Det norske muslimhatet

Debattinnlegg i VG, 13.8

 

Lille speil på veggen der, hva skal til for å norsk i dette landet her?

 

?Jævla muslimer?. En stamgjest kommer ropende inn døra på Perrongen Sportsbar bare minutter etter at bomben smalt i regjeringskvartalet. Innehaveren skjønner ingenting, men andre gjester ber han om å skru på TV`en. Det utarter til en opphetet krangel mellom innehaveren og gjesten. Vi møter min venn innehaveren, hvis datter skulle ha vært på Utøya den fredagen, noen dager etter, og hans vennlige brune øyne er ikke lenger like varme: ?Hadde det vært en muslim som sto bak, hadde jeg tatt med meg familien til Marokko og reist. Da hadde det blitt borgerkrig i Norge.?

 

Hans historie er ikke enestående. Dagsavisen og NRK har avdekket lignende historier. Antirasistisk senter har fått en strøm av henvendelser. Det kan virke som om nesten alle som så ikke-norske ut i Oslos gater, fikk et ublidt møte med det norske hatet i perioden fra bomben smalt til gjerningsmannen ble definert like arisk som i Hitlers våte drøm. Mange av drosjesjåførene og buss-sjåførene i Oslo stoppet skiftet tidlig og dro rett hjem. På min Facebookvegg er det en som forteller at gjestene på kafeen i 1. etg på Frogner plass var så ekle mot det pakistanske personalet/eierne, at de ba om å bli kjørt hjem lenge før stengetid. En av eierne tok alle fra kjøkkenet med seg i bilen og kjørte en og en trygt hjem. En god venn fortalte meg at da han stakk innom kaffebaren sin i Grønlandsleiret, der også mange somaliere vanker, så sto den libanesiske innehaveren og gråt etter utallige hatmeldinger. Han spurte min venn: ?Hvorfor oppfører nordmennene seg slik??

 

En formildende årsak er selvfølgelig at det aldri har smelt her før. Terrorbombing er dessverre hovedstedenes og storbyenes mørke følgesvenn. Her er makten samlet, og befolkningskonsentrasjonen tettest. Oslo har foreløpig vært forskånet for denne type terror, men nå har byen vår mistet uskylden. Men denne truende og paniske oppførselen kan ikke unnskyldes med at befolkningen var uforberedt. Det mest nærliggende svaret på spørsmålet: Hvorfor oppfører nordmennene seg slik?? er at det faktisk foreligger en reell redsel for at muslimene kommer og tar oss.

 

Riktignok viser en meningsmåling VG har fått utført at 26% er blitt mer positive til det flerkulturelle Norge etter terroren, men veien tilbake til skyttergravene og de stereotype skremmebildene er farlig kort. I en meningsmåling etter at Frp`erne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen skrev at flerkultur ?vil rive landet vårt i filler? i Aftenposten for ett år siden, svarte kun 30% helt benektende på påstanden. Rundt 70% svarte at flerkultur enten i stor, noen eller mindre grad, vil rive landet vårt i filler. Det som mange trodde var skrevet i et anfall av sinnssykdom, hadde faktisk grobunn i store deler av folket.    

 

Over dette putrende hatet vil det norske folket legge et lag av visne roser, ulne honnørord og klam konsensus. Det er oppskrift på bråk. Ingen retorikk duger på den norske muslimredselen. Sterkere lut må til. Ingen roser kan dekke over det faktum at det er nærmest umulig å bli sett på som norsk hvis du ikke har to foreldre som er etnisk norske. I Norge er det lett å bli statsborger, men tilsvarende umulig å bli norsk.

 

Norge må bli mer stat og mindre nasjon. I Norge tror man at det er mulig å skille mellom en god og en dårlig nasjonalisme. Men hvor uendelig patetisk er det ikke å bruke det norske flagget som sorgsymbol for tragedien, når gjerningsmannen er uttalt nasjonalist? Det er den samme nasjonalismen som gjør at gode nordmenn i det ene øyeblikket spytter og hveser etter alle som ikke ser norske ut, for i neste øyeblikk å gråte når de klemmer hverandre i rosetog og synger nasjonalsangen. Hvor mange var det ikke av de som gikk i rosetoget som noen dager før hadde slynget ut sitt muslimhat mot alle som var litt mørkere i huden enn en mallorcabrun nordmann?

 

USAs og Canadas relative suksess med integrering skyldes at de har klart å lage en forfatningspatriotisme som erstatter nasjonale symboler med en grunnlov som stiller alle likt så fremt de vet å oppføre seg. Min venn på Perrongen Sportsbar er like norsk som noen andre etter nordamerikansk målestokk. Han betaler sin skatt med glede, og hans barn er prydblomster og enere innen både sport og akademia.   

 

Tragedien i Oslo og på Utøya må ikke få lov til å utarte til råstoff for den norske nasjonalismen. Norge trenger mer rasjonalitet og mindre sentimentalitet. Å være norsk er ikke noe du fødes som, men noe du blir gjennom gode handlinger.


Tallet er 112

Hentet fra min faste spalte Frigg & Sånt i Lokalavisen St.hanshaugen/Frogner: 

Byen er Oslo. Klubben er Frigg. Frogner stadion er stedet. Og tallet er 112. Av mange Friggtall er 112 kanskje det viktigste i år. Så mange sesongkort bør vi nemlig selge før sesongstart. Tallet høres ikke avskrekkende ut, men for folk i Friggland som ikke har betalt for å se på kamp siden Per Pettersen rydda opp i forsvaret den gang Norge sa nei til EU for første gang, må tanken modnes over tid. 


Framfor å agere som sleip bruktbilselger fra Lier og fortelle om alle fordelene ved å kjøpe sesongkort, og hvor billig det er, vil jeg heller gå veien om New Orleans. 106,5 millioner amerikanere så NFL-finalen Super Bowl mellom New Orleans Saints og Indianapolis Colts natt til mandag. Det er tidenes høyeste seertall for amerikansk tv. Den gamle rekorden på 105,97 millioner ble satt da siste episode av serien M*A*S*H ble sendt i 1983. Aldri før har et lag ligget under 10-0 og vunnet, men anført av quarterback Drew Brees vant the Saints med 31-17. Hvordan var dette mulig? Hele USA ønsket at underdogene skulle vinne, Ikke bare fordi selv amerikanerne heier på David og ikke Goliat, men fordi det var kjempeviktig at New Orleans endelig ble forbundet med noe glajazz igjen etter stormen som la byen i ruiner for noen år tilbake siden. Det var altså byen som vant.

Det er et stort sprang mellom 106,5 millioner TV-seere og salg av 112 sesongkort. Men det er en fellesnevner. Fotball, enten den er amerikansk eller europeisk, er kanskje den viktigste omdømmebyggeren for byer og bydeler som ligner hverandre mer og mer. Og moralen til Super Bowl er veldig tydelig: Står det en hel by(del) bak et lag, taper laget aldri. Kjøper 112 personer sesongkort skal jeg garantere at omdømmet til Friggland blir like glinsende, men ikke så fake, som bollekinnene til Jan Thomas.

Når 70 personer finner veien til Marienlyst stadion en vinterlørdag for å se en treningskamp, da Oslofolk ellers står som sardiner i tønne på banen til Frognerseteren for å gå på bortoverski, så vet jeg at 2010 kommer til å bli nok et strålende Friggår.

Solheims Bjørvikafarse

Sto i Aftenposten 4.2:

Så ble katten sluppet ut av sekken. Mange har lurt på hvem som egentlig står Riksantikvarens hyperaktive utspillmani i Bjørvika den siste tiden. Ingen oppfører seg slik uten ryggdekning blant høyere makter. Det sto altså ikke en kvinne bak, heller ikke guder, men miljøvernminister Erik Solheim. I Aftenposten 2.2 gliser han bredt og sier at Holme har fungert ytterst troverdig som spilloppmaker i Bjørvika. Holme er dermed avslørt som marionetten eller hoffnarren som danser etter Solheims lunefulle innfall.

Alle brikkene faller på plass. Det verste som finnes er en motstander som oppfører seg som om han er dopa, og ikke rasjonell. En slik motstander kan man ikke avvæpne med fornuft. Med Solheims inntreden i Bjørvika er alt plutselig blitt en del av et politisk spill. Lokalvalget står for døren. Den rødgrønne regjeringen sliter med å vinne de store byene. Da må selvfølgelig staten gripe inn og intervenere, siden den lokale opposisjonen er for svak til å vippe Høyre av pinnen. Både Ap og SV har jo vært helt fraværende i debatten om Bjørvika.

Men hva er egentlig Solheims faglige begrunnelse for å intervenere i Bjørvika? Jo han vil lufte ut i Rådhuset sier han i Aftenposten. Mon tro om det står som et viktig punkt i den rødgrønne regjeringens Soria Moria I&II-erklæring? Først står det noe om å redde verden fra klimadommedag, deretter må lufta renskes i Rådhuset.

Enda mer underlig er det å registrere at en miljøvernminister prioriterer siktlinjer framfor bærekraft. Å bygge tett i Bjørvika rett ved landets mest suverene kollektivknutepunkt er garantert det mest bærekraftige byutviklingen Oslo og hovedstaden kan satse på. Man skulle tro en miljøvernminister skulle nikke gjenkjennende til et slikt grep. Men Solheim setter altså siktlinjer høyere, enda de forsvant ut av byplanleggingen som gyldige parametre allerede i barokken, sammen med enevoldsherskerne. Farsen om Bjørvika er herved fullkommen.


Bjørvika i mono

Publisert i VG

Det er hyggelig at jeg får det til å bruse i årene til Paul Grøtvedt en siste gang før han skal få satt inn en ny pacemaker, men når han skriver like krøkkete som han tenker blir det ikke mye igjen å gripe fatt i. Grøtvedt tilkjennegir at han synes banankrummede og organiske bygninger er bedre enn stereotype og firkantede bygninger. Hvis jeg tenker som en legokloss, tenker han som en middelaldergate der kloakken fremdeles går midt i gata. Vi er alle enige om at byrom må ha en høydedimensjon, hvis ikke ville det vært en flate. Videre må vi enes om at flotte byrom også kan være omkranset av høyhus. So far so good. Men altså ikke i Bjørvika ifølge Grøtvedt, der vil de skape monotoni og sterotypi. Det er antageligvis lettere å få et gammelt neshorn til å lære seg nye triks enn å få Grøtvedt til å reflektere rundt høyder, men da tvinger det seg fram et spørsmål: Er kulturminnene i Middelalderparken av en slik beskaffenhet at de ikke trives med høyhus på en side? Er det slik at Grøtvedt leser seg selv inn i Mariakirken og nærmest hører klagesangene fra ruinene, eller er det kun Grøtvedts personlige oppheng på at det er viktig å se brakkvannet og sniffe lukten av hav som er i ferd med å bli råttent? Da er mitt siste spørsmål: Hvor høyt er egentlig passe høyt for å skape et godt byrom rundt Middelalderparken?

 

 


Grøtvedts grøt

Publisert i VG. 

av Erling Fossen, bydoktor.

 

Innlegget til kunsthistoriker Paul Grøtvedt 30.12 er avslørende, i så henseende at den kunnskapen han har ervervet seg opp gjennom årene etter å ha stirret på størknet oljemaling, ikke nødvendig gjør han til en ekspert på byutvikling. Mitt hovedpoeng i «Trollet i Bjørvika» var ikke å slå et slag for en moderne skyline som Grøtvedt later til å tro, men å spørre: Hvordan tar vi best vare på de få kulturminnene vi har? Jeg vil altså ikke kvitte meg med fortiden slik Grøtvedt påstår. Noen fortidsentusiaster vil gjerne fremstille Middelalderparken som Nord-Europas Pompei, enda du knapt kan se ruinene hadde det ikke vært for at de er merket. Så nesegrus beundring for våre ruiner har jeg ikke, men både Grøtvedt, riksantikvaren og jeg er ute i dem samme ærende nede i Bjørvika. Alle vil ta vare på Oslos kulturminner. Men i motsetning til Holme og Grøtvedt påstår jeg at kulturminner ikke trenger havutsikt for å trives, og at en innramming med høye hus (med siktlinjer mellom) gjør kulturminnene både mer synlig og skaper en fin kontrast mellom Middelalderparken og byen. Grøtvedt må derfor svare på følgende spørsmål: Hvorfor kan ikke høye hus skape en fin innramming for kulturminnene våre i Middelalderparken?

 

 

 


Hele norges askeladd

Henta fra min faste spalte Frigg & Sånt i Lokalavisen:


 

Daglig leder Nils Solum og undertegnede var på middag med de andre 2. divisjonslagene her forleden i anledning samling hos Forbundet. Vi satte oss strategisk sammen med representantene fra M/S og Førde. Opprykkskandidaten M/S fordi vi skulle stjele karmaen deres og nyopprykkede Førde fordi det er et lag vi må slå. Tonen var røff, og Senja som satt ved siden, av satt med åpen torskemunn. Nordlendingene skryter av sin røffe tone, men her ble de førstereisgutter. Replikkene smalt som maskingevær avbrutt av drøvelavslørende latterkuler, og de andre klubbene ble måpende statister. Uansett ble avdeling 1 avgjort den kvelden. Frigg, med det minste budsjettet, vinner, Førde blir midt på treet og M/S rykker ned. Men daglig leder i M/S skal ha poeng for utsagnet sitt om at Frigg har fått en veldig tydelig og kul byklubb-identitet som han misunte oss.


Senere på kvelden kom fotballpresidenten Sondre Kåfjord bort til Nils og meg som for anledningen spilte rollespillet «bad cop» og «good cop», og var over seg av begeistring for at Frigg var tilbake i toppfotballen, og ønsket oss av hele sitt hjerte oppover i divisjonene. Ikke bare er Frigg klubben med Drillo, Tør Røste Fossen og Per Pettersen. Men Frigg har en aura, ikke bare bestående av gammel storhet, men også av en gentlemannsklubb. Rekken av gratulanter tok ingen ende. Leder av 2. divisjonsforeningen kom også bort for å ha treningskamp mellom hans lag Skarp og Frigg. De gadd jo ikke dra til Oslo for å spille treningskamp med et ukjent lag som M/S eller UllKisa.


Frigg er norsk fotballs askeladd. Det er gjevt å vinne over oss, men like gjevt å tape. For en Friggargutt er aldri mutt. Med et lite unntak på tidlig 90-tallet da vi brukte penger vi ikke hadde, har Frigg alltid vært blant de fattigste klubbene. Men vi vil heller ha en fyr i Olabukser som kan finte hentesveis på motstanderne enn et strigla lag med press i treningsbuksa og wunderbaumluktende

ståsokker.

 

Friggargutten er rett og slett gode replikker pakka inn i et hjerte av gull.


- Overtramp av Holme


Oppslag etter Oslo Byforums seminar om omkamper lør. 30.1 på MS Innvik


Vern Riksantikvaren

av Erling Fossen, Oslo Byforum

Dagbladet 30.1:


Arkitektur: «Mitt mål er å være tidlig», sier riksantikvar Jørn Holme i Dagbladet i forbindelse med sin kronikk 29.1. I realiteten opptrer han som ettertanken, den som kommer til slutt og alltid for seint. Skadet av for mange år bortgjemt på et hysj-hysj-kontor som overvåkingssjef, og beruset av de mange stokkbehengte krokryggene som piper «stå på» på hans ferd gjennom byen, agerer Holme som en folkekonge. Hans mandat er ikke lenger forankret i et statlig direktorat, men i selveste folkeviljen. Han er Harald Hals, Christian IV og Albert Nordengen i en og samme person.

Det er tydeligvis ikke et tankekors for Holme at Oslo, der folket har bestemt mer over byutviklingen enn i noen annen by, framstår som en av Europas styggeste hovedsteder. Hva er så Holmes ærend? Han mener Oslo er i ferd med å kaste historien på skraphaugen i vår iver etter å bli moderne. Sammenlikningen med Dubai er lite treffende. Der bygges det bygg på opptil 818 meter, her krangles det i to år hvis et bygg kryper akkurat over de høyeste grantrærne. Holme vil ikke at alle museene skal flytte fra sine gamle murbygninger, og inn i stål og glass-bygg ved fjorden.

Holme har et poeng i at byrådet primært driver med byutvikling langs fjordkanten og snur resten av byen ryggen, men det er fullt mulig å legge en museumskabal hvor Oslo totalt sett kommer beriket av ut alle flyttingene. UiO jobber med planer for å realisere et monsterøglemuseum, ledet av vår tids Indiana Jones Jørn Hurum, på den tidligere Munchtomta. Et slikt museum i forlengelse av Naturhistorisk Museum, vil generere flere turister og besøkende enn dagens Munchmuseum.

Tilsvarende er det full mulig å tenke seg en deling av Nasjonalgalleriet der J.C Dahl og hans samtidig får henge i det gamle bygget, mens samtidskunsten får et nytt bygg på Vestbanetomta. At Deichmanske endelig får flytte til et nybygg ved fjorden, tror jeg alle unner dem. De har i flere tiår forsøkt å flytte fra et bygg som var ufunksjonelt allerede da de flyttet inn. Få et tyrkisk bad inn i bygget som så lite treffende har vært kalt Oslos Akropolis.

Oslo er en av de hurtigst voksende byene i Europa og har opplevd en sammenhengende befolkningsvekst i over 20 år. Vi kan fort risikere at byens innbyggerantall dobles på 60 år. Dette krever forutsigbarhet og knallhard styring i minst et femtiårsperspektiv.

Hvis Oslo fortsetter å vokse stykkevis og delt, med vedvarende omkamper, kommer bykroppen vår til å likne på en mellomting av Frankenstein og Ringeren av Notre-Dame.

Det siste Oslo trenger er en riksantikvar, høy som en ørn, veivende rundt i byen som en tragisk skikkelse hentet fra Ibsens underbevissthet. Det er på tide at Oslo tar en Jagland. At vi setter ned foten og står på den. Slik Odysseus bandt seg selv til masta når han passerte sirenene, må Holme og folket bindes til masta, når byplanprosessene er ferdige og vedtakene er fattet. Hvis ikke får vi et pøbelvelde.

Trollet i Bjørvika

VG Debatt lørdag 19.12:

 

Trenger kulturminner havutsikt?

Tidligere i år gjorde Riksantikvar Jørn Holme ett av de merkeligste karrierebyttene det offentlige Norge har sett, da han hoppet av som overvåkingssjef og ble riksantikvar. Men tiden som hysjhysj-sjef har satt tydelig spor. Holmes blikk er forstenet i et svart/hvitt-perspektiv. Terrorister og banditter er erstattet med utbyggere og entreprenører, og høye hus er narkotikaen de smugler inn i Oslo. Det er også tydelig at perioden som hysjhysj-sjef har gjort at Holme har et akutt behov for å bli sett. Men minimal treffsikkerhet veiver han om seg med forsøksvis pondus og krever omkamp i Bjørvika. Jørn Holme ligner på et enøyd troll som går rundt i Bjørvika som en byoriginal og hytter mot alt som er høyere enn grantrærne i Heddalskogen. Holmes ultimatum er at byggene mot Middelalderparken må bli lavere, hvis ikke vil han kappe i høyden til det nye Munchmuseet (Lambda).

Er det ett sted i Norge hvor det skal være høyt og tett er det nettopp i Bjørvika. Her ligger NSBs sentralstasjon, Jernbanetorget og Bussterminalen. Oslo Sporveier frakter rundt 170 millioner reisende i året med sine trikker, busser og ikke minst T-banen. 80 prosent av de rundt 50 millioner passasjerer som NSB fraktet i 2004, skjedde innenfor InterCity-triangelet (Skien, Lillehammer og Halden) i Osloregionen. Stor-Oslo Lokaltrafikk frakter årlig 28 millioner passasjerer innenfor et litt mindre område. Henger vi også på flytoget som nå frakter rundt fem millioner årlig til og fra flyplassen, får vi et storslagent bilde av hvor viktig Bjørvika er som kollektivknutepunkt.

Skjønt tett og tett fru Blom. Tettheten i Bjørvika blir omtrent som på Grünerløkka og Frogner. Den eneste forskjellen er at husene er høyere og almenningene tilsvarende større. Oslo er Europas tynneste befolkede hovedstad, og vil være det også når utbyggingen i Bjørvika står ferdig. Nordmannen skal altså få lov til å pleie sin ensomhetstrang i rolige omgivelser. Almenningene som er planlagt er også så store at riksantikvar Jørn Holme helt sikker kan pisse usjenert hvis han føler for det.

Jørn Holmes forsøksvise begrunnelse for at byggene mot Middelalderparken skal kappes er svake. Blokkere eller stenge inne har gyldighet når du bygger en dam som skal fange alt vannet, ev et fengsel som skal kontrollere fangene slik at de ikke kommer noen vei. Å lage en tydelig høyhusrekke strukturerer et rom som en vegg i et hus, og er så langt fra blokkering som overhodet mulig. Ta f.eks. Central Park i New York. Parken er rammet inn av skyskrapere på tre kanter,og er er ett av de vakreste byrommene som finnes, enda du ikke ser havet. Høyhusene blir rammen som gjør at parken blir enda mer park. Kontrasten mellom natur og kultur blir veldig tydelig. Central Park blir koblet på resten av Manhattan ved at det går to avenyer (5th og 8th) parallelt i lengderetningen, samtidig som 6th og 7th  går inn mot Central Park. I Middelalderparken vil det tilsvarende stråle flere almenninger ut gjennom høyhusrekken.

I et land som er fattig på kulturminner trenger vi både en synlig by- og riksantikvar. Men det er ikke slik at den Gud gir et embede gir han også automatisk forstand. Holmes forstand strekker ikke til når han vil fjerne alt rundt Middealderparken for å bevare de lille restene av middelalderbyen Oslo. Ingen innramming er ingen god ramme for kultuminnene i Gamlebyen. Da oppstår det et åndsforlatt rom fordi kontrastene som skaper mening glimrer med sitt fravær. Ideen om at kultuminnene vil blomstre bare de får utsikt er langt over grensen til kronprinsesse Marthas engleunivers. Utsikt er også en utro venn. Hvis Holme tror at elskende par sittende på Mariakirkens ruiner vil se brakkvannet i Bunnefjorden hvis høydene reduseres fra 11 til 7 etasjer, må han tro om igjen. I et flatt terreng er et stort Block Wathne-hus alt som skal til for å rappe utsikten.

Jørn Holmes arbeidsstil er høyst uortodoks og direkte populistisk. Han bryter tvert med den tidligere riksantikvaren som var med og forhandle fram de nåværende planene i Bjørvika, og legger opp til politisk hestehandel der politikerne skal få lov til å beholde Lambda mot at de kapper andre steder. Hans viktigste ambisjon synes ikke å målbære et prinsipielt syn på hva som skaper gode byrom, men å få en skalp i beltet ved at det kappes noen kapitalistkvadratmeter minst ett sted i Bjørvika. Man kan si hva man vil om en slik cowboyadferd, men god byutvikling blir det ikke av det.

 


Oslos 10 bud

En del av et større oppslag i AftenAften

Oslos ti bud

Innflytter eller bare Oslo-grønn?

Vi utfordret urbanist Erling Fossen til å liste opp 10 ting du MÅ gjøre før du dør, eller av andre årsaker forlater Oslo for godt. Fossens kommentarer i parentes.
 

1. Stå i Valhallveien der Munch malte Skrik (Oslo er ikke stygg, Oslo er en tilstand).

2. Stå ved gangbroen midt i Sinsenkrysset og rop alt du kan (selv det heslige har en estetikk).

3. Ta den utvendige heisen på Hotel Plaza (høye bygg er ikke noe å være redd for).

4. Syng Akerselva, du gamle og grå og andre Oslo-sanger uten å bli flau.

5. Overnatt på Langøyene (oslofolk lager mange lyder).

6. Oppsøk Picassos veggutsmykking på enden av Y-bygget i regjeringskvartalet (Oslo er et kunstverk).

7. Gå ned i kloakken (alle storbyer har en illeluktende side).

8. Ta T-banen til Frognerseteren om vinteren en søndag formiddag (aldri står Oslofolk tettere).

9. Ta for deg Oslo Byleksikon ? den er vår bibel (den andre bibelen klarer du deg uten).

10. Besøk klokketårnet i Rådhuset (på Oslos tak hører du lyden av Oslo).


Stem Frigg

 

Det er valgkamp i Friggland. Over hele bydelen høres blablabla. Biler på tomgang blir bøtelagt. Hvorfor blir ikke også politikerne det, der de står med tomme blikk og lirer av seg gåsefettinnsmurte floskler? Om en kjempetsunami hadde feid hele valgkampen på havet hadde vi blitt kvitt både en ubehagelig støykilde, en visuelle forurensing og masse søppel. En velfungerende bydel trenger egentlig ikke politikere. Egentlig burde vi ekspropiere hele Friggland mellom Akerselva og Frognerkilen og ta makta i vår egen bydel slik at de hvite og blå-farvene hadde vært synlig over alle hustak, og de eneste våpnene som fantes var fotballer. Stortinget er en kvise på Oslos fine sprettrompe og burde vært flytta til Trondheim for lengst.

Det er bare ett parti som jobber døgnet rundt for innbyggerne i Friggland.
Frigg Oslo FK. Vi er både barnepasser, sjelesørger, vaktmester, pedagog og lærer. 24/7 året rundt jobber vi gratis i Frigglands tjeneste for å gjøre folk av folk. Hver eneste unge som ender opp som statistikk hos politiet er et nederlag for oss. Klubben og bydelens skjebne er så tungt vevet sammen at det eneste naturlige ville vært at vi stilte til valg. Så kunne vi reist rundt og eksportert Friggmodellen til alle lokalsamfunn i Norge og verden som trenger hjelp. For en gangs skyld kunne Norge sendt noe som funker til U-land.

Det første vi ville gjort var å plukke opp søppelet dit vi kommer.
Et uterom er like viktig som et innerom og du pælmer bare ikke søppel, tyggis og sigarettstumper i din egen stue. Så vever i det lokale næringslivet tett sammen med de frivillige organisasjonene slik at næringslivet blir transformert til sosiale entreprenører, og de frivillige organisasjonene kan operere på et høyere turtall. Deretter overtar Frigg Oslo FK ansvaret for ungene etter skoletid før foreldrene kommer hjem. Og så etter noen vellykkede år med community-arbeid verden over, får vi som den første bydelen og fotballklubben i verden Nobels fredspris.

Amen.


Fotballforbundet svikter barna

Hentet fra Aftenpostens debattspalter søn. 16.8 


Fotballforbundet svikter barna

av Erling Fossen, styreleder Frigg Oslo FK

 

På rekke og rad har kritikere av norsk fotball stått fram i sommer og klinka til måten norsk fotball drives på. Kjetil Rekdal, Kåre Siem, Aslak Nore og Patrick Ladrus fra Ajax-akademiet har rett i en grunnleggende ting. Satsingen på barnefotballen, da barna er i sin motoriske gullalder, er altfor dårlig. Paradoksalt er barns kropper best tilrettelagt for læring i den perioden ingen gidder å ta dem på alvor. Da den tidligere stjernespilleren David Brocken ble trenerkoordinator i Frigg og leder for Friggakademiet, fikk han sjokk over hvor tilfeldig barnefotballen organiseres. På kontinentet, ikke minst Nederland og Belgia, er det stor prestisje å trene de yngste spillerne. Å satse på spillerutvikling først fra barn er 13 år er like smart som å lukke stalldøra når hesten har rømt.


De aller fleste klubbene, i hvertfall i Osloområdet, har for å bøte på Fotballforbundets manglende satsing og interesse for individuell ferdighetsutvikling i barnefotballen, valgt å etablere sine egne akademier. Helt uten finansiell støtte og veiledning fra Fotballforbundet. Mens den vanlige treningen ofte fokuserer på relasjoner og samhandling, fokuserer akademiene nettopp på individuelle ferdigheter. Her differensieres det også slik at de mest ivrige trener i egne grupper på tvers av årsgrupper. På akademiene er det også topp utdannede instruktører, gjerne med A-lagserfaring i tillegg eller som i Friggs tilfelle, en tidligere landslagsspiller.


Det må være et tankekors for Fotballforbundet at klubbene er overlatt til seg selv når de etablerer sine akademier for å ta vare på barnas utvikling da de er i sin motoriske gullalder. Det er null problem at lagene i barnefotballen ikke topper eller har tabeller og vektlegger leken, men det er en dødssynd å ikke gi barna et tilbud som de både vil ha og fortjener.

I Aftenposten hevder fotballpresident Kåfjord at «11- og 12-åringene fortsatt lider litt under foreldretrenere uten skolering». Men uten disse engasjerte foreldrene kjære Kåfjord hadde ikke lagene hatt noe tilbud i det hele tatt, siden barnefotballen ikke er på radaren til Fotballforbundet. Fotballforbundet har fjerna alle konkurransemomenter i barnefotballen, og dermed har de også mistet interessen, stengt døra og overlatt barna til seg selv.

Fotballforbundet har svikta barna.


En fotballspiller og en gentleman

Hentet fra Frigg & Sånt


 


Det er langt til Oslo

? Om vi merker avstanden til Oslo? Selvfølgelig gjør vi det. Det skal mye til for at det vi gjør her oppfattes som interessant for offentligheten, sier Else Braseth, teatersjef ved Hedmark Teater.
I fjor hadde teateret kunstnerisk suksess med «En del forestillinger om rovdyr», der manuset er bygget på en serie intervjuer med skolebarn, pensjonister og bønder i fylket ? men også hovedstadens meningsmenere, som Erling Fossen.

? Rovdyrspørsmålet er det mest brennbare vi har her i distriktet. I ettertid kunne vi kanskje ha ønsket oss et litt større oppmøte, vi opplevde nok at mange bygdefolk trodde vi kom til å lage en forestilling som var ensidig for rovdyr, siden vi var kulturarbeidere, forteller Braseth.

? Forestillingen deres hadde undertittelen «By og land, mann mot mann». Er det slik det oppleves, sett fra Hedmark?

? Det oppleves ofte som to forskjellige verdener, ja.


Klassekampen 25.7 

Professoralt hamskifte

- Når det gjelder krig og nazisme er en ny generasjon på vei inn. De stiller nye spørsmål, og de gjør det på en måte som er helt ny. Se bare på Erling Fossen. Enda så enig jeg er i mye av det han sier om annen verdenskrig og okkupasjonen av Norge, så er hans kontekst, og hans måte å si det på, en helt annen enn min. Det er vel tydelig. Men jeg heier på ham. Jeg håper virkelig ikke han blir slått ned av motparten. Jeg håper han fortsetter å stille de samme spørsmålene, sier han.

Hans Fredrik Dahl, portrettintervju i Klassekampen, 27.06.09  

Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Byrådsleder

Fra: Oslo

Kjønn: Gutt

Født: 1963

Mer...