Krig i skyggeland

Krig i skyggeland

print
Dagens Næringsliv Morgen
 -  09.01.2009
 -  Side: 046
 
Forfatter: KJETIL WIEDSWANG
"Max Manus" er barnebarnas folkefilm om krigen, men debattspaltene ligger stadig i skyggelandet.Det er eldrebølge på Max Manus-filmen.
Generasjonene født på 1930-, 40- og 50-tallet fyller opp kinosalene for å se hva deres foreldre gjorde under krigen, tolket av filmskapere født på 1970-tallet.


"Max Manus" kan bli tidenes norske publikumssuksess, med sine karaktertegninger omtrent like dype som i "Flåklypa Grand Prix", den regjerende publikumsvinneren. Filmen har også utløst en ny norsk okkupasjonsdebatt, sannsynligvis den siste som blir ført med virkelig pasjon.


Alt henger sammen med alt.

Ifølge den britiske historikeren Eric Hobsbawm er noe av det vanskeligste innen hans fagfelt å granske "skyggelandet".

Dette er perioden som ikke er samtidshistorie, men heller ikke historien hvor alle muntlige kilder er døde.


Skyggelandet er perioden som historikeren selv ikke kan erindre, men hvor de som formet begivenhetene har vært eller er historikerens samtidige - og har ønsket et ord med i laget i hvordan begivenhetene skal tolkes.


For Hobsbawm er skyggelandet det sen-ottomanske riket, han er jøde, født i 1917 i Alexandria i Egypt.


For svært mange av dem som nå bidrar til billettrekord for Max Manus-filmen er skyggelandet Andre verdenskrig. Gjennom 1950- og 60-tallet var krigen det grunnleggende premiss for politisk og kulturell debatt, for skole og oppdragelse og ikke minst for historieskrivningen. Aldri mer 9. april! Arbeiderpartiet hadde også sin alternative store historie om "de harde 30-åra", men den kunne aldri virkelig konkurrere.


En gang mot slutten av 1960-tallet gikk en betydelig del av etterkrigsgenerasjonen grundig lei, spesielt av den politiske tolkningen mange av de gamle motstandskjemperne formidlet med stor styrke: At all radikal samfunnskritikk var tilnærmet potensielt landsforræderi.

En bærer av denne tolkningen - ihvertfall i Asker på 1970-tallet - var kontormaskinimportør Max Manus. Det var sikkert urettferdig, men den gjengse oppfatningen i forholdsvis brede ungdomsmiljøer var at mannen befant seg et sted politisk mellom Djengis Khan og huneren Attila.


Hadde et helteepos som dagens Max Manus-film blitt laget for 30-40 år siden, ville mannen og filmen blitt møtt med større velvilje enn John Wayne og Vietnam-eposet "Green Berets", skjønt ikke veldig mye.

Det har skjedd mye siden den tid. Den kalde krigen er over, de fleste heltene og skurkene fra krigstiden er borte. Den nå grånende etterkrigsgenerasjonen har fått et mildere syn på det hele etterhvert. De flokker seg altså på kino, i nysgjerrighet for å se tolkningen av begivenhetene som formet deres foreldre, og indirekte deres egen oppvekst.


Skjønt vi er ikke helt ute av skyggelandet ennå.

Sannhetsvitner som Haakon Lie og Gunnar Sønsteby er stadig blant oss, og avkrever respekten som gamle mennesker med et begivenhetsrikt liv bak seg svært ofte gjør.


Dermed møtes Erling Fossen med omtrent samme skyllebøtter som Hans Fredrik Dahl, Egil Ulateig og andre journalister og historikere som tidligere har forsøkt å pirke borti vår kollektivt forvaltede krigshistorie.

Tidligere revisjonister har vært både bedre skolert og formulert enn Fossen, men temperaturen og engasjementet i svarene er overraskende høy. Uansett går en periode, av naturlige årsaker, mot slutten.

"Max Manus" er laget av krigsgenerasjonens barnebarn, og det er en svært gammel erfaring at vi ofte ser mildere på våre besteforeldre enn på våre foreldre.


Så får vi heller vente på oldebarn-generasjonen av historikere, forfattere og filmskapere.


Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

©Dagens Næringsliv

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/7024409