Grønn kvise

Min faste spalte Lyskesparket i Stat & Styring:

Grønn kvise

Av Erling Fossen

 

Ekteparet Geelmuyden representerer et demokratisk problem.

 

Det var en gang et ektepar som våknet opp til et forslag om å flytte den amerikanske ambassaden fra Drammensveien til nabolaget sitt i Husebyskogen ved Njårdhallen. Eller Mærrakrattet som det heter på folkemunne. Et kratt som er så ugjennomtrengelig at ikke engang bikkjene pisser der. Vi skriver det herrens år 2003. Ekteparet Geelmuyden satte kaffen i halsen, adrenalinet eksploderte og det strammet seg til i kroppens psoriasispunkter. En av de mest iherdige NIMBY (Not in my Backyard) - aksjonene i norsk politikk så dagens lys.

 

Etter fire års iherdig aksjonistinnsats falt den foreløpige dommen 18. september 2007 i Oslo Tingrett. Den endte med knusende tap for Geelmuyden og hennes aksjonister. Retten avviste deres påstander om saksbehandlingsfeil og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da bystyret gjorde sin beslutning. De ble også ilagt saksomkostninger på 245 000,-. Men det tok ikke mange telefonene før Geelmuyden anket dommen. Anken betyr trolig at bygging av en amerikansk ambassade vil bli utsatt i enda ett år. Et klart flertall i bystyret gjorde det nemlig klart før valget at de ikke vil la amerikanerne stikke spaden i jorden før det foreligger en rettskraftig dom. I mellomtiden må folk som bor og arbeider i Drammensveien leve med et sort hull som nabo.

 

At folk engasjerer seg primært når noe skjer i nabolaget er både veldig forståelig og litt leit. Folk flest bryr seg lite om hva som skjer i lokalpolitikken med mindre noe rammer dem selv eller barna deres. At Margrethe Geelmuyden startet Aksjon Vern Husebyskogen for å hindre at den amerikanske ambassaden ble lagt til hennes nabolag er i utgangspunktet verdt å heie på, selv om det er best for byens befolkning at ambassaden flytter fra Drammensveien snarest mulig. Problemet oppstår først når hun nekter å akseptere at hun har tapt. Hvordan hadde lokaldemokratiet fungert hvis samtlige parter som taper en lokaliseringsstrid skulle dratt saken inn for rettsapparatet? Men det stopper ikke der. Ikke bare har fru Geelmuyden dratt den politiske avgjørelsen om å flytte ambassaden inn i rettssalen, penger er ikke noe problem for velforeningene i området tilhører de rikeste i landet her. Samtidig involveres hennes mann i det som ser ut som en personlig vendetta for å sverte Høyrebyrådet, og hans firma Geelmuyden & Kiese lager en kampanjeavis for Petter Stordalen, der de sprer tvilsom informasjon om giftdumpinga ved Malmøykalven med ett siktemål; å bli kvitt Høyrebyrådet.

 

Herr Geelmuyden sto forbausende ofte fram på TV-skjermen under valget og sa at han ikke lenger ville stemme på Høyre. Det forbauset vel ingen. Fru Geelmuyden har jo mer eller mindre lovet at ingen på vestkanten skal stemme på Høyre etter deres svik i ambassadesaken. Mer forståelig ble det jo når Dagbladet avslørte et nettverk rundt Geelmuyden og en tidligere ansatt, Arbeiderpartiets løse kanon Rune Gerhardsen. Samrøret ble komplett da fru Geelmuyden ble trukket fram som en mulig byråd hvis de rødgrønne vant valget.

 

Men det stopper ikke der. Geelmuyden & Kiese ble engasjert av Petter Stordalen for å lage en publikasjon som skulle bli kvitt de partiene som var for giftdumping ved Malmøykalven. Les Høyre. Samtidig med utgivelsen ble det rykket inn store annonser i riksavisene, med samme budskap. Geelmuyden & Co hadde også gjort avtale med Rune Gerhardsen om å dele ut avisen samme dag den kom fra trykken. Oslo Havns direktør Anne Sigrid Hamran gikk ut i avisene dagen etter kampanjeavisa var på gata og anklaget Stordalen & co for løgn, bedrag og juks med bilder. Slik blir det ofte når en part i en strid lager en ensidig kampanjeavis.  

Striden om lokalisering av den amerikanske ambassaden handler rett og slett om det skal være mulig å kjøpe seg til seier i et demokrati. Hva skjer med et demokrati når det ikke lenger er politikerne som tilslutt skal stemme over og avgjøre hva de mener er det beste argumentet? Hva skjer med et demokrati der det beste argumentet ikke vinner, men der det argumentet som framføres med flest kroner i ryggen vinner? Det blir umulig å drive med byutvikling i Oslo når velforeninger på vestkanten kan kjøpe egne meningsmålinger og engasjere advokater og forhale alle vedtak i årevis. Det betyr at all utvikling må skje i områder der beboerne ikke er så ressurssterke. For en byrådsleder i Oslo der skillet mellom øst og vest ikke står tilbake for noen berlinmur er det helt avgjørende at noe av byens gørre også havner på vestkanten.

 

               

           

  

              

  

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5569217