Debatten må komme

klassekampen.gif
 
Skriv ut

Debatten må komme

Klassekampen
 -  23.12.2008
 -  Side: 15
 - 
 
Både redaktør Braanen og Klassekampen-skribent Kåre Lunden avlegger min Aftenposten-kronikk om glorifisering av motstandskampen et besøk i to kommentarer (17. og 20 desember), og gjør vel egentlig hva de kan for å avspore en debatt som må komme. Også i Klassekampen.

Norge har fremdeles dype sår etter andre verdenskrig og er kommet sørgelig mye kortere enn alle andre land i å behandle disse sårene. Vi tviholder fremdeles på «gutta på skauen» og deres kamp som nasjonens «finest hour» ifølge Braanen. Med Max Manus-filmen har vi egentlig ikke kommet et skritt videre. Fremdeles fremstilles motstandsbevegelsen som endimensjonale tegneseriefigurer (selv om Max Manus drikker for mye whisky, men også det i det innenfor det trygge tegneserieformatet) uten at vi klarer å få fram flere nyanser og dimensjoner.


Mitt hovedpoeng er rimelig enkelt: Motstandsbevegelsen (les Oslogjengen) får uforholdsmessig mye oppmerksomhet i forhold til hva de utretta. Med Anne Eriksen vil jeg påstå at dette skyldes behovet for å skape en positiv norsk identitet. Vi har ikke mange knagger å henge en positiv norsk identitet på etter vikingtiden. Derfor har krigstiden for lengst overskredet sine historiske rammer og inntatt en sentral plass i norsk identitetsforståelse og kollektiv erindring. Motstandsbevegelsen og krigen gir et budskap om hva som er godt og ondt, og ikke minst, hva som er norsk! Derfor er en problematisering av motstandsbevegelsen så vanskelig. Selv for norske Klassekampenradikalere som i bunn og grunn avslører at først og fremst er norske, dernest radikale. De vil ikke på noen måte endre de strukturene og mytene som Arbeiderpartiet og Milorg skapte etter den andre verdenskrig.


Både Braanen og Lunden tviholder på mitt ene spekulative poeng om at motstandskamp av denne type, der våpen er skjult og uniformen er fraværende, i veldig streng forstand kan rammes av Haagkonvensjonen. Det er åpenbart at militære selv veldig gjerne vil at det er folk i uniform som skal utføre militære handlinger. Selv Max Manus innrømmer dette i et svakt øyeblikk i filmen der han ønsker seg tilbake til Vinterkrigen, der man visste hvem fienden er. Når militære handlinger utføres i sivil, viskes skillet mellom militære og sivile ut, og det er først og fremst sivilsamfunnet som rammes. Hva skal en okkupasjonsmakt gjøre da når aksjonistene stikker til Sverige med en gang de har utført aksjonen? Skal de bare gjøre honnør? Og hvor effektivt er det å skyte en nazist (for eksempel Sipo-sjef Martinen) når tyskerne skyter 30 personer? Uansett hvor slemme tyskerne er, vil nordmennene tape til slutt, hvis tyskerne skyter 30 gode nordmenn for hver nazist som blir skutt.


Motstandskamp er alltid tapernes kamp, og er det nest beste alternativet fordi det både rammer sivile, og fordi det er veldig lite effektivt. Verken Lunden eller Braanen problematiserer hvor effektive de norske aksjonene var, fordi et okkupert folk må, bare må, gjøre motstand. Da vil jeg svar at det finnes lur motstand og dum motstand.

Ta for eksempel Tungtvannsaksjonen. I norsk etterkrigsmytologi er Tungtvannsaksjonen fremstilt som det ultimate beviset for hvor potent den norske motstandsbevegelsen var. I mytenes verden er det der vi sørga for at tyskerne ikke fikk atomvåpen, og slik reddet den frie verden. Men hva skjedde egentlig der, bortsett fra fem mer eller mindre mislykkede aksjoner før sprengningen av ferga Hydro på Tinnsjøen. Ifølge «Brennpunkt Vemork 1940-45» av Jomar Brun, professor Tronstads medarbeider på Rjukan og i London, fikk Tronstad i juli 1942 beskjed om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen, men kjernekraftverk. Fergen «Hydro» gikk ned på dypt vann i Tinnsjøen 20. februar 1944. 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Det eneste som fløt opp, var 4 fat på 160 l. De var ikke fulle, og inneholdt det konsentrerte tungtvannet. Dette kom trygt frem til Berlin. Der ble det året etter beslaglagt av Sovjet. Konklusjon: Tungtvannet kom fram, tyskerne laget ikke atombombe, 14 nordmenn døde. Motstandsbevegelsens mest vellykkede aksjon?


Det forundrer også meg meget at Klassekampen sluker den offisielle framstillingen av motstandsbevegelsen med agn, krok og søkke helt rått. På Dagsnytt 18 nylig sa den meget respekterte journalisten i Bergens Tidende, Olav Kobbeltveit, at Hjemmefrontmuseets allmektige leder, Arnfinn Moland (konsulent for Max Manus-filmen!) siler hvilke historikere som får lov til å slippe til i kildematerialet som museet rår over. I en BT-kommentar sier han at det er veldig mange historier fra krigen som burde bli fortalt, men som enten blir fortiet, eller hvis de ble fortalt så «hadde krinsen rundt Heimefrontmuseet oppstilt eit tungt batteri som var i stand til å skyta han ned - fort og gale».


Max Manus-filmen hadde nylig premiere med konge og representanter fra regjeringen til stede. Filmen er egentlig en dokumentar der Arnfinn Moland er inne og sjekker at alle scenene blir historisk korrekte i henhold til den kongelige autoriserte versjonen, og slutter med senkingen av transportskipet Donau i januar 1945. I filmen er skipet (selvfølgelig) dimensjonert som Titanic, men er i virkeligheten på «bare» 12.300 tonn. (Til sammenligning: Den kommunistiske Pelle-gruppa sprengte 3 skip på til sammen over 20.000 tonn noen måneder før). På et mirakuløst vis er også verdenskrigen slutt når Oslogjengen har sprengt skipet, og tyskerne gratulerer Max med at han var for smart for dem. Hvor er Michael Moore når vi trenger han? I 65 år har vi slitt med slike stereotypier uten at vi har kommet et skritt videre. For alt jeg vet var Braanen og Lunden på førpremieren og gråt en tåre de også sammen kongen da Tikken og Max fant hverandre i sluttscenene. For min del erklærer jeg Norge krig hvis vi ikke snart klarer å komme videre.


Foreløpig har Klassekampen valgt å gjøre honnør for konge og fedreland framfor å nyansere en ytterst problematisk krigshistorie. Jeg får inderlig håpe at kongen legger merke til Braanens fedrelandskjærlighet, så får heller vi andre konsentrere oss om å skrive en mer nyansert historie om motstandsbevegelsen.

Erling Fossen,

«For min del erklærer jeg Norge krig hvis vi ikke snart klarer å komme videre»


 

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6873871