Når Hollywood møter Hjemmefrontmuseet

Trykket som filmkritikk i Ny Tid, fredag 2. januar:

 

Når Hollywood møter Hjemmefrontmuseet

av Erling Fossen, skribent

 

Hele Norge bør se den nye Max Manus-filmen, og så delta i debatten om glorifiseringen av motstandsbevegelsen i etterkant.

 

Som drama er den nye Max Manus-filmen like platt som Armageddon-filmen. Bytt ut meteoren fra det ytre verdensrommet med tyskerne, Bruce Willis med Aksel Hennie og Tikken med en tårevåt Liv Tyler, og vips så har du samme dramaturgi der du vet enden på visa fra første bilde: Det gode kjemper mot det onde, og vinner, men ikke uten heltemodig innsats og offer. Persongalleriet kommer aldri utover rene endimensjonale parodier, og vanskelig temaer behandles på en like overfladisk måte som når Jan Thomas snakker om indre verdier. F.eks. da Max sitter på toget hjem fra Sverige og snakker hyggelig med en tysk soldat bare for å få fram at ikke alle tyskere er udyr. Eller tyskertøs-problematikken som blir behandlet gjennom den blonde og vevre Solveig som jobber for fienden, og blir tiltrukket av bad guy-tyskeren Fehmer selv om hun egentlig ikke vil.


Man aner fort ugler i mosen når Hjemmefrontmuseeets direktør Arnfinn Moland står oppført som konsulent før filmen begynner. Her har regissøren lagt handlingen så tett opptil den offisielle versjonen av Hjemmefrontmuseets fremstilling, at det egentlig ikke er rom for kunstneriske friheter. Til støtte anføres den pågående debatten mellom historiker Lars Borgersrud og Moland om Max Manus i det hele tatt deltok i kamper under Vinterkrigen i Finnland, slik åpningen av filmen og gjentagende flashbacks antyder. Regissøren kunne kommet unna denne debatten ved å si at jeg må da få lov til å ta meg kunstneriske friheter, men Moland påstår at alt som skjer i filmen er historisk korrekt. Hjemmefrontmuseet har altså nå også monopol på å framstille psyken til Max Manus. Sånn sett fungerer filmen ypperlig som dokumentarsåpe om Norges heltemodige innsats under andre verdenskrig, og burde bli obligatorisk pensum for alle norske skoleelever som har en lei tendens til å tenke at krigen nå bør få lov til å ligge.


Filmen utspiller seg i kronologisk rekkefølge og ender med senkingen av troppeskipet Donau i januar 45. Denne sabotasjeaksjonen er egentlig en liten bragd, da tyskerne på den tiden var lei av sabotasjeaksjoner mot tyske skip og hadde intensivert vaktholdet, inkl. hyppige skuddserier ned i vannet for å hindre sabotører å legge til skipssiden. På et mirakuløst vis er det også slutten på verdenskrigen, og tyskerne gratulerer Max Manus ved å si at han var for smart for dem. I filmen framstår Donau i Titanic-størrelse, selv om den ikke var mer enn i overkant av 10 000 tonn. Klippingen av filmen skaper inntrykket av at med sprengingen fikk ikke tyskerne nok tropper til å slå gjennom ved Ardennene, og at Donaus senking dermed bidro sterkt til tyskernes nederlag i krigen, selv om alle vet at dette ikke er tilfelle. Men fortalt på denne måten får regissørene fortalt at lille Norge var med på å vinne krigen. Noe alle vet vi ikke var.


På slutten av filmen møter Max Manus Gestapo-offiser Fehmer og viser en storsinnet holdning ved å ta tyskeren i hånda for å symbolisere at nå legger vi krigen bak oss. I virkelighetens verden var det da krigen startet i Norge når gutta på skauen kom ut fra sine hjemmesteder og begynte jakten på kommunister, quislinger, tyskertøser og andre stripete med en intensitet som til da hadde vært fraværende.


Det er 65 år siden krigen ble avsluttet, men fremdeles klarer ikke nordmenn å behandle krigen på en skikkelig måte. Fremdeles har vi behov for å lage endimensjonale helteskikkelser, enda alle vet at det ikke finnes helter i krig. Men det er også veldig typisk av VGs anmelder Jon Selås kaller den danske storfilmen «Flammen og Citronen» «et tidsskille når det gjelder historiene som blir fortalt om krigen», og fortsetter med: «De gamle historieskrivernes (seierherrenes kronikører) tendens til svart/hvitt-tegning og helteepos blir nå for alvor gått etter i sømmene». Når blikket vendes mot Norge er han strålende fornøyd med Max Manus-filmen som ikke problematiserer krigen. Det som gjelder for andre land, gjelder ikke for Norge. Andre land har for lengt både laget satire og problematiserende framstillinger om krigen. I Norge vegrer vi oss fremdeles for å ta i den materien, og lar heller norske Hollywood-regissører lage film av Hjemmefrontmuseets krigspropaganda.


På ett seminar om den andre verdenskrigen fortalte den franske historikeren Francois Kersaudy at han ? da han ble invitert ? hadde spurt hva de ville at han skulle snakke om. Skulle han snakke om verdenskrigen eller om krigen i Norge. «Du skal snakke om verdenskrigen i Norge», var svaret. Fremdeles er det slik at vi behandler verden med utgangspunkt i Norge. Når får vi et annet blikk, der vi betrakter det som skjer i Norge, ved å ta utgangspunkt i verden?


 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6958358