Veien til nullpunktet

dagbladet.gif
 
Skriv ut

Veien til nullpunktet

print
Dagbladet
 -  13.01.2009
 -  Side: 03
 -  Seksjon: SIDE 3
 -  Del: 1
 - 
 
Forfatter: John Olav Egeland
Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

DET BEGYNTE MED Erling Fossens anmeldelse av boka «Det var her det skjedde» om Oslo under annen verdenskrig. Så kom filmen om Max Manus med en slik suksess at det trigget et særnorsk instinkt: Behovet for å gjøre de dristige et hode kortere. Derfra har vi vandret på Hamsun- og krigsdebattens godt vedlikeholdte stier. Det har handlet om forskningens utilstrekkelighet, om våre behov for helter, om demontering av krigsdeltakernes autoritet og om generasjonskløften. Under et debattmøte i forrige uke kunne opprørsleder Fossen rulle ut den uunngåelige konklusjonen: Ingen var på feil side under krigen.


NÆRMERE DET absolutte nullpunkt i politisk tenkning er det vanskelig å komme. Hvis det ikke er noen forskjell på angiverspesialisten Henry Rinnan og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge, forsvinner historien, menneskene og verdiene mellom hendene på oss. Hvor er vi hvis vi opphever betydningen av forskjellen mellom det borgerlige demokratiet og et nazistisk, rasebiologisk diktatur? Det er dessverre dit Erling Fossens logikk har ført ham, selv om jeg har vanskelig for å tro at han skjønner rekkevidden av å nulle ut sentrale politiske verdier.


I SIN IVER ETTER å rive ned noen helter fra sokkelen (som ofte er en nødvendig gjerning), har nyrevisjonistene vært nødt til å omdanne krigen - og krigens valg - til en enorm gråsone. Det krever at det konstrueres en fortelling hvor alle valg er rasjonelle på sitt grunnlag, i hvert fall forståelige eller akseptable. Resultatet blir likestilling av krigsseileren og frontkjemperen, medløperen og motstandsmannen, angiveren og de som ble sendt i døden. Hvis det ikke var - eller er - noen virkelig forskjell på folkestyre og nazisme, er selvfølgelig enhver motstand meningsløs, ja latterlig og egosentrisk.


NESTEN ALL DEBATT om Norge og den andre verdenskrig følger et mønster som er like forutsigbart og firkantet som valsetrinn. Debatten knyter seg fordi der så vanskelig å løsne på fastlåste posisjoner. Her er sår som gror langsomt og noen som alltid vil være der, f.eks. utraderingen av sentrale deler av Finnmarks kulturhistorie som følge av tyskernes nedbrenning av alt i nord. Mange fortellinger og erfaringer trenger seg på, og vi har behov for alle om vi skal forstå helheten i en mørk tid i vår historie. I et slikt perspektiv har Erling Fossen rett når han sier krigen består av flere grunnfortellinger. Likevel er ikke oppgaven alene å balansere disse for å få fram et mangfold av hendelser og holdninger. Det revisjonistene mangler er forståelsen av sammenhengen mellom politikk og menneskenes yttergrenser i krig.


DEN POLITISKE dimensjonen har vært påfallende fraværende i den siste debatten om Norge og krigen. I stedet har vi fått en merkelig mikstur av militærhistorie og verdinøytralitet. Motstandskampens betydning for utfallet av krigen, er selvfølgelig et viktig spørsmål. Det gjelder også de personlige motiver og den sosiale bakgrunnen som drev aktivistene på begge sider. At hjemmefrontens innsats hadde begrenset betydning og at det utvilsomt fantes NS-folk med hederlige motiver, endrer likevel ikke hovedspørsmålet: Hvor står du når fienden er i landet? I perioden 1940 - 45 ble menneskene stilt overfor valget mellom lojalitet til et folkestyre med slitasjeproblemer og et diktatur som avskaffet rettsstaten og andre demokratiske rettigheter. Hadde tyskerne og NS vunnet, ville Norge med sikkerhet blitt helt renset for jøder, sigøynere, tatere og mennesker med kroniske mentale lidelser. Et slikt valg må vi ikke underspille, eller legge til side, når historien skal bedømmes i etterkant. Her er verdinøytralitet umulig.


KRIG ER BEVÆPNING av politikken og den stiller menneskene overfor situasjoner og valg som er ekstreme. Dette er i seg selv en viktig grunn til at det ikke synes å være noen ende på interessen for krigen i Norge. Denne fascinasjonen er en del av en uendelig menneskelig læreprosess: Hvordan er egentlig de aller mest krevende hendelsene som kan ramme oss? Hva ville jeg selv gjort i en liknende situasjon? I en viss forstand handler altså interessen for krig, ulykker, kriminalitet og annen vold om en form for indre beredskap. Nettopp derfor er det viktig at vi ikke taper de etiske og politiske spørsmålene av syne.


ERLING FOSSENS misjon har en sterk bismak av oppgjør med 68-generasjonen. Det er et oppgjør som burde vært igangsatt for lenge siden, men med større treffsikkerhet enn det vi har sett til nå. Arven fra 68-generasjonen inneholder autoritære trekk som fortjener konfrontasjon. Men også det krever at man velger side i et sivilisasjonsoppgjør. Bare den mest dypfryste sjel kan være nøytral i forhold til Stalin.


Bildetekst: Tegning: Finn Graff

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/7065058