La den gamle industrien dø

Hvorfor er næringspolitikerne mest opptatt av å hindre døden for gamle industribedrifter, fremfor å skape nytt liv? spør Erling Fossen, Oslo Biaksjon i dette innlegget i Aftenposten Morgen:

logo

La den gamle industrien dø

Hvorfor er næringspolitikerne mest opptatt av å hindre døden for gamle industribedrifter, fremfor å skape nytt liv?

(Først publisert: 06.07.06  Oppdatert: 05.07.06 kl. 19:34 )
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon
UNIONS MANGE VENNER. Vi husker alle valgkampen. Politikerne drev med populistiske værhaneøvelser og løp ned Union-fabrikken i Grenland for å overby hverandre i kampen om å redde bedriften. Noen måneder senere kan Aftenposten melde at 17 IT-bedrifter med tilsammen 280 ansatte, har eller skal flytte inn i den nå nedlagte papirfabrikken. Og det stopper ikke der. IKT-Grenland har som målsetting at innen kort tid skal Union-lokalene romme 500 arbeidsplasser. Til sammenligning var det 350 som jobbet der da Norske Skog stanset produksjonen. Hvorfor var det så viktig å redde Union?
Det korte svaret er at Norge har råd til å være sentimentale. Med 1700 milliarder på bok, har vi råd til å la de sentimentale følelsene ta overhånd. Vi kan høre ufaglærte arbeidere fortelle tåredryppende historier fortelle om samholdet i gamle dager og legge skylden på nyliberalismen for alt som er vondt her i verden.
Mosse-lukten.

En litt mer ubehagelig forklaring er at ingen tror vi kan lage nye arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Jeg reiser årlig rundt og arrangerer InterCity-debatter i norske byer. Da vi var i Moss i fjor lurte jeg på hvorfor Moss ikke klarte å kvitte seg med Peterson fabrikker som ikke bare spyr ut det Moss er kjent for; Mosse-lukten, men også okkuperer store deler av sentrum slik at helhetlig byutvikling er umulig.
Svaret fra både politikere og sal var at de ikke ville bli som Bærum. Peterson ga dem identitet som en hardt arbeidende industriby. Hvis fabrikken ble nedlagt, ville Moss bli en ren sovekommune til Oslo, fordi byen ikke klarte å lage nye arbeidsplasser i de nye næringene.
Manglende kunnskap.

En tredje og beslektet forklaring er at næringspolitikerne ikke vet hvordan man skal lage kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Hver gang noen snakker om innovasjonssystemer, klynger og risikovillig kapital går det trill rundt for våre næringspolitikere. Våre næringsministere er mest opptatt av å forklare at det ikke er noen verktøy i verktøykassen (Høyres Ansgar Gabrielsen) eller at verktøykassen nå er et smykkeskrin (Aps Odd Eriksen). Vi har en venstreside som enten er opptatt av fordeling (SV), tradisjonell industri (Ap) eller primærnæringer og turisme i distriktene (Sp), og en høyreside som mener at den beste næringspolitikken er å ha lav rente.
En annen og mer innfløkt forklaring på spørsmålet er at alle arbeidstagere i Norge slummer nedover og lyver på seg arbeiderklassebakgrunn. I steinrøysa Norge har vår forfedre slitt mer mot den omkringliggende naturen enn noen andre. Ifølge den franske filosofen Voltaire har språket to opprinnelser. En i sør der maten hang i trærne og de nakne menneskene møtes rundt kulpen og sa "elsk meg". I det hardføre nord var "hjelp meg" de første ordene som ble uttalt. Arbeideren i blå kjeledress vil alltid være det nærmeste vi kommer en helgen i Norge. Alt annet arbeid er mindreverdig. Den ufaglærte smelteverksarbeideren ved Eramet i Sauda vil alltid stå høyere på den moralske næringskjeden enn en dr.scient. som jobber med å utvikle ny programvare i søkemotorselskapet FAST.
Best i utlandet.

Da Oslo Byaksjon besøkte sjefen i FAST, John M. Lervik, for noen år siden, sa han at ingen av politikerne hadde tatt seg bryet med å besøke bedriften, som ble kåret til Europas hurtigst voksende kunnskapsbedrift før valget i 2003. Lervik fortalte også når han møtte familien til obligatoriske søndagsmiddager var det ingen som skjønte eller hadde interesse av hva han jobbet med. Lervik måtte den gang til utlandet for å få anerkjennelse.
Det er nok vekstkraft i Norges bringe til å lage nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser til erstatning for samtlige industriarbeidsplasser som blir borte. Jobb nummer én for politikerne er å slutte med å redde bedrifter som ikke har livets rett, la Aetat hjelpe de få arbeidstagerne som har vanskeligheter med å skaffe seg ny jobb, og så legge forholdene til rette for at de kunnskapsbaserte næringene skal vokse like inn i himmelen.
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.
Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.
 

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/1581832