Den delte nasjonen

Replikk i VG lør. 17.1 


Den delte nasjonen

av Erling Fossen, skribent

 

Guri Hjeltnes gir en skoleflink innføring i forskningsfeltet om okkupasjonstiden i sin artikkel (10.1). Det er riktig som hun sier at det forskes på mange andre områder fra krigen enn motstandsbevegelsen inkludert hennes egne bidrag om pressefrihet, hverdagsliv og krigsseilerne. Men, det er et stort men her. Først i det historikere eller andre forsøker seg på en kritisk tilnærming til den offisielle versjonen der motstandsbevegelsen blir satt i glorifisert sentrum, inntreffer skarpe sanksjoner. Hjeltnes har også helt rett i at det innad i historikermiljøene har skjedd en utvikling mot større nyansering av okkupasjonstiden.

Problemet er at denne nyanseringen ikke ennå har satt spor i den brede offentligheten.

Det er ikke bare de radikale historikerne som Lars Borgersrud, Tore Pryser og Harald Berntsen som den siste tiden har vært kritiske til den fortielseskulturen som oppsto med AP etter krigen. Historikeren Lars Erik Vaale sier i en kommentar til dokumentaren om Svein Blindheim «En krigshelt i utakt» at det er vanskelig for yngre forskere å drive kritisk forskning på okkupasjonshistorien. Ifølge Vaale får ikke forskerne vitenskaplige avansement innenfor akademia, og forskningsmidler glimrer med sitt nærvær. Ap hadde flertall etter krigen og nektet alle forsøk både på å stille Nygaardsvoldregjeringen for riksrett og behandling av de mer problematiske sidene av både okkupasjonstiden og rettsoppgjøret. Fokuset skulle være på hjemmefronten og gjenreising. Og slik er det blitt 64 år senere.


Norge har fremdeles store verkebyller fra okkupasjonstiden. Sier du krig til nordmannen, vil de som har motstandsfolk i familien starte med å si det, mens barn av f.eks. frontkjempere, først sier det etter mange års vennskap og da nesten alltid etterfulgt av bitter gråt. På det bredt anlagte debattmøtet på Litteraturhuset fredag 12.1. sto mange NS-barn beveget fram og fortalte sin historie. I etterkant var det mange som sa til meg at dette var første gang de kunne fortelle sin historie i offentligheten. Når så mange nordmenn har arvet skammen fra sine foreldre og besteforeldre er det beviset for at de mange bøkene som Hjeltnes refererer til, ikke har hjulpet nevneverdig når det gjelder den offentlige aksepten for barn og barnebarn av de som var på den gale siden.


Det hjelper ikke at historikerne lager bøker på bøker når den sort/hvite grunnfortellingen som sier at 98 prosent av nordmenn støttet mer eller mindre aktivt opp om gutta på skauen ikke blir utfordret. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. Nordal konkluderer med «at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen» (s. 185).


Jeg har fått mange spørsmål om min intensjon med å revidere okkupasjonshistorien. Svaret er: Jeg vil ha sannheten om hva som skjedde.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/7097684