Wikipedia omskriver historien om Norges innsats under 2. verdenskrig

Debatten om glorifisering av den norske motstandsbevegelsen har allerede fått konsekvenser ved at wikipedia har endret sin framstilling ved å legge til et nytt siste kapittel:

Kritikk rundt den historiske forståelsen av Norges krigsinnsats
I 2008 uttalte historiker Tore Pryser at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge. Han uttalte videre at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen». Pryser hevder videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Hjemmefrontsmuseet sprang ut av dette miljøet, og de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer». Han mener videre at konsekvensene av dette er at mange emner har blitt lite utforsket. «For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket».

Pryts fikk støtte for sine utsagn av historikeren Harald Berntsen som mener hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats, og bevisst tilslørt uønskede historier. Berntsen utrykker seg kritisk til hva han kaller mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden, og hevder at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal Berg og Einar Gerhardsen systematisk har tilslørt sin rolle i begynnelsen av okkupasjonen. «De har etter krigen fortiet sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940», sier Berntsen. Han hevder videre at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert sin egen rolle, samtidig som de samme folkene systematisk har fortiet andres innsats. Særlig gjelder dette kommunistene, som sto for en aktiv motstandskamp fra starten av - i motsetning til den han mener er hjemmefrontsledelsens passive linje. Historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin dominerte lenge feltet. «Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok».[1]

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6902493