Åpningstale til utstillingen "Oslo-tilstander"

(sjekkes mot framføring)

 

Hei Oslo

 

Jeg tenkte jeg allerede nå skulle foregripe konklusjonen. Det er en lettere snål tradisjon her i landet at det henger et bilde av kongehuset på hver eneste utedass. Først da blir man norsk på ekte. Tilsvarende skal det nå henge et Magne Rygh-bilde i hvert eneste dannet Oslohjem. Æru gla i Oslo må du også være gla i Magne Rygh. Slik er det med den saken.

 

Jeg vil først si noe om den tiden som disse oslobildene representerer. 1980-90-tallet er en helt spesiell tid i Oslos historie. For første gang sammenfaller de politiske mål og markedets mål. Politikken vil ikke noe annet enn markedet. Oslo er ikke lenger stolt over å være en sosial foregangsby som før. Oslo skal bli en fullverdig kongressby. Kapitalismen får frie tøyler og Oslos byggeaktivitet eksploderer. SAS-hotellet.Dittenkvartalet, Aker brygge, hele Vaterland; Oslo City, Plaza, Galleri Oslo, ny sentralstasjon, Grønland Torg, E18 blir gravd ned ved Havnelagerbygningen. Det er denne ekstreme vekstperioden og en helt spesiell epoke i Oslos historie, Magne Rygh visualiserer fra sitt atelier på Vaterland og bosted på Kampen.

 

Magne Rygh kommer til Oslo i en brytningstid. Framskrittsoptimismen er borte. Da Rygh ankommer Oslo og Kampen på slutten av 60-tallet har 68-generasjonen våknet til live og kampen for å bevare unike steder i Oslo har begynt. Endring representerer ikke lenger nye muligheter, men en trussel mot det kjente og kjære. Oslo Byes Vel foreslo langt ute på 60-tallet at hele Løkka skulle rives og erstattes av skyskrapere. Det var også bystyrevedtak på at Karl Johan skulle rives. En gedigen motorvei var også planlagt gjennom hele byen. Rygh fikk hele denne kampen mellom fornyere og bevarere rett i kroppen der han bodde på Kampen. Men til forskjell fra veldig mange 68-ere snakket han også med beboere som ikke skjønte verdien av å bevare ?rukkelet?. Sånn sett er Rygh 68-eren som ikke ville være 68-er. De skulle jo heie på alt som var smått, grønt og desentralisert. Det finnes overraskende lite sentimentalitet i Ryghs bilder. Ingen nesegrus hyllest til det som var, mer fascinasjon over det som skal komme.

 

Magne Ryghs tre inspirasjonskilder:

 

Den første og viktigste inspirasjonskilden til Rygh er Charles Baudelaire. Han innevarsler en ny tid og fornyer den klassiske estetikken ved å la den integrere også motiver og temaer som tidligere var utelukket fordi de var stemplet som stygge. Med dette åpner Baudelaire for det bevegelige og det foranderlige ved kunsten, det som ikke kan fanges. Med Baudelaire kommer byen inn i kunsten. Rygh lever da også etter et Baudelaire-motto som etterlyser en kunst som forstår ?det foranderlige, flyktige, og usikre ved det moderne livet?. Eller som en tidligere Oslomaler, Frits Thaulow sa det: ?En skidden Onsdags Eftermiddag i Lakkegata var malerisk seet mere poetisk end brudefærden i Hardanger?. Kunsten oppgave er å gi det stygge og hæslige en kunstnerisk utforming. Rygh har selv formulert dette i en setning: Jeg ser skjønnheten i byens grelle lys


Den første modernistiske diktsamlingen i Norge kom i 1933, Rolf Jakobsens Jord og Jern og er en sammenstilling av det som er; naturen, og det som mennesket bringer inn i verden, teknikken. Diktsamlingen er om ikke en udelt hyllest til teknikken, så uttrykker den i hvert fall en sterk fascinasjon over det menneskeskapte. Rolf Jakobsen var opptatt av de skjulte premissene for at vi kunne leve våre moderne storbyliv. Ikke minst i diktet Byens metafysikk der han tar for seg gassledninger, kloakker osv. kommer dette til syne. Rygh har en tilsvarende fascinasjon for de skjulte premissene; de elementene Rygh kaller stumtjenere i samfunnets logistikkmaskin; kraner, veikryss, bensinstasjoner og jernbanespor.


Den tredje inspirasjonskilden Rygh lider under er den amerikanske malreren Edvard Hopper, d. i 1967. Hopper er jo ofte kalt ?pictorial poet.? og jobbet ofte med utgangspunkt i fotografier fordi folk skjønte det mer intuitivt og det førte til at han kunne leve av å male. Mange av Ryghs bilder har det samme fotografiske utgangspunktet med et klart definert objekt. I både Hopper eller Ryghs bilder er mennesket helt eller delvis fraværende. Hoppers grunn er mer sentimentale enn hos Rygh, Hopper var også opptatt av fremmedgjøringen i det moderne samfunnet og hans favorittbegrep er ?solitude?.  Rygh er mer opptatt av å synliggjøre urbane prosesser som jo nettopp er skapt av mennesker. Derfor er mennesket hele tiden tilstede selv om du ikke ser dem.


Det er sagt at politikkens oppgave er å menneskeliggjøre moderniteten, menneskeliggjøre endringer. Ryghs bilder går enda lengre. Han gjør den heslige byggeplassen Oslo om til noe vakkert. Ved å dokumentere de urbane prosessene som endrer Oslo uigjenkallelig, gjør han dem ikke bare forståelige, han går lenger, han viser hvordan det står mennesker bak. Det er kollektivet Oslo som virker i hans bilder.


Det er med lettere ambivalens jeg nå vil utnevne Mage Rygh til Oslomaleren fram noen. Da Lillebjørn Nilsen ble Oslopoeten over alle Oslopoeter sluttet han å produsere nye Oslobilder, og henfalt til konsumering. Hans siste nyproduserte plate het Nære NIlsen og kom i 1993. Det hviler altså en potensiell forbannelse å bli utnevnt som Oslomaleren over alle Oslomalere, men det får stå sin prøve. Til dere andre Oslomalerne i anegalleriet; både du Frits Thaulow og dere andre. Gi plass til en til. Dere har fått en ny arvtaker. Magne Rygh er fra nå av Oslos offisielle maler.


Herved erklærer jeg utstillingen Oslo-tilstander for åpnet.  

    

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5567067