Lunden og revisjonismen

Lunden og revisjonismen

print
Klassekampen
 -  14.01.2009
 - 
 
@Debatt svartboks:Motstandskamp

I artikkelen «Balansert okkupasjonshistorie» (Klassekampen 12. Januar), kaller Kåre Lunden nærmest alle som ikke står på linje med den fortsatt rådende «Skodvin-skolen» i framstillinga av norsk historie 1940-45 for revisjonister. Det er særlig så ulike historikere som Tore Pryser, Lars Borgersrud og undertegnede han skjærer over én kam på denne måten, og sidestiller med posøren Erling Fossen, som i kraft av sin vanlige suverene inkompetanse igjen har klart å innta stillinga som sentralfigur i norsk «debatt», denne gangen om norsk okkupasjonshistorie.


Lars Borgersrud er utvilsomt i stand til å svare for seg sjøl. Men det må sies at Lunden snur hele saka på hodet når han ser på den utholdende innsatsen Borgersrud har gjort for å avdekke NS-innslaget og tyskvennligheten blant norske offiserer foran og under det tyske angrepet 9. april 1940, samt hemmeligheten bak den mislykka mobiliseringa samme dag, som et bidrag til å svekke inntrykket av folkelig motstand i Norge mot nazismen og okkupasjonen. Ei anna sak er at Borgersrud kan kritiseres for gjennomgående å tenke litt for ensidig militært og for lite allmennpolitisk. I tråd med dette har han kanskje gjort for lite for å distansere seg fra en posisjon som særlig Svein Blindheim har inntatt i de seinere åra. Jeg tenker på Blindheims respekt for frontkjemperes dumme vilje til å ofre livet for Hitler og forakten han på samme tid har vist for den jevne norske kvinnes og manns mindre heltemodige, men ikke desto mindre avgjørende viktige mentale og daglig-trivielle motstand mot okkupasjonsmakta.


Med sine bidrag til å viske ut skillelinjene mellom arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling i mellomkrigstida, og med sin lite kritiske holdning til Egil Ulateig, kan derimot Tore Pyser sies å ha bevega seg i revisjonistisk retning ? det vil si i retning av den ufarliggjøringa og rehabiliteringa av norsk fascisme og nazisme som Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen gikk i spissen for på 1980- og 1990-tallet. I all beskjedenhet må jeg her få nevne at undertegnede var en av få som kritiserte Pryser for denne orienteringa. Samtidig førte jeg ? dels som anmelder i Klassekampen av Dahls Quisling-biografi og av flere Sørensen-trivialiseringer av nazistisk sosialpolitikk ? lengre debatter med de samme forfatterne.


På denne tida utga jeg også biografien over Johan Nygaardsvold («I malstrømmen», 1991) og dobbeltbiografien over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm («To liv, én skjebne», 1995). I 2006 kom boka «Statsministerkuppet», om statsministerskiftet frigjøringsvåren 1945. I disse bøkene og i andre sammenhenger har jeg inntatt stort sett samme grunnholdning som Lunden baserer seg på i artikkelen i Klassekampen 12. Januar. Ut fra den samme grunnleggende holdninga har jeg forsvart regjeringa Nygaardsvold mot de angrepa den blei utsatt for fra en norsk dels utenomparlamentarisk, dels antiparlamentarisk elite som blei igjen i Oslo ? en elite som sommeren 1940 var villig til å samarbeide med okkupasjonsmakta og ville avsette konge og regjering i London, og som seinere utnytta det politiske tomrommet som den tyske okkupasjonen skapte, til å oppkaste seg til hjemmefrontledelse og gjennom denne posisjonen forberedte seg på å sette det parlamentariske demokratiet til side til fordel for et «sterkere» styre av seg sjøl etter krigen.


Jeg har vært så naiv å tru at Lunden var på linje med disse posisjonene, mot en «Skodvin-skole» som opprinnelig sprang direkte ut av den sjølbestalta hjemmefrontledelsen i Oslo, og som seinere har stått for en konsekvent skjønnmaling av den samme hjemmefrontledelsen. Men det er mulig det ligger en hund gravlagt i at Lunden har vansker med å forstå at det ikke er undertegnede og liknende som vil at okkupasjonsforskinga «bør lære det norske folket av med å tru vi er noko» (Lunden), men «Skodvin-skolen» som i alle år etter krigen ? med støtte av de samme Arbeiderparti-politikerne som har gått i spissen for å gjøre Norge til et lydrike under USA og seinere i EU ? har prøvd å lære norsk arbeiderbevegelse av med å tru at den er noe, ved å minimalisere og kaste dritt på den ledende rolla den spilte i kampen mot nazismen foran og under andre verdenskrigen. Det er mulig det går an på samme tid å være en så glimrende middelalderhistoriker og en så uskarp bedømmer av det moderne norske klassesamfunnet som Lunden her og i enkelte andre sammenhenger har stått fram som?


Harald Berntsen Debatt

©Klassekampen

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/7063665