Parodi i Gamlebyen

Parodi i Gamlebyen
Aftenposten Aften 15.02.2008
FOSSEN ERLING, Oslo Byaksjon 

Byutvikling. Oslo er en av Europas styggeste byer. Ingen planer gjennomføres noen gang fullt ut. Særinteresser kapper og hakker på planene.Middelmådighet. Resultatet er at alt som reiser seg, blir en middelmådig smørje uten karakter.

Amatører. Det er bare i Oslo det er mulig at politikerne i bydel Gamle Oslo kan bruke 300 000 av skattebetalernes penger for å hyre amatørene i Byens Fornyelse til å lage nye tegninger av hvordan Barcode-tomten i Bjørvika skal se ut. Det er bare i Oslo at byutviklingens svar på Pompel og Pilt og Gordon Vaktmester (herrene Audun Engh, Arne Sødal og Morten Krogstad) får breie seg uten kritiske motforestillinger.


Liten tyngde

Det er oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at deres store ledestjerne er vår tids største byplanlegger (not); prins Charles, som innimellom all veldedighet uttaler seg om arkitektoniske spørsmål med særdeles liten tyngde.


Kuppforsøk

Men toskeskapet stopper ikke der. For å skape legitimitet i sitt kuppforsøk, har bydelspolitikerne innbudt til en plansmie, eller charette, i bydelen. En slik planprosess skal samle alle impliserte parter, grunneiere, utbyggere, fagfolk og beboere i et område for å se på de beste løsningene. For at en slik plansmie skal være vellykket, må moderatoren være faglig sterk, uhildet og fri fra særinteresser knyttet til området. Det er også viktig at prosessen er åpen, slik at konklusjonen som blir trukket, kommer på bakgrunn av de beste løsningene som kommer opp underveis. Bare slik kan en plansmie lykkes med å skape en demokratisk dialog.


Styrt prosess

Ved å hyre Byens Fornyelse som moderatorer, har bydelen satt de sterkeste motstanderne av Barcode til å lede plansmia. Prosessen har derfor vært styrt fra første øyeblikk og konklusjonen trukket allerede før den startet:

De vedtatte Barcode-planene skal saboteres for enhver pris. Bydel Gamle Oslos fremgangsmåte og rolle i denne plansmia savner sidestykke i Oslos historie. Hadde BU-leder Hans Christian Lillehagen (Ap) i Gamle Oslo eid skam i livet, hadde han tatt sin hatt og gått.  Hvilken som helst innbygger i Oslo hadde ledet denne bydelen på en bedre måte. Hvorfor har vi i det hele tatt bydelspolitikere når det eneste de gjør er å vaske hendene sine som Pontius Pilatus, og overlate avgjørelsene til folket?


Regler for byutvikling

Skal vi få realisert fjordbyens potensial, og endelig få bygget noe vi er stolte av i denne byen, må alle akseptere at det finnes noen hellige regler for byutvikling. Et naturlig utgangspunkt er de «urban rules» som ble knesatt i Oslo sist september da en rekke kommunale etater arrangerte møteserien «Shakedown i Bjørvika» under arkitekttriennalen. Da var byplansjefen og rockestjernen Brent Toderian fra Vancouver og Hamburgs grand old man, Egbert Kossack, ansvarlig for fjordbyutbyggingen i Hamburg, invitert for å etablere et sett hellige prinsipper hinsides all debatt i byutviklingsspørsmål.


De fire viktigste prinsippene som Kossack og Toderian knesatte var:


1. Forutsigbarhet

Forutsigbarhet i planprosesser er alfa og omega. Gjentatte omkamper er det bare byen som taper på. Begge var veldig tydelig på at befolkningen må involveres tidlig i byplanprosesser, men at de også på ett punkt må slutte å bry seg. Tilsvarende skal politikere lage retningslinjer for utbyggingen, men så må også de slippe saken. Byplansjefen er ansatt i kommunen og jobber for fellesskapet, ikke kapitaleierne som noen liker å antyde.


2. Avstand mellom byggene

Høyder er ikke interessant i seg selv, men avstanden mellom byggene er avgjørende. Jo høyere byggene er, desto større må avstanden mellom byggene være. Riktignok har Vancouver en makshøyde på 150 meter (de høyeste som er planlagt i Barcode er 60 m), men hvis utbyggeren på død og liv må bygge høyere, må de betale i form av barnehager eller andre tjenester til lokalbefolkningen.


3. Varierende høyde

Varierte høyder er avgjørende for å unngå følelse av mur. Hvis de 10-12 planlagte bygningene i Barcode alle skal være 8 eller 12 etasjer, får vi garantert en mur som stenger fjorden fra byen. Skal volumet i Barcode kappes, gjøres det ikke ved å kappe høyder likt. Paradoksalt nok kan det å ha høyere enkeltstående bygg og enda lavere bygg andre steder, skape mindre murfølelse.


4. Utsikt fra offentlige plasser

Privat utsikt er ikke gyldig som argument i byutviklingsdebatter, men utsikten fra offentlige plasser er hellig. Derfor er også Barcode-bebyggelsen trukket tilbake og ligger flere steinkast unna fjordkanten. Fra Opera-allmenningen til Sørengautstikkeren vil det være plass til langt flere enn på hele Rådhusplassen. Og bare for å sette ting i perspektiv: Rådhusplassen er like stor som både Den røde plass og St. Petersplassen. Og det som er bra nok for St. Peter, bør vel også være bra nok for Oslos innbyggere?


I forhold til disse fire prinsippene duger planene som ble kokt i hop på plansmia i regi av bydel Gamle Oslo best som opptenningsved i peisen. For Oslos skyld er det å håpe at alle som mener seg kvalifisert til å delta i byutviklingsdebatter, heretter aksepterer de fire prinsippene ovenfor. Alternativet er jo alltids det norske ordtaket: Å tale er sølv, å tie er gull.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5702245