Glorifisert Manus

Glorifisert Manus

print
Harstad Tidende
 -  02.01.2009
 -  Seksjon: Side 3
 - 
 
Filmen om storsabotøren Max Manus (1914-1996) går godt på Harstad kino og ligger an til å bli en av tidenes største norske filmsuksesser. Få bestrider så langt at filmen er både spennende og vellaget. Men hvordan skal den bedømmes som historiefremstilling?

Dette er et viktig spørsmål, fordi filmen i kraft av sin popularitet (og enda mer hvis den tas i bruk av skoleverket) vil forme unge menneskers oppfatning av hvordan det egentlig var i Norge under okkupasjonen. Er det problematisk?

Selv om filmen gjør krav på å være tro mot hendelsene den skildrer, inneholder den flere historiske feil. Noen eksempler: Max Manus opplevelser som frivillig i kamp med sovjetiske soldater i Finland er fri diktning (han kom aldri i kamp), formodentlig av dramaturgiske årsaker. Og Jens Chr.Hauge fremstilles - uvisst av hvilken grunn - som motstandsleder allerede fra 1940 av, altså to år før han ble en aktiv motstandsmann. Uavhengig av slike detaljfeil, er det også viktig å analysere hva slags alment bilde Max Manus formidler av forholdene under okkupasjonen og av datidens nordmenn.


Mer dramatisk enn virkeligheten
Det gir seg kanskje selv at en actionfilm som denne fokuserer på skuddveksling, sprengning og tortur. Men følgen er at kinogjengere som ikke vet bedre lett kan komme til å tro at okkupasjonshverdagen rundt om i landet var betraktelig mer dramatisk enn hva tilfellet er. At Norge relativt sett hadde færre krigsrelaterte dødsfall enn så og si noe annet land som ble direkte berørt av 2.verdenskrig, eller at store deler av norsk samfunnsliv fungerte nokså normalt hele okkupasjonen igjennom, må i så fall fortone seg som uvirkelige opplysninger.

Filmen - som glorifiserer miljøet Manus tilhørte - får heller ikke frem at sabotasje som motstandsform var kontroversiell gjennom det aller meste av krigen. Bruken av sabotasje ble motarbeidet av alle sentrale aktører på motstandssiden, med unntak av kommunistpartiet. Både London-regjeringen, den sivile motstandsledelsen (Kretsen) og Milorg var imot sabotasjeaksjoner - også de som ble utført av nordmenn i engelsk tjeneste - helt frem til våren 1944. Denne holdningen skyldtes faren for tyske represalier, samt ønsket om å unngå for store forstyrrelser for normal samfunnsvirksomhet. Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak  våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser. Flertallet av de som brøt med denne linjen tilhørte for øvrig kommunistiske grupper, som fra 1941 til 1944 sto bak de aller fleste sabotasjeaksjoner - og som i tillegg dominerte den illegale pressen. Vestkantgutten Max Manus og hans venner var altså atypiske for de som drev aktiv motstand.


Motstand mot sabotasje
Motstanden mot sabotasje var utvilsomt også til stede blant folk flest, i alle fall før det ble klart for enhver at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Max Manus venn Gregers Gram skrev høsten 1944 om hvordan han følte at den døgnflueorienterte folkeopinionen på det tidspunktet var i ferd med å bli mindre negativ enn før. I oktober 1943, etter den kommunistiske Osvald-gruppens attentat mot jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen, sendte 11 fremtredende borgere og 4000 andre i Drammen og omegn ut et opprop til befolkningen der de tok sterk avstand fra all sabotasje.


Uberettiget selvforherligelse
Det var først etter frigjøringen at alle hyllet (de ikke-kommunistiske) sabotørene, som straks ble gjort til nasjonale helter og til symboler for den motstanden mange i ettertid ville identifisere seg med og så gjerne skulle ha vært med på. I realiteten var det et fåtall nordmenn som involverte seg i aktiv motstand direkte rettet mot tyskere og tyske installasjoner. Manus skriver selv i Mitt liv (1995) om hvordan han og kameratene følte at folk flest i grunnen hadde det altfor godt under krigen. De gikk på jobben som vanlig, spiste sin klippfisk og ville ikke utsette seg selv for noen fare (s.197-198). Han slår også entydig fast at det i virkeligheten var få i Norge som kjempet for friheten (s.329-330). Hvis filmen om Max Manus nå skal brukes i undervisningsøyemed burde den kanskje, i hans egen ånd, for skams skyld vært ledsaget av et kritisk og nyanserende studiehefte som kan motvirke uberettiget nasjonal selvforherligelse.

Sitat:
Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser.

©Harstad Tidende

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6995126