Byrådets kulturruke

Denne var hoved-debattinnlegget i Aften i dag. Min opprinnelige
overskrift var Byrådets kulturruke.

Kulturplan med lave ambisjoner
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Kulturbyen Oslo. Byrådets lenge etterlengtede kulturstrategi var ikke verdt å vente på. Ambisjonsnivået er lagt så lavt at man må være limbodanser for i det hele tatt å komme under det.

«Kulturstrategi for Oslo» er egentlig ikke en overordnet kulturstrategi, snarere seks vilkårlige delstrategier
for kulturfeltet i Oslo. Kulturbyråd Anette Wiig Bryn har skutt med hagle på kulturfeltet for å være sikker på at strategien i hvert fall treffer noe interessant. Deretter har byrådsavdelingen tenkt på et tall, og løsningen er seks delstrategier som ikke har noe til felles utover at de spenner seg alle ut mellom honnørordene «kvalitet, tradisjon og mangfold». Kommunen skal prioritere, hold dere fast, alt fra «et målrettet samarbeid mellom kultur- og næringsliv, å være en teknologisk foregangsby innenfor moderne kulturformidling, forvaltning, forskning og formidling av kulturarven, utvikle infrastrukturen for byens kulturliv, heve kvaliteten på skapende kunst- og kulturvirksomhet, inspirere til formidling av tradisjoner og mangfold og arrangere en europeisk kulturbymåned i 2011». Til fattig trøst for at vi ikke ble europeisk kulturhovedstad samme år.

En strategi skal gjerne føre frem til en måloppnåelse og beskrive veien dit. Målet for kulturstrategien er: «Oslo skal være landets kulturelle hovedstad». Det ambisiøse målet er allerede oppnådd for
lengst og overflødiggjør kulturstrategien. Oslo er landets kulturelle hovedstad, og har alltid vært det. Nær 50 prosent av alle landets kulturbedrifter befinner seg i Oslo.

Ambisjonsnivået er lagt så lavt at man må være limbodanser for i det
hele tatt å komme under det. Når det gjelder ambisjoner for næringslivspolitikken i kommunen, så er den at «Oslo skal bli en av de mest innovative regionene i Nord-Europa innen 2010». Ambisjonene
for kulturpolitikken strekker seg foreløpig ikke lenger enn til Svinesund.

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås skriver i en kommentar i Aften 10. mai at strateginotatet er gjennomsyret av det han kaller «tidens melodi» - nemlig økt samarbeid mellom kultur- og næringsliv.
Det går så langt at kultur etter hvert bare blir omtalt som kulturnæring, skriver Åmås. Men kulturfeltet kan ikke reduseres bare til kulturnæring. Kulturfeltet kjennetegnes av tre egenskaper. Kultur kan som andre næringer kvantifiseres i kroner og øre. Kultur er også tett koblet opp til en bys stedskvaliteter som kan brukes for å tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft. Og kulturen, da særlig gjennom sin lillesøster kunsten, har også som oppgave å skape ny erkjennelse hos byens innbyggere. Denne erkjennelsen kan ikke i første omgang kvantifiseres i penger. Den er å betrakte som en slags grunnforskning eller livsforsikring for Oslo. En befolkning med mye kulturell kapital vil alltid overleve skiftninger i økonomien fordi det er et stort lager av ideer som til enhver tid kan realiseres.

Disse tre egenskapene ved kulturen må stimuleres på forskjellig måte, men kan løses på et mer målrettet vis enn ved at kulturlivet må tigge næringslivet om penger. Oslo kommune kan etablere et kulturfond som både stimulerer den brede kulturen og den smale kunsten. Et slikt fond nevnes merkverdig nok ikke i strategien overhodet, enda alle partiene syntes det var en god idé foran kommunevalget i 2003.

Et slikt fond kan finansieres av for eksempel salg av kommunale eiendommer eller ved å båndlegge deler av overskuddet på kommunens kraftaksjer. Hvis et slikt fond etableres, kan det etter mønster av Norsk kulturråd opprettes to fagutvalg: Det ene vurderer prosjekter ut fra næringspotensialet og stedskvalitetene, det andre vurderer prosjektene ut fra deres potensial for å øke den kulturelle kapitalen hos Oslos innbyggere.

Politikken blir stadig mer event-preget. Store arrangementer blir ofte brukt som brekkstang for å ruste opp den kulturelle infrastrukturen. Europeisk kulturhovedstad i 2011 var ment å være en slik knagg som kunne samle og ruste opp kultursektoren. Når byrådet nå foreslår å erstatte den knaggen med en europeisk kulturmåned, er ikke det ambisiøst nok.

Budsjettet for kulturhovedstaden i 2011 var tenkt å ligge på rundt 400 millioner, hvorav staten skulle bidra med halvparten, og kommunen og næringslivet den andre halvparten. Staten signaliserte, rett før EU bestemte seg for å endre ordningen, at de ikke ville bidra med penger fordi det var for kort tid siden Stavanger, som er kulturhovedstad i 2008, fikk denne statusen.

Å arrangere en europeisk kulturmåned vil ikke utløse de store pengene, hverken fra staten eller næringslivet. Hvis Oslo ville arrangere en verdensexpo, «Expo Oslo 2011», ville det
derimot kunne bidra til å forsterke det kulturelle high tech -Oslo.Munch og Ibsen kunne endelig blitt merkevarer knyttet til Oslo, og hele verden hadde fått øynene opp for at slagordet til DFDS er
feil: At Oslo er natur. København er kultur.

Hvis Oslo hadde hatt baller nok til å søke om å bli Expo Oslo i 2011, og vært forutseende nok til å opprette et kulturfond som hvert år frem til da investerte mellom 50 og 100 millioner i nye kulturprosjekter som både stimulerte næringen, stedskvalitetene og ga innbyggerne ny erkjennelse, ville mye vært gjort. Da kunne vi utarbeide ambisiøse forprogrammer og etterprogrammer og fått en kulturell infrastruktur som var så robust at den stimulerte både pungen og hodet.

Men foreløpig strekker altså ikke kulturambisjonene seg lenger enn til Svinesund.

Mer om kulturstrategien her


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/1340115