Peter den store rider igjen

 

publisert på Arkitektnytt

 

Som en Oslo-urbanist med sunn skepsis til arkitekter som tenker fasader mer enn byrom, og estetikk framfor funksjon, tenker jeg egentlig at de fortjener det kaoset som nå er oppstått foran valget på ny NAL-president til helgen. Arkitektene er den yrkesgruppen jeg kjenner som har lavest grad av kollegialitet, og hvor krybbebiting nær sagt er en selvpålagt favoritthobby.


Sentralt i striden står 68-erhøvdingen Peter Butenschøn eller Peter den store som han fikk som klengenavn da han ledet Norsk Form i ti år. Da professor Søren Kjørup ved Roskilde Universitetssenter på oppdrag fra Kulturrådet evaluerte Norsk Form i 2002 ble organisasjonsstrukturen beskrevet som et fyrtårn med flat struktur rundt. I midten var den allmektige Peter og rundt var medarbeidere uten makt og innflytelse. Egoet hans er så stort at lite får lov til å vokse i skyggen. Hvem var det som den gang forsvarte Peter Butenschøn mot den nådeløse evalueringen? Jo det er den samme Ole Wiig som nå lanserer sin gode venn som presidentkandidat.


Selve framgangsmåten til Butenschøn er ikke en presidentkandidat verdig. Blant den politiske eliten er de flinke til å si at «jeg stiller hvis partiet vil» hver gang noen blir spurt om de vil ha en stilling. Butenschøn skulle sagt det samme når hans buddy Ole Wiig lanserte han som kandidat. Det er alltid bra for en organisasjon å stemme på to kandidater. Det slo Einar Gerharsen fast allerede i sin bestselger «Tillitsmannen». Det skaper engasjement blant medlemmene. Men ikke før var Butenschøn lansert før han gikk til krig mot alt og alle. Ikke bare den andre presidentkandidaten, men også den sittende presidenten, det sittende styret i NAL, og nå sist mot Kathrine Nyhus i nominasjonskomiteen, som forøvrig ville ha og fikk Butenschøn som sin etterfølger i OAF. Utakk er verdens lønn. Denne offentlige skittentøysvasken som Butenschøn har igangsatt, skader renomeet til alle arkitektene.


Når man skal finne en egnet kandidat er det ofte lurt å legge til grunn hvilke oppgaver som bør prioriteres. Vår tid kjennetegnes av globalisering, teknologiske revolusjoner og framveksten av små fleksible organisasjonsenheter som til enhver tid kobler seg mot andre organisasjoner og jobber med fienden, kapitalen, for å nå sine mål, slik f.eks. Bellona gjør det. NAL har som mål å bli byggekunstens svar på nettopp Bellona der det å dele fagkompetanse er like viktig som å bygge kompetanse. De gretne gamle arkitektgubbene har alle det til felles at de ikke evner å gripe denne fleksible og pragmatiske nettverksorganiseringen.


De gretne gamle arkitektgubbene uttaler at det viktigste er å komme gjennom tv-ruta og kommunisere med belsutningstakere i det offentlige. Det er helt riktig at Peter den Store er flink til å jobbe mot enkelte kulturpolitikere, hans fornemme adferd vekker begeistring hos finkulturens forkjempere. Peter den Store fungerer også utmerket som smaksdommer på TV-debatter eller eksperkommentator mot vulgære og harry arkitektonske uttrykk. Men blir Peter den store valgt som ny president, blir NAL enda mer ubrukelig for samfunnet, enda mer elitistisk og enda mer elfenbenstårnaktig i sin opptreden. Peter den store vil ikke lenger bygge. Han vil posere. Det skal han få lov til foran speilet på soverommet. Det bør han ikke få lov til i NAL.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6671615