Farvel Europa

Denne står i siste nummer av Stat & Styring

Farvel Europa
av Erling Brussel

Det er bare tolkene som elsker EU. Vi andre elsker Europa. Det er vanskeligere enn noen gang.

Brussel og Berlin. To europeiske byer som på hvert sitt vis er rammet av en uforklarlig europeisk syke. Begge prøver å være litt bystat for seg og sine innbyggere, litt hovedstad for nasjoner som ikke lenger eksisterer, og samtidig prøver de å agere som hovedstad for et Forent Europa som aldri har eksistert. Byenes schizofreni er symptomatisk for både EU og Europa.
   
Brussel. Første gang jeg besøkte Brüssel var jeg syk, ensom og nedbrutt. Bedre ble det ikke av å gå i gatene. Nord lå EU-ghettoen uten kontakt med byen, i sentrum var det øde og forlatt med lettere amerikanske tilstander. Bykjernen utenfor de japanertette områdene rundt Grand Place og Maneken Pis var overlatt til immigrantene. Siste gang jeg besøkte Brussel var det uforandret. På 10 år har altså ikke EU klart å bli en integrert del av Brussel. De er fremdeles en vestkantghetto nord i byen med egne t-banestasjoner, lukkede boligenklaver og med egne sikkerhetsstyrker. Hvordan skal EU bli et mektig imperium når de er fremmede, og blir behandlet som det, selv i sin egen hovedstad?

Mer oppløftende var det ikke å bli loset gjennom strenge sikkerhetstiltak i Regionkomiteens hus til en konferanse som lovet oss å kutte ?through the jargon, from thinkin to action?. Men hvorfor i all verden oppfører de seg som om den amerikanske presidenten hadde stevnemøte med Mulla Krekar på innsiden? Selvfølgelig for å lure besøkende til å tro at det foregår noe viktig på innsiden. De mimer maktens språk selv om ingen terrorister vil bruke en kalori på folkene i dette bygget.

Enhver konferanse i EU-regi er en oppvisning i babelsk forvirring. Alle land skal snakke på sitt eget språk. Brussel er ikke uten grunn tolkernes hovedstad. Et titalls tolker sitter til enhver tid parat. For å være sikker på at ingen faktisk skal høre på det du har og si er det egen monitor med eget headset på hver av pultene. Alle foredragsholderne viser powerpoint-foredraget sitt på monitoren, selvfølgelig har vi også fått utdelt det samme foredraget på papir. Og for å være sikker på at tolkene ikke snubler, sier foredragsholderne det samme som det står på papiret og som de viser på monitoren.

Dette er EUs essens i et nøtteskall. Alt handler om at ingen av landene skal diskrimineres, og gjennomføringskraften blir tilsvarende en laber bris. EU er først og fremst en møteplass for nasjonalstatene. De nasjonale representantene er mest opptatt av å forsvare sin nasjons ære, og glemmer hvorfor de er der. Selv i Kommisjonen er det vanskelig å finne europeere. Først og fremst er de franskmenn, italienere eller svensker. Å treffe noen som er villige til å blø for EU, bortsett fra tolkene, er en vanskelig oppgave. Men det gjør seg bra på CV`en å ha jobbet i EU-systemet, du tjener mye penger, og hvis du er litt smart er det også mulig å lurer noen ekstra kroner ut av EU-systemet fordi det er så uforklarlig komplisert at ingen finner ut av det. Det var faktisk mulig å være med i EU-parlamentet og heve penger, men uten å være tilstede på ett eneste møte. Italienerne var flinke til nettopp det.

Berlin noen dager senere. Denne gang er det et Berlin i krise som har invitert andre ?kreative byer? til stevnemøte. Den tyske stat pøser milliarder inn i sin nye hovedstad. Nye bygg blir reist hver uke, men de forblir tomme. Det finnes antageligvis ingen hovedstad i hele verden som har flere ledige lokaler enn Berlin. Noen senatsmedlemmer fra delstaten Berlin har funnet ut at Berlin skal satse på design og musikk og snu ryggen til ingeniørtette Tyskland. Representanter fra EU-systemet er selvfølgelig til stede. Der byer og regioner aner muligheter for å dra noen kroner ut av EU-systemet får en sir eller madam fra Brussel hedersplassen. Forestillingen om EU som en fet lommebok lever i beste velgående.

Et av spørsmålene som skulle besvares var om det finnes noe ?european content?; altså finnes det noe som heter europeisk design? film? musikk? Da jeg vokste opp i Oslo var det Gimle som viste europeisk kvalitetsfilm; filmer med lite handling, mye dialog, og unhappy ending. Amerikanske actionfilmer med happy ending ble vist på Eldorado. Nå viser alle kinoene amerikanske filmer med happy ending.

Ingen hadde noe godt svar. Det kunne også skyldes en matthetsfølelse i forsamlingen. Det var sensommer og nærmere 40 grader i den nå nedlagte postbygningen. Senatorene svetta. Hjemme i Berlin oppførte også tyskerne seg som franskmenn. Plutselig var det ingen som ville eller skjønte engelsk. Utstyret til den ellers utmerkede tolketjenesten var lettere østeuropa før Berlinmurens fall og hver gang tyskerne snakket ble gjestene utsatt for russisk jamming så vi knapt hørte noe. Tolketjenesten i Berlin er verdensledende ble jeg fortalt i en av pausene.
Svaret på om det var noe felles europeisk ?content? kom helt på slutten av konferansen. En snål australier som både hadde undervist som filosof og vært politimann og nå var blitt berliner, svarte epistemologi. Måten vi tenkte på var typisk europeisk, sa han og alle lurte på om han hadde drukket. Eller fått litt for mange slag i hodet som politimann. Jo, fortsatte han, buddistene for eksempel tenker ikke som oss. Dialektikken er en felles europeisk oppfinnelse. Der endte vi. Det som gjør oss til europeere er altså dialektikken. Yess det skaper begeistring. Det EU vi skal bygge er fundamentert på at vi er de eneste som tenker i motsigelser og med gjendrivelser.

Middagen etter konferansen foregikk på en folketom restaurant i en folketom by. Den gresk-østerikske moderatoren gjennom konferansen sa det var for mye snakk om konkurranse på konferansen. Konkurranse skapte tapere sa han, og hørtes ut som foreldrene til de dårligste kidza på fotball-laget jeg pleide å trene. Hans Pauli ord var at vi måtte samarbeide mer. Det begynte å bli ampert rundt bordet. Jeg sa at jeg heller ville leve en uke og så dø i favelaen i Sao Paulo enn å leve et liv i det intensitetsløse sosialdemokratiske marerittet han beskrev. Han løftet en utrenet finger ? han vil vel ikke at den skal konkurrere med de andre fingrene sine ? og lurte på hvem jeg var som kunne fortelle han om hvor mye intensitet og konkurranse det skulle være i livet hans.

Bordet løste seg opp av flere grunner. Jeg gikk bort til hedersgjesten på konferansen; en eldre distingvert brite som gjennom mange år hadde skrevet om den kreative økonomien, og som nå så ut som en portvinsfull blanding av Postman Pat og en eldre utgave av John Cleese. Jeg lurte på om han ville være med videre på Orianenburger Strasse og sjekke ut hookerne og hasjisen. ?Yes?, sa han begeistret. Vertinnen; en tysk stram ungsau spurte briten om han visste hva hadde sagt ja til. ?Absolutely not?, svarte han like begeistret. Og gikk i dørken. Sammen med drømmen om Europa.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2479636