Glansbilde med flekker

Ny kritisk anmeldelse av Max Manus-filmen. Denne gang fra Adresseavisen:

Glansbilde med flekker

print
Adresseavisen
 -  20.12.2008
 -  Side: 47
 -  Del: Uke-Adressa
 
Forfatter: 2008-12-20T
Han hadde store alkohol- problemer og slet med dårlige nerver. Mange anså ham som selvsentrert. Likevel er Max Manus en av våre største helter.

Filmen om Max Manus' eventyrlige liv hadde premiere i går kveld, og i ukene framover vil titusenvis av nordmenn gå på kino for å se historien om en av Norges mest sentrale motstandsmenn under krigen.
Debattant Erling Fossen hevdet riktignok i en kronikk i Aftenposten forrige lørdag at «motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen». Men han fikk kraftig svar på tiltale av Gunnar «Kjakan» Sønsteby, og nordmenn flest heier nok mer på «gutta på skauen» enn på den overivrige Fossen, som liker å markere seg med originale synspunkter. Til og med Klassekampen skrev på lederplass forleden dag at motstandskampen under krigen er blant Norges «finest hours».

Perfekt råstoff. Likevel hadde det nok vært mulig å tegne et mer nyansert bilde av Max Manus' liv og motstandskamp enn filmen gjør. Den fortoner seg nokså konvensjonell og legger seg tett opptil det tradisjonelle bildet vi har av dem som kjempet mot tyskerne under krigen.

Det er rart at det ikke har kommet en storfilm om Max Manus for lenge siden, for livet hans er perfekt råstoff for en filmfortelling. Allerede historien om hans far kaster et visst lys over sønnen. Faren het opprinnelig Johan Magnussen, men skiftet navn til Juan Manus etter å ha bodd i spansktalende land i en årrekke. Sønnen fikk navnet Maximo Guillermo Manus. Jålete, vil noen si, og det er blitt antydet at sønnen arvet noen av de samme egenskapene.


Cuba og Chile. Da Manus senior ble skilt, tok han med seg Max og søsteren Pia til Oslo, før de senere flyttet til Cuba.
Filmskaperne beskriver Max som «Norges første hippie», siden han sluttet på skolen som 14-åring, livnærte seg som blomsterselger i Chile og gikk en lang fottur i Andesfjellene.

Han sto i hvert fall ikke på hippienes pasifistiske linje, for da vinterkrigen startet i Finland, meldte han seg som frivillig. Så snart Vinterkrigen var slutt, meldte han seg til tjeneste for motstandsbevegelsen i Oslo. Fra da av levde han et liv som kriger helt til andre verdenskrig var over. Allerede i januar 1941 var det nære på at han ble arrestert hjemme i sin leilighet i Oslo. Han kastet seg ut av vinduet, ble lagt inn på Ullevål sykehus, men klarte å flykte derfra.


Eventyrlyst. Fluktruten fra Ullevål sier noe om at en sterk, antinazistisk ideologi ikke var hans eneste drivkraft. For å komme seg unna nazistene i Norge «flyktet» Manus via Sverige og Russland til Afrika. Der kom han seg om bord i et skip som reiste rundt Kapp det gode håp. Ferden gikk videre til Canada og endelig til Skottland, der han ble med i Kompani Linge. Han var på flukt i sju måneder, og det må være lov å antyde at han kanskje ble drevet verden rundt av eventyrlyst.

Først utpå våren 1943 ble det full fart på sabotasjearbeidet som ga Manus hans heltestatus. Han ble sluppet i fallskjerm sammen med Gregers Gram for å sprenge tyske skip i Oslo havn. Deretter ble han med i Oslo-gruppen, som britene mente var Europas beste sabotasjegruppe. Manus ble en sabotør nesten på linje med «Kjakan», og han kronet verket med å senke det store troppetransportskipet «Donau» i januar 1945.


Store mengder whisky. Underveis ble Manus flere ganger nødt til å flykte til Sverige, der han traff Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække. Hun var gift, men det utviklet seg et nært forhold mellom dem, og de giftet seg i 1947.

Filmens ettertekster forteller at Max Manus etter krigen fikk psykiske problemer og strevde med et kraftig alkoholforbruk, men at han og Tikken likevel «fikk et godt liv sammen».
- Du synes synd på deg selv og drikker, men jeg har aldri møtt en mann som deg, sier Tikken i filmen, mens Max ikke klarer å ta del i fredsrusen på annen måte enn å tømme i seg store mengder whisky. Flere av hans beste venner var blitt drept av tyskerne.


Ditt navn er flaks. Men alkoholforbruket var ikke verre enn at han rett etter krigen skrev to bøker om sine opplevelser som han tjente store penger på. Både «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor» solgte i over 300 000 eksemplarer og ga god startkapital for firmaet Max Manus AS, som solgte kontormaskiner, og som i dag gjør det bra med å levere teknologi til helsevesenet.

Mange rynket på nesen over enkelte av Manus' uttalelser på hans eldre dager. Han snakket kritisk om norsk innvandringspolitikk og ble ansett som høyreorientert. I 1995, året før han døde, holdt han pressekonferanse for å lansere sin siste bok, «Mitt liv». Da var han mer moderat i sine kommentarer til innvandringspolitikken. De fleste blir ydmyke på sine eldre år, særlig når man har overlevd en serie situasjoner som lett kunne ha endt med døden. «Max, ditt navn er flaks», pleide han selv å si som forklaring på at han overlevde. trygve.lundemo@adresseavisen.no


©Adresseavisen

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6859955