Byenes endelige triumf?

Denne bokanmeldelsen sto nylig i Ny Tid.

Byenes endelige triumf?
av Erling Fossen

Byene har endelig vunnet kampen om den norske folkesjela.

Det er få om noen standardverk i norsk historie som fokuserer på byenes rolle når det gjelder sivilisasjonsbygging på norsk. Det er først når vi får de norske byenes historie at vi skjønner hvorfor. Byene har ikke spilt noen viktig rolle i Norge. Det er snarere fraværet av bymakt som har skapt den særegne norske historien som har gjort oss til et land med selveiende bønder.

Byhistorisk kortversjon

?Norsk Byhistorie ? Urbanisering gjennom 1300 år? er en lineær framstilling av urbaniseringsprosessene i Norge målt opp mot særlig to kriterier; sentralitet (økonomisk, politisk, religiøst og kulturelt) og funksjonalitet (deltakelse et større bynettverk). Ut fra sentraliteten etableres et byhierarki og ut fra funksjonaliteten plasseres byen i et bredere nettverk.

Fram til 1830 var Bergen den suverent viktigste byen i Norge. Etter 1830 handler norsk byhistorie i all hovedsak om Oslo. I 1830 var Bergen fremdeles større enn Christiania. Ved inngangen til 1900-tallet var Christiania ikke bare tre ganger så stor som Bergen, men like stor som de seks største byene til sammen.

Norge levde i mange hundre år av å eksportere tørrfisk som kysten ga oss, men få nordmenn deltok i utenrikshandelen. Fra 1300 og fram til 1600-tallet nærmest kolonialiserte hanseaterne utenrikshandelen, mens norske kjøpmenn måtte drive det som kalles regional mellomhandel eller detaljhandel. De norske byene ble ? med et lite unntak for Bergen - aldri sete for et blomstrende handelsliv, og ble aldri viktige i norsk sivilisasjonsbygging før på 1800-tallet. Byene manglet en avansert håndverksproduksjon. Riktignok var det mange håndverkere i byene, men de fungerte det som Werner Sombarth i boka kaller ?byfyllere?; de hentet sine inntekter fra produksjon og salg primært til byens egen befolkning. De fungerte ikke som ?bygrunnere? som trakk til seg inntekter utenfra.

Bymakt vs sentral makt

Leser man Lewis Mumfords standardverk ?The City in history? (1961) skildres det en kontinuerlig kamp mellom byen og sentralmakten; enten det er kirken, kongen eller fyrsten. Den europeiske historien kan på mange måter leses som denne kampen mellom den urbane og den sentrale makt. I Norge er den urbane makt helt fraværende. De aller fleste norske byene er etablert og har fått hjelp til å vokse av sentralmakten. Boka går gjennom ulike hypoteser om framveksten av norske byer, hvorav de to viktigste er P.A. Munchs strandstedsteori fra 1849 - som mente at bydannelsene tok utgangspunkt i mer eller mindre selvgrodde markedsplasser og Gustav Storm fra 1899 som mente at de viktigste byene i Norge vokste som sete for kongemakten. De er ikke uforenlige, men bokas gjennomgang viser at sentralmakten har en avgjørende innflytelse bak norsk byvekst.

Fraværet av urban makt i Norge når sitt høydepunkt fra 1830-tallet da liberalistene rundt Schweiigaard, Stang og Kristensen Daa tok til ordet for en rekke nye byetableringer for å øke handel og spre velferden. I den første bølgen av byetableringer på 1500- og 1600-tallet, for eksempel Fredrikstad, Kongsberg, Røros, Kristiansand og det nye Christiania, er det tilsvarende den danske kongemakten som står bak. På 1800-tallet var det særlig påkrevende å få etablert en by i det indre østlandet. Mange undret seg hvorfor det ikke fantes en by i dette enorme området som ville imøtekomme bygdefolkets allmenne økonomiske interesser. Det ble altså staten som måtte trå og etablere Lillehammer først som kjøpstad deretter som by i 1842 fordi innbyggerne på det indre Østlandet ikke klarte å organisere sine felles interesser i et bysystem.

Fraværet av urban makt kan også leses i byenes manglende autonomi. Riktignok ble det innført byborgerskap og ulike former for byråd fra høymiddelalderen, men det er alltid kongens mann, enten det er gjaldkeren, lensmannen, statholderen eller under enevoldstiden; magistraten, som egentlig styrer. Ikke før på 1700-tallet aner vi en maktforskyvning fra kongens mann ? magistraten - til de eligerende, byens beste menn. Ikke før på andre halvdel av 1800-tallet aner vi konturene av et utstrakt kommunalt selvstyre.

By og land mann mot mann

Christianias ekstreme byvekst fra 1830 og helt fram til 1920 skjer mot et nasjonalromantisk bakteppe der den frie bonden blir idyllisert som den egentlige nordmannen. I denne perioden blir motsetningen mellom by og land et strukturelt trekk ved den norske politikken. I andre halvdel av 1800-tallet blir for første gang en by så viktig at det truer med å kolonialisere ikke bare det norske bysystemet, men også landsbygdas levesett.

Parallelt med Christianias vekst vokser det fram helt nye og mer demokratiske byer. Patrisierbyene der noe få utvalgte familier styrte over almuen gikk på en smell under Napoleonskrigene i perioden 1807-1814. Den voksende norske handelsflåten ble blokkert, kornhøsten som slo feil i 1808 skapte hungersnød osv. I årene etter selvstendigheten gikk handelshus etter handelshus over ende, og først rundt 1830 ser vi konturene av helt andre og langt mer demokratiske byer der arbeiderne langsomt krever sin makt.

Reurbanisering

Bokas siste del ?Mot et urbanisert land? 1920-2000? er den vanskeligste å skrive. Historikeren kan vanskelig analysere nær fortid og må henfalle til å observasjoner. Parallellt med økt globalisering har vi opplevd en tiltagende reurbanisering siden midten av 80-tallet. Den kunnskapsbaserte økonomien skaper nytt næringsgrunnlag i byene. Men boka klarer ikke å komme bak de oberserverbare fenomenene. Er vi ikke egentlig vitne til en ny fase i byenes historie der de nok en gang tilraner seg makt på bekostning av sentralmakten.? Det nasjonale byhierarkiet sprekker opp og som i middelalderen vender de seg mot verden.

I sin tid spurte Lewis Mumford om hvorfor nasjonalstaten vant over bystaten. Svaret var at sentrale trekk ved den framvoksende kapitalismen var best egnet for nasjonalstaten. I dag må man spørre: Hvorfor vinner byene makt på bekostning av nasjonalstaten? Svaret er like enkelt: Den globale kapitalismens krav om høy kunnskapsinnsats i produksjonen favoriserer byene framfor nasjonalstaten.

NORSK BYHISTORIE
Urbanisering gjennom 100 år
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen,
Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu
585 s Pax Forlag 2006

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2258283