Solheims Bjørvikafarse

Sto i Aftenposten 4.2:

Så ble katten sluppet ut av sekken. Mange har lurt på hvem som egentlig står Riksantikvarens hyperaktive utspillmani i Bjørvika den siste tiden. Ingen oppfører seg slik uten ryggdekning blant høyere makter. Det sto altså ikke en kvinne bak, heller ikke guder, men miljøvernminister Erik Solheim. I Aftenposten 2.2 gliser han bredt og sier at Holme har fungert ytterst troverdig som spilloppmaker i Bjørvika. Holme er dermed avslørt som marionetten eller hoffnarren som danser etter Solheims lunefulle innfall.

Alle brikkene faller på plass. Det verste som finnes er en motstander som oppfører seg som om han er dopa, og ikke rasjonell. En slik motstander kan man ikke avvæpne med fornuft. Med Solheims inntreden i Bjørvika er alt plutselig blitt en del av et politisk spill. Lokalvalget står for døren. Den rødgrønne regjeringen sliter med å vinne de store byene. Da må selvfølgelig staten gripe inn og intervenere, siden den lokale opposisjonen er for svak til å vippe Høyre av pinnen. Både Ap og SV har jo vært helt fraværende i debatten om Bjørvika.

Men hva er egentlig Solheims faglige begrunnelse for å intervenere i Bjørvika? Jo han vil lufte ut i Rådhuset sier han i Aftenposten. Mon tro om det står som et viktig punkt i den rødgrønne regjeringens Soria Moria I&II-erklæring? Først står det noe om å redde verden fra klimadommedag, deretter må lufta renskes i Rådhuset.

Enda mer underlig er det å registrere at en miljøvernminister prioriterer siktlinjer framfor bærekraft. Å bygge tett i Bjørvika rett ved landets mest suverene kollektivknutepunkt er garantert det mest bærekraftige byutviklingen Oslo og hovedstaden kan satse på. Man skulle tro en miljøvernminister skulle nikke gjenkjennende til et slikt grep. Men Solheim setter altså siktlinjer høyere, enda de forsvant ut av byplanleggingen som gyldige parametre allerede i barokken, sammen med enevoldsherskerne. Farsen om Bjørvika er herved fullkommen.


Bjørvika i mono

Publisert i VG

Det er hyggelig at jeg får det til å bruse i årene til Paul Grøtvedt en siste gang før han skal få satt inn en ny pacemaker, men når han skriver like krøkkete som han tenker blir det ikke mye igjen å gripe fatt i. Grøtvedt tilkjennegir at han synes banankrummede og organiske bygninger er bedre enn stereotype og firkantede bygninger. Hvis jeg tenker som en legokloss, tenker han som en middelaldergate der kloakken fremdeles går midt i gata. Vi er alle enige om at byrom må ha en høydedimensjon, hvis ikke ville det vært en flate. Videre må vi enes om at flotte byrom også kan være omkranset av høyhus. So far so good. Men altså ikke i Bjørvika ifølge Grøtvedt, der vil de skape monotoni og sterotypi. Det er antageligvis lettere å få et gammelt neshorn til å lære seg nye triks enn å få Grøtvedt til å reflektere rundt høyder, men da tvinger det seg fram et spørsmål: Er kulturminnene i Middelalderparken av en slik beskaffenhet at de ikke trives med høyhus på en side? Er det slik at Grøtvedt leser seg selv inn i Mariakirken og nærmest hører klagesangene fra ruinene, eller er det kun Grøtvedts personlige oppheng på at det er viktig å se brakkvannet og sniffe lukten av hav som er i ferd med å bli råttent? Da er mitt siste spørsmål: Hvor høyt er egentlig passe høyt for å skape et godt byrom rundt Middelalderparken?

 

 


Grøtvedts grøt

Publisert i VG. 

av Erling Fossen, bydoktor.

 

Innlegget til kunsthistoriker Paul Grøtvedt 30.12 er avslørende, i så henseende at den kunnskapen han har ervervet seg opp gjennom årene etter å ha stirret på størknet oljemaling, ikke nødvendig gjør han til en ekspert på byutvikling. Mitt hovedpoeng i «Trollet i Bjørvika» var ikke å slå et slag for en moderne skyline som Grøtvedt later til å tro, men å spørre: Hvordan tar vi best vare på de få kulturminnene vi har? Jeg vil altså ikke kvitte meg med fortiden slik Grøtvedt påstår. Noen fortidsentusiaster vil gjerne fremstille Middelalderparken som Nord-Europas Pompei, enda du knapt kan se ruinene hadde det ikke vært for at de er merket. Så nesegrus beundring for våre ruiner har jeg ikke, men både Grøtvedt, riksantikvaren og jeg er ute i dem samme ærende nede i Bjørvika. Alle vil ta vare på Oslos kulturminner. Men i motsetning til Holme og Grøtvedt påstår jeg at kulturminner ikke trenger havutsikt for å trives, og at en innramming med høye hus (med siktlinjer mellom) gjør kulturminnene både mer synlig og skaper en fin kontrast mellom Middelalderparken og byen. Grøtvedt må derfor svare på følgende spørsmål: Hvorfor kan ikke høye hus skape en fin innramming for kulturminnene våre i Middelalderparken?

 

 

 


- Overtramp av Holme


Oppslag etter Oslo Byforums seminar om omkamper lør. 30.1 på MS Innvik


Vern Riksantikvaren

av Erling Fossen, Oslo Byforum

Dagbladet 30.1:


Arkitektur: «Mitt mål er å være tidlig», sier riksantikvar Jørn Holme i Dagbladet i forbindelse med sin kronikk 29.1. I realiteten opptrer han som ettertanken, den som kommer til slutt og alltid for seint. Skadet av for mange år bortgjemt på et hysj-hysj-kontor som overvåkingssjef, og beruset av de mange stokkbehengte krokryggene som piper «stå på» på hans ferd gjennom byen, agerer Holme som en folkekonge. Hans mandat er ikke lenger forankret i et statlig direktorat, men i selveste folkeviljen. Han er Harald Hals, Christian IV og Albert Nordengen i en og samme person.

Det er tydeligvis ikke et tankekors for Holme at Oslo, der folket har bestemt mer over byutviklingen enn i noen annen by, framstår som en av Europas styggeste hovedsteder. Hva er så Holmes ærend? Han mener Oslo er i ferd med å kaste historien på skraphaugen i vår iver etter å bli moderne. Sammenlikningen med Dubai er lite treffende. Der bygges det bygg på opptil 818 meter, her krangles det i to år hvis et bygg kryper akkurat over de høyeste grantrærne. Holme vil ikke at alle museene skal flytte fra sine gamle murbygninger, og inn i stål og glass-bygg ved fjorden.

Holme har et poeng i at byrådet primært driver med byutvikling langs fjordkanten og snur resten av byen ryggen, men det er fullt mulig å legge en museumskabal hvor Oslo totalt sett kommer beriket av ut alle flyttingene. UiO jobber med planer for å realisere et monsterøglemuseum, ledet av vår tids Indiana Jones Jørn Hurum, på den tidligere Munchtomta. Et slikt museum i forlengelse av Naturhistorisk Museum, vil generere flere turister og besøkende enn dagens Munchmuseum.

Tilsvarende er det full mulig å tenke seg en deling av Nasjonalgalleriet der J.C Dahl og hans samtidig får henge i det gamle bygget, mens samtidskunsten får et nytt bygg på Vestbanetomta. At Deichmanske endelig får flytte til et nybygg ved fjorden, tror jeg alle unner dem. De har i flere tiår forsøkt å flytte fra et bygg som var ufunksjonelt allerede da de flyttet inn. Få et tyrkisk bad inn i bygget som så lite treffende har vært kalt Oslos Akropolis.

Oslo er en av de hurtigst voksende byene i Europa og har opplevd en sammenhengende befolkningsvekst i over 20 år. Vi kan fort risikere at byens innbyggerantall dobles på 60 år. Dette krever forutsigbarhet og knallhard styring i minst et femtiårsperspektiv.

Hvis Oslo fortsetter å vokse stykkevis og delt, med vedvarende omkamper, kommer bykroppen vår til å likne på en mellomting av Frankenstein og Ringeren av Notre-Dame.

Det siste Oslo trenger er en riksantikvar, høy som en ørn, veivende rundt i byen som en tragisk skikkelse hentet fra Ibsens underbevissthet. Det er på tide at Oslo tar en Jagland. At vi setter ned foten og står på den. Slik Odysseus bandt seg selv til masta når han passerte sirenene, må Holme og folket bindes til masta, når byplanprosessene er ferdige og vedtakene er fattet. Hvis ikke får vi et pøbelvelde.

Trollet i Bjørvika

VG Debatt lørdag 19.12:

 

Trenger kulturminner havutsikt?

Tidligere i år gjorde Riksantikvar Jørn Holme ett av de merkeligste karrierebyttene det offentlige Norge har sett, da han hoppet av som overvåkingssjef og ble riksantikvar. Men tiden som hysjhysj-sjef har satt tydelig spor. Holmes blikk er forstenet i et svart/hvitt-perspektiv. Terrorister og banditter er erstattet med utbyggere og entreprenører, og høye hus er narkotikaen de smugler inn i Oslo. Det er også tydelig at perioden som hysjhysj-sjef har gjort at Holme har et akutt behov for å bli sett. Men minimal treffsikkerhet veiver han om seg med forsøksvis pondus og krever omkamp i Bjørvika. Jørn Holme ligner på et enøyd troll som går rundt i Bjørvika som en byoriginal og hytter mot alt som er høyere enn grantrærne i Heddalskogen. Holmes ultimatum er at byggene mot Middelalderparken må bli lavere, hvis ikke vil han kappe i høyden til det nye Munchmuseet (Lambda).

Er det ett sted i Norge hvor det skal være høyt og tett er det nettopp i Bjørvika. Her ligger NSBs sentralstasjon, Jernbanetorget og Bussterminalen. Oslo Sporveier frakter rundt 170 millioner reisende i året med sine trikker, busser og ikke minst T-banen. 80 prosent av de rundt 50 millioner passasjerer som NSB fraktet i 2004, skjedde innenfor InterCity-triangelet (Skien, Lillehammer og Halden) i Osloregionen. Stor-Oslo Lokaltrafikk frakter årlig 28 millioner passasjerer innenfor et litt mindre område. Henger vi også på flytoget som nå frakter rundt fem millioner årlig til og fra flyplassen, får vi et storslagent bilde av hvor viktig Bjørvika er som kollektivknutepunkt.

Skjønt tett og tett fru Blom. Tettheten i Bjørvika blir omtrent som på Grünerløkka og Frogner. Den eneste forskjellen er at husene er høyere og almenningene tilsvarende større. Oslo er Europas tynneste befolkede hovedstad, og vil være det også når utbyggingen i Bjørvika står ferdig. Nordmannen skal altså få lov til å pleie sin ensomhetstrang i rolige omgivelser. Almenningene som er planlagt er også så store at riksantikvar Jørn Holme helt sikker kan pisse usjenert hvis han føler for det.

Jørn Holmes forsøksvise begrunnelse for at byggene mot Middelalderparken skal kappes er svake. Blokkere eller stenge inne har gyldighet når du bygger en dam som skal fange alt vannet, ev et fengsel som skal kontrollere fangene slik at de ikke kommer noen vei. Å lage en tydelig høyhusrekke strukturerer et rom som en vegg i et hus, og er så langt fra blokkering som overhodet mulig. Ta f.eks. Central Park i New York. Parken er rammet inn av skyskrapere på tre kanter,og er er ett av de vakreste byrommene som finnes, enda du ikke ser havet. Høyhusene blir rammen som gjør at parken blir enda mer park. Kontrasten mellom natur og kultur blir veldig tydelig. Central Park blir koblet på resten av Manhattan ved at det går to avenyer (5th og 8th) parallelt i lengderetningen, samtidig som 6th og 7th  går inn mot Central Park. I Middelalderparken vil det tilsvarende stråle flere almenninger ut gjennom høyhusrekken.

I et land som er fattig på kulturminner trenger vi både en synlig by- og riksantikvar. Men det er ikke slik at den Gud gir et embede gir han også automatisk forstand. Holmes forstand strekker ikke til når han vil fjerne alt rundt Middealderparken for å bevare de lille restene av middelalderbyen Oslo. Ingen innramming er ingen god ramme for kultuminnene i Gamlebyen. Da oppstår det et åndsforlatt rom fordi kontrastene som skaper mening glimrer med sitt fravær. Ideen om at kultuminnene vil blomstre bare de får utsikt er langt over grensen til kronprinsesse Marthas engleunivers. Utsikt er også en utro venn. Hvis Holme tror at elskende par sittende på Mariakirkens ruiner vil se brakkvannet i Bunnefjorden hvis høydene reduseres fra 11 til 7 etasjer, må han tro om igjen. I et flatt terreng er et stort Block Wathne-hus alt som skal til for å rappe utsikten.

Jørn Holmes arbeidsstil er høyst uortodoks og direkte populistisk. Han bryter tvert med den tidligere riksantikvaren som var med og forhandle fram de nåværende planene i Bjørvika, og legger opp til politisk hestehandel der politikerne skal få lov til å beholde Lambda mot at de kapper andre steder. Hans viktigste ambisjon synes ikke å målbære et prinsipielt syn på hva som skaper gode byrom, men å få en skalp i beltet ved at det kappes noen kapitalistkvadratmeter minst ett sted i Bjørvika. Man kan si hva man vil om en slik cowboyadferd, men god byutvikling blir det ikke av det.

 


Oslos 10 bud

En del av et større oppslag i AftenAften

Oslos ti bud

Innflytter eller bare Oslo-grønn?

Vi utfordret urbanist Erling Fossen til å liste opp 10 ting du MÅ gjøre før du dør, eller av andre årsaker forlater Oslo for godt. Fossens kommentarer i parentes.
 

1. Stå i Valhallveien der Munch malte Skrik (Oslo er ikke stygg, Oslo er en tilstand).

2. Stå ved gangbroen midt i Sinsenkrysset og rop alt du kan (selv det heslige har en estetikk).

3. Ta den utvendige heisen på Hotel Plaza (høye bygg er ikke noe å være redd for).

4. Syng Akerselva, du gamle og grå og andre Oslo-sanger uten å bli flau.

5. Overnatt på Langøyene (oslofolk lager mange lyder).

6. Oppsøk Picassos veggutsmykking på enden av Y-bygget i regjeringskvartalet (Oslo er et kunstverk).

7. Gå ned i kloakken (alle storbyer har en illeluktende side).

8. Ta T-banen til Frognerseteren om vinteren en søndag formiddag (aldri står Oslofolk tettere).

9. Ta for deg Oslo Byleksikon ? den er vår bibel (den andre bibelen klarer du deg uten).

10. Besøk klokketårnet i Rådhuset (på Oslos tak hører du lyden av Oslo).


Fort Marienlyst

Hentet fra Frigg & Sånt

De Corbusierinspirerte lamellblokkene som delvis omkranser Marienlyst stadion har aldri opplevd at Frigg har tapt. 0-0 kampen mot Nordstrand i fjor er det eneste sikre poengtapet.

Og vi har også festfotballgaranti. Mot tabelltoer Røa nå sist ble det 6-1. På sitt beste driver Frigg med en helt annen sport enn de andre lagene i divisjonen vår. Allikevel var de to eldre herremenn som bodde i nærheten som kom bort til speaker og klaget over lydnivået. Hæ? Her speller Frigg festfotball som får tankene til å mimre om dengang det var dans på lokalet da kåte hvin og freske fraspark fylte rommet med forventninger om både det ene og det andre. Og så får vi klager!

Her følger to oppskrifter til både dere som kom og klagde og dere som er potensielle klagere.

Oppskrift 1. At det er lyder i byen bør ikke overraske noen. Framfor å slåss mot dem må de internaliseres. Bylydene må transformeres fra å bli oppfattet som støykilder til å bli go`lyder som trykker på knappen som tar deg tilbake til de gode minnene langs Memory Lane. Hver gang du hører sjefsløve Bolek rope "Frigg er digg" i megafonen eller vi spiller "Frigg Frigg, Frigg, det er klubben i vårt liv" på anlegget vårt skal alle godminnene mobiliseres. Fra lukten av mutterns nystekte vafler, til kameratenes roping utenfor vinduet en solfylt sommermorgen, spent til bristepunktet av nye forventninger. Kanskje dere neste gang skal invitere gamle venner dere ikke har sett på en stund? Sett fram rullekaka og konjakken og se hvor det ender.

Oppskrift 2. Dette er den enkleste oppskriften. Kapituler og bli en Friggsupporter dere også! La Frigg bli klubben i deres liv. Kjøp Frigglue og Friggskjerf og la deg underholde av rappkjefta Friggløver som roper "Røa er en T-banestasjon, t-banestasjon, t-banestasjon, Røa osv" til motstanderlaget, halvvoksne Friggspellere som lager magi på matta, verdens tre feteste Friggsanger eller vi tilskuere som går og klemmer hverandre og ser på hverandre med tårer i øynene, vel vitende om at vi er med i verdens beste fellesskap.

Ingen flere klager nå!


# 7 Erling

Henta fra boka Klassekameratene av Anonym Forfatter

# 7 Erling
Erling Fossen er i fyr og flamme.
? Det er klart du må gjøre det, roper han til Martine.
? Dette er din store sjanse! Det er vinn-vinn!
Han løper barbeint rundt i stua og gestikulerer med
hele kroppen.
Martine er skeptisk. På veien tilbake til Bislett fikk hun
tid til å tenke. Hun innser alvoret nå. Jonas Gahr Støre vil
ha henne til å arbeide for seg. I all hemmelighet. Samtidig
som hun skriver biografien om Jens. Det virket som om han
ikke kunne tenke seg at hun ville si nei til å gjøre en innsats
for ham og Det Kongelige Norske Utenriksdepartement.
For ham er det jo ikke noe problem at hun er ansatt i
Dagbladet. Det er hun som sitter med det presseetiske dilemmaet.
At hun for tida har permisjon for å skrive biografien,
forandrer ingenting. Nei, hun kan ikke gjøre det.
Å arbeide for både UD og Dagbladet og Cappelen Damm
samtidig vil være et pressetisk trippelovertramp.
? Hva skjedde i landsbyen Ujiji, 10.november 1871?
Erling Fossen roper ut spørsmålet. Det er ikke første gang.
I årevis har han ropt ut spørsmål, som regel med en eller annen
referanse til Oslo. Hver torsdag på Restaurant Det Gamle
Raadhus har han laget, stilt og ofte selv suverent besvart alle
slags viktige, uviktige og totalt meningsløse spørsmål om hovedstaden.
Nå har han utvidet emnekretsen.
Martine lurer på om det ikke ville vært riktigere av
henne å kjøre ut hele historien med en gang. Om spillet
som Jonas og SMK satte i gang for å teste hennes lojalitet.
Om Jonas og Kolberg som førte landsmøtet bak lyset. Om
Jonas som prøver å lokke henne til å drive klassisk etterretning
i all hemmelighet.
? Kom igjen, da, maser Erling Fossen. ? Du husker vel
det? Tanganyikasjøen, Martine! Afrika!
På den annen side er hun meget bevisst på at biografien
skal og må gjøres ferdig. Cappelen Damm forventer at boka
om Jens blir høstens bestselger. Leserne vil kaste seg over
boka, fordi den ikke ligner på noe som er skrevet tidligere,
har forlagssjef Anne Fløtaker forsikret henne om.
? Herregud, Martine, skjerp deg! roper Erling Fossen.
? OK, du får et tilleggsspørsmål: Hvem var Henry Morton
Stanley?
Martine ser ikke noe galt i at hun og Jonas i denne saken
har felles interesser. Hun vil ha Jens tilbake like mye som
Jonas.
? Han var journalist i New York Herald, Martine! Og
han fikk en oppgave av sin redaktør. Hva slags oppgave
fikk han?
Martine lurer på om Jonas er hakket ivrigere etter å
finne Jens. Han som hevder at Jens er hans viktigste politiske
læremester og mannen som fikk ham til å engasjere
seg i politikk.
? Han fikk i oppgave å reise til Afrika og finne en
mann. Hvem, Martine? Hvem?
Skal det bli bok, så må hun finne Jens. Hun har nok
objektivt sett større interesse av at Jens kommer tilbake enn
Jonas har. Jonas vil redde regjeringen og Arbeiderpartiet og
vinne valget. Hun vil fortelle en god historie, og ikke noe
er viktigere enn det. Ingen tvil. Hun må finne Jens.
? Hvem, Martine? roper Erling Fossen, nesten sint nå.
? Hvem skulle han finne?
? Jens Stoltenberg! svarer Martine.
Forloveden hennes rister oppgitt på hodet.
? Nei, nei, nei! Du skal finne Jens! Stanley skulle finne
Livingstone!
? Alle vet jo det! sukker hun.
Erling klarer likevel ikke la være å legge fram fasiten
med vanlig overlegen entusiasme.
? Journalist Henry Morton Stanley i New York Herald
får i oppgave av sin redaktør å finne nasjonalhelten David
Livingstone, som er på ekspedisjon i Afrika og som ingen
har hørt noe fra på flere år. Og hva skjer? Han finner ham!
Stanley finner Livingstone og stiller det berømte spørs -
målet Doctor Livingstone, I presume? Doktor Livingstone, formoder
jeg? Stanley og Livingstone! Sammen i Afrika! Det
var tidenes scoop! Skjønner du at du må slå til?
? Gjør nok det!
Martine ler. Hun kommer på at ABBA har en sang som
heter What About Livingstone.
Erling insisterer på at biografien om Jens vil få enda mer
heder og ære hvis hun finner ham.
? Hvis du finner ham, vil boka di bringe biografisjangeren
opp på et høyere nivå. Den vil bli sidestilt med saksprosa
av ypperste klasse. Hvem vant kåringen i Dagbladet
i fjor sommer som viktigste sakprosaforfatter etter krigen?
Martine tenker seg om.
? Georg Johannesen kom på topp. Så var det Jens Arup
Seip, deretter Hans Skjervheim og Ottar Brox.
Erling himler med øynene.
? Ottar Brox? Hva skjer i Nord-Norge? Jo, jeg husker den.
I en ny kåring vil ikke klassikeren om Gokk ha en sjanse i
helvete mot en biografi om jakten på en sittende stats -
minister som blir borte mens finanskrisen raser i Urban-
Norge og resten av verden.
Martine ler.
? Er ikke dette litt drøyt?
? Når det gjelder bøker som har hatt reell innflytelse, vil
den ikke komme langt unna toppen.
? Som leder i samfunnsavdelingen må jeg uansett erklære
meg inhabil.
? Det forhindrer ikke at du deltar i kåringen. Og hvis
dere lager en ny kåring i Dagbladet til sommeren om de
beste biografiene, kommer du garantert på pallen sammen
med Kong Haakon og Snåsamannen.
Martine ler. Erling gir seg ikke.
? Dette blir gonzo-journalistikk på høyt nivå, så det vil
ikke forundre meg om du også får både SKUP-prisen og
Den Store Journalistprisen. Jeg har tittelen klar: Jakten på
Jens.
? Du får det til å høres ut som en Indiana Jones-film.
? Hvorfor ikke? Jeg ser det for meg: Martine Aurdal og
den forsvunne statsminister. For en jakt det blir. Og jeg
blir med.
Nå syns hun Erling drar spøken for langt.
? Hvorfor vil du være med?
? Jeg tenker på synergieffekten, forklarer han. ? Du skal
lage biografien om Jens, jeg lager bakomboka. The making
of Jakten på Jens. Hvordan du jobber, hvem du snakker
med, hvor du drar. Og så kan jeg lage quizbok. Med samme
opplegg som vi kjørte i fjor sommer i Aften Aften. Da du
poserte på forskjellige steder i Oslo og jeg tok bilder av
deg og folk skulle gjette hvor du var. Det blir altså en biografi,
en bakombok og en reisequizbok. Det er tre ting på
en gang. Det er faen meg et litterært kinderegg!
Martine rister oppgitt på hodet.
? Ærlig talt, Erling! Ikke begynn du også! Ikke kall det
kinderegg hver gang det er noe som er tre ting på en gang.
Det er bare så Petter Stordalen.
Erling holder hendene avvergende opp.
? Okei, okei, skal aldri si det mer.
Martine tar fram iPhonen og sender en tekstmelding.
? Hører du etter? spør Erling?
? Jeg sender en sms til Jonas.
Hun taster OK og SEND.
? Så det er Jonas nå? spør Erling.
? Jeg er alltid på fornavn med mine arbeidsgivere.
Sender en til Anne også. Må ha et møte med en gang.
? Nå? Det er snart natta!
? Det haster. Vi må legge en plan.
I det hun reiser seg opp, får hun en sms. Erling kikker
henne nysgjerrig over skulderen.
? Det er svar fra Jonas, sier hun.
? Hva sier han?
Martine leser. Meldingen er lang. Kan hende det gjelder å
redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Bremser Munch-festen

Fossen mener flere av bidragene bærer preg å være selvstendige signalbygg «droppet ned som kuruker», fremfor åpne bygg som kommuniserer med byen for øvrig. Les hele artikkelen i Aften

01.mar.2009

Pressemelding Kjenn din by 3. mars 

Byer verden over driver for tiden med «place branding» og omdømmebygging for å tiltrekke seg de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne. Roma er romantikk. Barcelona er kultur. Los Angeles er showbiz. New York er puls. Tokyo er modernitet. Milano er mote. Hva er Oslo? Natur? Oslos vaklevorne identitet er tema når Oslopatriot Erling Fossen kommer for å holde sitt Kjenn din by-foredrag tirsdag 3. mars, kl. 19.00, på Bymuseet i Frognerparken. Velkommen!

 

fossenjpg965934g

 

Oslo – den stygge andungen som ble til en svane:

om identitet og en vanskelig tilblivelse 

ved skribent og urbanist Erling Fossen 

Oslo har ingen sterk identitet og representerer mer enn noen annen norsk by et ubenyttet potensial. Mens Bergen og Trondhjem har utført sin gjerning, har gamle Oslo fremdeles sin ugjort. Oslo er til å være så gammel, kommet veldig kort i sin utvikling. Etter 1000 år er byen vår fremdeles i støpeskjeen, work in progress, sier Erling Fossen.


Entrè kr. 50,-/20,-. Medlemmer gratis. 

I Rådhusets borggård står det en fontene med to svaner. Disse er inspirert av Hans E. Kinck som i et berømt essay om Christiania konkluderer med at «svaner svævet over byens vugge»” Oslo er definitivt ikke noen barnestjerne, men en late bloomer, en by som riktignok blomstrer sent, men som til slutt vil skinne vakrere enn noen andre. 

Bare noen finner ut av hvordan går vi fra å være en stygg andunge til en vakker svane. 

Erling Fossen er skribent og urbanist. Han har vært tilknyttet Oslo Teknopol, der han hadde tittelen «bydoktor». Fossen har skrevet en rekke bøker om emner som urbanisme og politisk teori, og er i dag skribent og spaltist i blant annet tidsskriftet Stat og styring og Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen.

Folketeateret snart klart

- Innvendig får Ringnes og Stordalen bare kjøre kitchløpet sitt. Så lenge de ikke kødder med fasaden skal jeg ikke bry meg, sier Erling Fossen til Dagsavisen

Må slippe inn barna

Urbanist Erling Fossen var den første som påpekte hvor dårlig tilbudet er blitt for barn, skriver Lokalavisen St. Hanshaugen

Fossen i 1000



Saksa fra Lokalavisen Groruddalen:

fossenlokal

Urbanist, quizgeneral og Friggfantast Erling Fossen har skrevet spørrebok fra Oslo. Tusen takk. Forbered deg på å bli sprø. Som makrell.

OSLO: Det er en underlig bok dette. Med Oslo-oppskrifter og Oslo-spørsmål bakt sammen til en høyere enhet. Årsaken til sammensmeltingen er Erling Fossens møte med restauranteier Jørn Lie i Lauritz Ruus' bar høsten 2003.

I Lauritz Ruus' bar i byens gamle rådhus fra 1641blir Fossen poetisk og sammenligner Osloquizzens rastløse vandring med Hamsuns hovedperson i Sult. Hos Ruus er quizaen hjemme. Sammen med god mat og drikke altså.

"Når alle quizzerne har fortært middag med kortreist mat fra Jørn, en Oslopakke fra barsjef Kjell og hørt den første Lillebjørn Nilsen-låta, senker det seg en sødmefylt ro i lokalet, som alle Oslofolk bør oppleve minst én gang før de dør, skriver Fossen i forordet. Han hyller byen han elsker og han hyller quizen han styrer.


Byquiz

? Oslo har mange ulike quizzer, men bare én Osloquiz. Det er tilfredsstillende å vite at byer som skryter på seg langt sterkere byfølelse og patriotisme enn Oslo, ikke klarer å stable på beina en skikkelig byquiz. Kanskje det ikke står så dårlig til med bypatriotismen i Oslo når alt kommer til alt, spør Erling Fossen retorisk.

Før han gyver løs på leseren med 1000 sprsmål.

Flesteparten av spørsmålene er allerede testa ut på en engere krets Oslopatrioter i høst- og vinterserier på Gamle Raadhus.

Her møtes Høyrepolitikerne i Byrådet, proffe quizzere, journalister i Aften, ølhunder, Løkkaentusiaster, pensjonerte Kampengutter, trikkeentusiaster, utflytta groruddøler, ansatte ved Oslo Museum og andre historikere.

Folk med høyt utviklet interesse for hovedstaden, og som er i stand til å hente kunnskapen frem selv under hardt press. Den som skaffer seg boka har mer tid, og har lov til å oppsøke kilder.


Verd å elske

Målet med de 1000 Oslospørsmålene i denne boka er å skape et bilde av en by verdt å elske. Alt stort er vanskelig, og Oslos gamle og mangefasetterte historie er like vanskelig å tolke som runer.

Forhåpentligvis fungerer denne spørreboka som en kodeknekker.

En ting er sikkert: Har du først knekket koden til Oslo, forlater du aldri byen, skriver Erling Fossen.


Den perfekte julegaven

den store sprreboka
Kommer i bokhandelen på onsdag. 1000 spørsmål knyttet til ting enhver bør vite om byen sin. 25 historiske fotografier + 25 helt nye tatt av Magasinet-fotografen Sigurd Fandango. Som bonus har restaurantsjef Jørn Lie på Gamle Raadhus laget 10 matretter med ingredienser fra Osloregionen. Løp og kjøp! 

- Udemokratisk pris

? Folk med dårlig økonomi har ikke mulighet til å bade på Bislet Bad lenger, sier, Erling Fossen som reagerer sterkt på at det nå koster 115 kroner å plaske i bassenget. Les oppslaget i Lokalavisen

Maner til omkamp om Munch

- Så langt har folk på Tøyen oppført seg som om det ikke betyr noe at museet forsvinner. Jeg savner at noen lokale ildsjeler tar tak i dette. Det er ikke for sent å stoppe flyttingen, mener Fossen i dette oppslaget i Dagsavisen 


Byrådet gjør Oslo mindre

Byrådet gjør Oslo mindre




Byråd Merete Agerbak Jensen mener i Aften 10. juni at jeg ikke liker kulturklynger og at jeg tenker for smått. Ikke er påstanden elegant formulert, og ikke treffer den. Jeg heier på klynger (noe Høyre aldri har gjort før nå!).


Min påstand er at byrådet ikke har snøring på hva som skal til for å lage en vellykket kulturklynge. En vellykket næringsklynge består gjerne av et stort selskap som lokomotiv, en hærskare av små- og mellomstore bedrifter (underleverandører), og de nødvendige servicebedrifter, for eksempel finansiering. Museumsklyngen i Madrid fungerer perfekt ved at de tre museene i praksis er ett museum med tre avdelinger som spesialiserer seg på ulike epoker/malere. Skal du se på gæmlisene El Greco eller Goya, går du til Prado, skal du derimot se på Picasso, går du til Reina Sofia.


Hvilke synergier skal Deichmanske, Operaen og Munch-museet skape? Høyrebyrådet tror at samlokalisering er en tilstrekkelig betingelse for å skape liv, men å skrive navnet til ulike kulturinstitusjoner på gule post-it-lapper og plassere dem alle i Bjørvika er hverken stor statsmannskunst eller avansert klyngetenkning. Med sin fjordfetisjisme reduserer byrådet byutvikling i Oslo til kun å gjelde området mellom fjordkanten og Karl Johans gate (forlenget inn i Dronning Eufemias gate). Byrådet gjør Oslo mindre enn vi fortjener.


Kulturinstitusjoner har den egenskap at de er med på å generere befolkningsstrømmer. Da Munch-museet åpnet på Tøyen i 1963, trakk museet flere hundre tusen Oslo-folk i mange år. Ved å plassere attraktive kulturinstitusjoner på ulike steder i byen skapes det befolkningsstrømmer som binder byen og byens befolkning sammen. Knutepunkter er ikke skapt av Gud, men de skapes av politikere med vilje til å bygge. God byutvikling handler om å skape attraktive møteplasser over hele byen, ikke bare langs fjordkanten. Høyrebyrådet har ikke en aktiv kulturpolitikk, forstått som viljen til å styre befolkningsstrømmene, og legger alt som er attraktivt i byen ved fjordkanten, rett i nærheten av turiststrømmene. Ta for eksempel planene om et regionalt kulturhus i Groruddalen. Planene for dette har ligget i innbunken til Merete Agerbak-Jensen i flere år, uten at hun har løftet en finger. Groruddalen er for langt unna fjorden, og følgelig utenfor radaren til byrådet.


Erling Fossen, Oslo Byaksjon


TullpåLøkka

Tull på Løkka
Aftenposten Aften 16.06.2008

Ikke park og uteservering. Merete Agerbak-Jensens visjoner for Tullinløkka i Aften 10. juni er ikke egnet til å begeistre noen. I stedet for et besværlig bygg, vil hun ha park og uterestaurant. Så utrolig typisk for Høyre-byrådet, som tror at urbanitet er ensbetydende med å sitte på uterestaurant og drikke øl. Ved å unngå bebyggelse kan Tullinløkka bli «frigjort», skriver byråden. Oslos problem er ikke mangelen på parker, men mangelen på interessante bygg. Dessverre er også kunnskapen om byforedling blant politikere veldig begrenset. Attraktive byer skapes gjennom flere hundre år ved at bykroppen hele tiden foredles, gjennom nybygg, påbygg, etablering av nye sammenhenger, ny teknologi og nye byrom. Byrådets svar på denne utfordringen er altså å lage flere parker og uteserveringer. Yippi.

Erling Fossen, Oslo Byaksjon



Hva er moderne i dag?

Denne ble skrevet til katalogen for åpningsballettforestillingen "Et moderne sted" av Ingun Bjørnsgaard.

Hva er moderne i dag?

av Erling Fossen

 

På 90-tallet var det å drikke caffe latte det ultimate beviset for at man var moderne og fulgte med i tiden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble avbildet med en caffe latte i hendene. På 90-tallet spredde det seg også en allmenn oppfatning av at vi nå endelig kunne krype ut av historien, og plukke fritt fra alle historiske epoker og komponere vår egen a la carte meny. Ingen blanding var for usmakelig. Pønk og hardingfele? Helt normalt. Break dance og klassisk ballett? Fresht. Hells Angels og kristendom? Fønky. Peanøttsmør, geitost, bannan og jordbærsyltetøy? Helt konge. Stilforvirring ble tidens ideal og Stig & Stein ble millionærer på å la ledere sitte med bind for øynene og leke med Legoklosser. Sosiologene ville heller være popstjerner enn akademikere. Alt handlet om å bryte barrierer og være grensesprengende. Og resultatet ble? Veldig gjesp.    

 

Trendnissen tror han er moderne fordi han er oppdatert på hvilke trender som skal komme og hva som er ut og in. Å være moderne er altså det motsatte av å være døv. Og hvem vil være døv? Men hvem er det som bestemmer hva som er ut og in? Det er iaffall ikke trendnissen. Han følger bare i andres fotspor. Trendforskeren sier at alt endrer seg, og at han trengs for å være en åndelig sherpa som hjelper de uvitende inn i dette uoversiktlige framtidslandskapet, men i virkeligheten er det ingen ting som har endret seg siden krigen, bortsett fra prisen på nepe.

 

90-tallet er også kalt postmodernismens tiår. Endelig var vi ute av moderniteten, og kunne legge den besværlige historien bak oss. Den amerikanske tenkeren Francis Fukuyama proklamerte End of History-tesen sin: Når alle land var blitt liberale rettsstater etter mønster av de vestlige, var den eneste meningsfulle aktiviteten som gjensto å gå på museer og bevitne våre forfedres store gjerninger. Her hjemme tok forfattere som Erlend Loe konsekvensen av dette og proklamerte tilbaketrekning fra samfunnet som ideal og bankebrettet som den ultimate fritidssyssel. Fra barrikadestormere til bankebrettbankere.

 

90-tallet var også sosialantropologenes tiår. De ble fortolkere og vismenn i vårt møte med fremmede kulturer etter at liberaliseringen av luftrommet skapte eksplosjonsartet vekst i antall flyreiser. Sosialantropologene proklamerte kulturrelativismen som ideal. De listet seg rundt i andres kulturer og prediket at alle kulturer må forstås ut fra sin egen kontekst. Full av esoteriske droger og vage minner om nakendansing rundt stammebålene og liming på stranda kom de tilbake med verdens største pekefinger: Hvordan kan vi i vesten fordømme omskjæring av kvinner som er en århundrelang tradisjon i noen land? Hva er det Europa har så mye å skryte av? Auswitch? Hva har den europeiske teknologioptimismen egentlig ført til? Frambringelse av atomvåpen? Selv menneskerettighetene ble fordømt som en eurosentrisk oppfinnelse av kulturrelativistene 

 

På 00-tallet er vi lei av vår egen meningsløse frihet. Hvis alt er like viktig, er ingenting viktig. Det er heller ikke lenger gøy å ironisere over 68-erne og deres ideologisering av politikken. En etter en forsvinner vi inn i historien igjen for å utrette nye heltedåder. Vi vil være moderne igjen. Vi vil stå på ryggen til våre europeiske helter og utrette noe schwært. Kast de små fortellingene på dynga og gi oss den store fortellingen tilbake. Vi vil være byggmestre, ikke vaktmestre. 

     

Spørsmålet om hva som er moderne kan ikke løsrives fra begrepets opprinnelige kontekst; det europeiske opplysningsprosjektet. Ved hjelp av fornuften skulle Gud fravristets sine hemmeligheter om naturen, for dermed å sette mennesket fri. I Michelangelos freske i taket på det Sixtinske kapell i Roma symboliseres dette ved at Gud tar på Adam og gir dermed mennesket stafettpinnen og ansvaret for sitt eget liv. Alle forsøk i religionens eller fundamentalismens navn på å hindre denne humaniseringen av menneskelivet må stoppes.  

 

I en setning kan det moderne prosjektet defineres som ?fremskritt gjennom opplysning?. Moderne inneholder en stor dose framskritt. Framskritt er endring med en retning; en utvikling/nyfortolkning av tradisjonen. Begrepet ?nytt? betegner bare en retningsløs endring. Dermed er vi på sporet av en viktig kvalitet knyttet til det å være moderne. De moderne forholder seg til tradisjonen, men med en vilje til å gå i nærkamp med den for å utvikle den. Tradisjonalisten kopierer historien, postmodernisten forkaster historien, men modernisten har så stor selvtillit at hun foredler historien. Et eksempel. Da utbyggerne ville rive Grand Central Station i New York på 60-tallet tok det nyopprettede Landmarks Preservation Commission, vår byantikvar, striden til Høyesterett. Et tiår senere skrev Supreme Court Justice William Brennan i sin konklusjon at bygningen skulle stå fordi gamle strukturer som Grand Central Station skulle ?serve as examples of quality for today?, Manhattan er jo fylt til randen med gamle kvalitetsbygg som dagens stararchitects vil konkurrere med. Det er i tvekampen med historien at det moderne skapes.   

 

Hva er moderne i dag? Ta i bruk de største ordene igjen. Da stålmagnaten Andrew Carnagie ble spurt om hva Carnegie Hall skulle bidra til sa han ubeskjedent ?the improvement of mankind?. Intet mindre. Den nye operaen er nesten i samme klasse, men det er som om motet svikter litt når de kom til bakenden. Likevel: operaen er moderne fordi den ikke har gått på akkord med klassiske kvaliteter som akustikk og romklang, og samtidig tatt i bruk nye materialer og bygget helt oppdatert på state of the art-teknologi som muliggjør større fleksibilitet når det gjelder utforming av rommene.

 

Det er fremdeles mulig å bedrive innovasjon innenfor alle kulturelle disipliner. Hvor er jazzens nye Charlie Parker som inspirert av klassiske komponister som Johann Sebastian Bach og Igor Stravinskij skapte beebopen på 40-tallet? Hva er den neste store innovasjonen innenfor balletten? Da prima ballerina Marie Taglioni tok i bruk tåspiss-skoen i 1832, ble menn redusert til statister og dameløftere. Når kommer den neste store teknologien?

 

Å være moderne i dag handler først og fremst om en holdning. Verden har ikke kommet til slutten. Det er nå alt begynner. Men kast SV-skolen på dynga og gi kidza utfordringer og la dem strekke seg. Hva hadde Nøtteknekkeren og Svanesjøen vært uten russisk disiplin? Det er ingenting som tilsier at vi må ha et energisystem som er basert på fossile brensler. Smelt sammen islam og kristendom til en felles verdensreligion. Bygg nye monumentalbygg som får Stortinget og Akershus festning til å se ut som en liten fis. Hvis du er sikker på at du har funnet den rette så fortell hele verden det. Hvorfor leve i et uforpliktende samboerskap eller snike seg inn bakdøra på en utenriksstasjon der ingen ser dere, når det er mulig å gifte seg i Trefoldighetskirken med 1300 gjester?

 

 

  

Fossen svarte leserne

Jeg var i nettmøte på fredag hos Lokalavisen St.hanshaugen/Frogner. Det var artig. Spørsmål og svar finner du hos Lokalavisen

Flagg og sånt på 17.mai

Egentlig er det en uting å feire den håpløst foreldede statsformen kalt nasjonalstaten, men når folk først vil gjøre det, er jeg enig med avgjørelsen i Oslo der utenlandske flagg nektes på 17. mai. Det er misforstått mangfoldstekningn at alle land skal flagge på 17. mai. 17. mai er Norges nasjonaldag av historiske årsaker. Slik 4. juli er USAs, 14. juli er Frankrikes osv.

Derimot bør alle nasjonaliteter som bor i Oslo få lov til å ta i bruk Karl Johan for å feire sin egen nasjonaldag. På denne måten får vi vist at Oslo er en multietnisk by, og vi får også avnasjonalisert Oslo. Oslo tilhører ikke bare Norge, men alle folkene som bor her. Da kan også andre Osloborgere få lov til å feire hvilken nasjonaldag de vil. Slik som i New York der jeg var i forrige uke. Deler av Fifth Avenue ble stengt av for at grekerne og alle andre kunne få lov til å feire grekernes frigjøringsdag. Slik bør det også være i Oslo. Jeg gleder meg allerede til neste år da jeg vil feire irenes St. Patricks day som vanligvis feires 17. mars (litt avhengig av påsken) osv.     

Soloppgang i Oslo

Aften («Minimal Barcode-slanking», 29. februar) og Dagsavisen (Oslomuren, 3. mars) har to nærmest identiske ledere som uttrykker sinne fordi bystyret gikk inn for en minimal slanking av Barcode.

De to kampanjeavisene mot Barcode skal få lov til å blåse ut frustrasjonen over å ha kjempet så hardt og tapt så ettertrykkelig, men det er noen påstander som må kommenteres.


Begge lederne antyder at politikerne har overkjørt demokratiet fordi befolkningens protester ikke er blitt hørt. Men det som har skjedd etter at protestene eksploderte høsten 2006, er nettopp at opinionen har beveget seg. Av to grunner. For det første: Tilhengerne er kommet på banen. Det er like mange tilhengere som motstandere som har stått på trykk i Aften siden nyttår. For det andre: Når folket så alternativet til Barcode, kalt Bykode, ville et flertall ha Barcode, ifølge en meningsmåling i Aften. Det er lettere å være mot noe, enn for noe.


Et annet eksempel. På det sosiale nettverket Facebook har den fremste «Ja til Barcode»-gruppen samlet over 300 medlemmer, mens den fremste «NEI til høyhusmur i Bjørvika» bare har samlet 1/3. Det finnes altså ikke lenger noen entydig opinion mot Barcode.

Og det er heller ikke riktig at det bare er utbyggerne og ekspertene som vil ha Barcode. Hvis begge sider legger sin kjærlighet til Oslo i en vektskål, vinner tilhengerne. Motstanderne gråter over byen som var. Tilhengerne fryder seg over det Oslo som kommer. Legg ned våpnene. La oss bygge Oslos fremtid sammen.


Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Aften 10.3.2008


Ny Oslobok

Fra 1.1 går jeg ut i fem måneders permisjon for å skrive bok. Her er prosjektbeskrivelsen:


PROSJEKTBESKRIVELSE: Oslo. En begrunnelse
 

Til: Fritt Ord

Fra: Erling Fossen

Dato: 18.12.2007


1. Beskrivelse av prosjektet:
 

For the first time, the city, rather than the country, is used as the basic unit of analysis.

FNs daværende generalsekretær Kofi Annan i forordet til State of the World`s Cities Report 2001

 

Det er vanskelig å si noe vesentlig om globalisering uten å trekke inn byene. På samme tid er det like vanskelig å si noe vesentlig om byer uten å trekke inn globalisering. Byene er globale transformasjonsagenter og importhavner. Boka vil bruke Oslo som case for å forstå hvordan den økonomiske globaliseringen skaper helt nye samfunnsformasjoner. For eksempel så konkluderte den siste Maktutredningen med at nasjonalstaten fragmenteres, men den var tynn på hvordan den politiske makten antar nye former når de overnasjonale og subnasjonale nivåene spiser seg inn på nasjonalstatens domene, og når det private og offentlige inngår i partnerskap som opphever det skarpe skillet mellom privat og offentlig sektor. En politisk analyse som forenkler noe nytt og komplekst til noe kjent og kjært er uheldig. Mange politikere bruker ordet globalisering som begrunnelse for politisk handlingslammelse. Mange globaliseringskritikere blander også globalisering med nyliberalisme. Ved å kalle all samfunnsutvikling etter 1971 for nyliberalisme mister politikken sin påvirkningskraft.   

  

Introduksjon:

Globaliseringen av økonomien har ført til en deterritorialisering som skaper økt bevegelse av mennesker, kapital, bits og varer over landegrensene. Denne deterritorialiseringen har igjen ført til økt urbanisering. Over halvparten av verdens befolkning bor nå for første gang i byer, og tallet bare forventes å øke. Norge utgjør intet unntak. I Norge siger innbyggerne sørover og inn i byene. Oslo har opplevd en sterk befolkningsvekst de siste 25 årene. Veksten har endret byrommene, bykulturen, næringslivet og infrastrukturen. Problemet er at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Oslo har mistet sin gamle identitet som sosial foregangsby, uten at innbyggerne foreløpig har funnet en ny identitet. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Ingen har klart å formulere hva Oslofolk bør være stolte av. Politikken er i tråd med den økonomiske globaliseringen nå markedsstyrt, og ikke formulert av politikerne på bakgrunn av innbyggernes felles ønsker.

 

Byene verden over konkurrerer nå om å være mest mulig attraktive for kunnskapsarbeidere og bedriftsetableringer. De mest attraktive byene har en sterk patriotisme og en veldig tydelig og lesbar identitet basert på stoltheten ved å være verdensledende innenfor enkelte felter. En by som skal lykkes må ha absolutte fortrinn. Historikeren Edgar Benum sier at Oslos forvandling på 1970-tallet markerer et grunnleggende skifte i Oslos mentalitet eller selvforståelse. Tidligere markedsførte man stoltheten ved å være sosial foregangsby. Det innbyggere var stolte av ved Oslo. Plutselig ble det snudd på hodet, og fokuset ble hva andre storbyer hadde, og som Oslo manglet. Oslos identitet ble forstått gjennom det vi ikke var. Men identitet kan ikke bygges på mangler. Skal Oslo lykkes med å bli en attraktiv importhavn, må byen igjen ta utgangspunkt i det som skiller Oslo fra andre byer. Hva er det som bare Oslo har? På hvilke områder er Oslo verdensledende? 

 Oppbygning:

Del 1 vil ta for seg tre ulike stadier av Oslos nyere historie; kalt ?den sosiale byen?, ?kongressbyen? og ?fjordbyen?. De to siste stadiene kom etter sammenbruddet i det monetære Bretton-Woodssamarbeidet i 1971 og oljekrisa i 1973. Globaliseringen akselererte og mot slutten av 70-tallet, med byggingen av SAS-hotellet, skulle Oslo bli fullverdig kongressby. For første gang i Oslos historie ble de politiske målsettingene lik markedets mål. Fjordbyen er tilsvarende markedsdrevet der utbyggerne kappes om å bygge ut de mest attraktive tomtene uten noen nærmere begrunnelse om hva disse prosjektene gir tilbake til byen.    

 

Del 2 vil ta for seg hvordan kunnskaps- og næringsmiljøene i Oslo opplever globaliseringen av økonomien. I en kunnskapsbasert økonomi som Oslos er det vanskelig og heller ikke ønskelig å separere mellom kunnskaps- og næringsmiljøene. Både bedrifter og kunnskapsinstitusjoner opererer - og blir rangert globalt og hvilke konsekvenser får det for bedriftene og institusjonene?

 

Del 3 vil forsøke å lage en kartografi ? en teoretisk beskrivelse av den økonomiske globalisering gjennom å se på byregionene som nav og produksjonssentra i den nye globale økonomien. Sentralt i dette kapittelet står mitt eget begrep ?mikropolitikk?. Mikropolitikk har tidligere vært brukt som ?den lille politikken?, men i min forståelse innebærer den også hvordan byregionene må utvikle en ?stor? politikk, en global politikk. En politikk for håndtere globale nettverk må på en og samme tid være eksogen; hvordan tiltrekke seg en økende mengde av bedrifter, mennesker, bits og kapital; og endogen; hvordan bli en attraktiv by å bo i for innbyggerne. Mens skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk i den nasjonale politikken var absolutt, må byregionene håndtere disse som to sider av samme sak.        

 

Del 4 vil se på hvordan den økte urbaniseringen ikke bare endrer Oslo, men også Norge. Tidlig på 18-tallet hadde vi et flatelokalisert bosettingsmønster der det bodde flere i Oppland og Hedmark enn i Oslo og Akershus. Nå er hele Norge i ferd med å flytte sørover og inn i byene. Bosettingen er blitt punktlokalisert som Christensen-utvalgets rapport ?Kommune- og fylkesinndeling i et Norge i forandring? observerte tidlig på 90-tallet. Norge er i ferd med å få et norsk bybelte som utfordrer sentralmakten slik det europeiske bybeltet har gjort i Europa gjennom hele historien. Hvilke konsekvenser får det for forholdet mellom sentralmakt og lokal makt?

 

Del 5 ser på hvordan politikken kan gjenvinne handlingsrommet fra markedet ved å forstå og utnytte de globale nettverkenes logikk. Her er Oslo brukt som case, og ved å se på nye begreper og tendenser; funksjonelle byregioner (til forskjell fra kommuner), deltakende demokrati (til forskjell fra representativt partidemokrati), og governance (ikke lenger government), skal det skisseres et politisk handlingsrom (foreløpig vakuum) som venter på å bli brukt av innbyggerne.  

 

Del 6 setter globalisering av økonomien og urbaniseringen av Norge inn i et europeisk perspektiv. Slik Fernand Braudel formulerte det i sin historiske gjennomgang av kapitalismen i Europa: There were always two runners, the state and the town" (Braudel 1967 s.397). Byteoretikeren Lewis Mumford formulerte det slik:?From the beginning of the Middle Age two powers had been jockeying for leadership in Western Europe: one was royal, the other municipal.? Pendelen er nå snudd. Den globale kapitalismens logikk, som i sin tid favoriserte framveksten av nasjonalstatene, favoriserer nok en gang byene. Også Oslo.

  

2. Innholdsfortegnelse

 1. Innledning. Den sosiale byen- Oslo som sosial foregangsby (1918 ? 1970) - Kongressbyen (1970 ? 1999)- Fjordbyen (1999 - 2011) - Atter en sosial foregangsby? (2011-)  2. Globaliseringen av Oslo

- Kunnskapsmiljøene

- Næringsmiljøene

- Menneskene

 3. Kartografi ? en ny vitenskap om globalisering

-     Tid og rom

-          Kognitive kart

-          Linjen

-          Nettverkets ABC

-          World White Web?

-          Senterløse nettverk

-          All you need is ...mappin` 4. Det norske bybeltet

-          Stat uten samfunn

-          Hanseatene

-          En ny vikingtid?

-          Anti-urbane Norge

-          Det europeiske bybeltet

-          Norsk bybygging

-          By-Høyre tar en Rokkan

-          Norge som 915 glokale bykommuner

-          Frihet eller likhet?

-          Å se det store i det små

 5. Oslokommunen

-          Fra lokal avmakt til global avmakt?

-          Bypolitikkens jerntriangel: Kultur, by- og næringsutvikling.

-          Fra sted til prosess: Hvordan avgrense en funksjonell byregion?

-          Fra government til governance: Hvordan styre et senterløst nettverk?

-          Deltakende demokrati.  6. EU: Byene og Imperiet

-     Bystaten

-     Freden ved Westfalen

-     Pariserkommunen

-     Byene vinner? igjen

    3. Fremdriftsplan 1.1 ? 31.5 

Jeg har lagt opp til fem prosjektmåneder med start 1.1.2008 til 1.6 2008.

 

Uke:                            Arbeidets art:

1                                                        Utarbeide problemstilling og metode.

2                                                        Skrive kapittel 1

3                                                        Arkiv til kapittel 2

4                                                        Arkiv til kapittel 4

5                                                        Samtaler med utvalgte kunnskapsmiljøer med global tilstedeværelse: UiO, UMB, SIMULA-senteret og BI osv.

6                                                        Samtaler med utvalgte næringsmiljøer med global tilstedeværelse: Opera, FAST, Telenor, Nexans osv.

7                                                        Samtaler med utvalgte politikere om globalisering av økonomien og byenes bestrebelser på å utarbeide en utenrikspolitikk. Snakke med bl.a. Internasjonalt kontor i Rådhuset ved Eldrid Langåker og Stine Svarva og Osloregionens Brüsselkontor v/ Vera Selnes

8                                                        Samtaler med utvalgte politikere og byråkrater i Osloregionen, inkl. fylkesordførere og Samarbeidsalliansen Osloregionen v/ Kari Garman og Grete Salvesvold

9                                                        Skrive kapittel 2

10                                                    Skrive kapittel 4

11                                                    Forskning på kapittel 3 om kartografien ? et forsøk på å lage byggesteiner til en ny vitenskap om nettverk

12                                                    Skrive kapittel 3

13                                                    Arkiv til kapittel 5

14                                                    Skrive kapittel 5

15                                                    Skrive kapittel 6

16/17                     Ferdigstille første utkast

18                        Innhente kommentarer

19                        Ferdigstille bok

20                        Levering til forlag; første korrektur

  

   

              

Europas svar på San Francisco?

I 2017 er Oslo blitt en internasjonal by der ingen spør noen Osloborgere om hvor de egentlig kommer fra. Nå er vi fremdeles en norsk by som sliter med å være flerkulturell, skriver Erling Fossen i dette innlegget

Storkioskinvasjonen

"Med sitt pubertale utspill om storkioskenes fortreffelighet blir Trygve Hegnar kun en dum kapitalist som besynger markedets rett til å drepe både seg selv og byen", skriver Oslo Byaksjons leder Erling Fossen i Dagbladet 


Åpningstale til utstillingen "Oslo-tilstander"

(sjekkes mot framføring)

 

Hei Oslo

 

Jeg tenkte jeg allerede nå skulle foregripe konklusjonen. Det er en lettere snål tradisjon her i landet at det henger et bilde av kongehuset på hver eneste utedass. Først da blir man norsk på ekte. Tilsvarende skal det nå henge et Magne Rygh-bilde i hvert eneste dannet Oslohjem. Æru gla i Oslo må du også være gla i Magne Rygh. Slik er det med den saken.

 

Jeg vil først si noe om den tiden som disse oslobildene representerer. 1980-90-tallet er en helt spesiell tid i Oslos historie. For første gang sammenfaller de politiske mål og markedets mål. Politikken vil ikke noe annet enn markedet. Oslo er ikke lenger stolt over å være en sosial foregangsby som før. Oslo skal bli en fullverdig kongressby. Kapitalismen får frie tøyler og Oslos byggeaktivitet eksploderer. SAS-hotellet.Dittenkvartalet, Aker brygge, hele Vaterland; Oslo City, Plaza, Galleri Oslo, ny sentralstasjon, Grønland Torg, E18 blir gravd ned ved Havnelagerbygningen. Det er denne ekstreme vekstperioden og en helt spesiell epoke i Oslos historie, Magne Rygh visualiserer fra sitt atelier på Vaterland og bosted på Kampen.

 

Magne Rygh kommer til Oslo i en brytningstid. Framskrittsoptimismen er borte. Da Rygh ankommer Oslo og Kampen på slutten av 60-tallet har 68-generasjonen våknet til live og kampen for å bevare unike steder i Oslo har begynt. Endring representerer ikke lenger nye muligheter, men en trussel mot det kjente og kjære. Oslo Byes Vel foreslo langt ute på 60-tallet at hele Løkka skulle rives og erstattes av skyskrapere. Det var også bystyrevedtak på at Karl Johan skulle rives. En gedigen motorvei var også planlagt gjennom hele byen. Rygh fikk hele denne kampen mellom fornyere og bevarere rett i kroppen der han bodde på Kampen. Men til forskjell fra veldig mange 68-ere snakket han også med beboere som ikke skjønte verdien av å bevare ?rukkelet?. Sånn sett er Rygh 68-eren som ikke ville være 68-er. De skulle jo heie på alt som var smått, grønt og desentralisert. Det finnes overraskende lite sentimentalitet i Ryghs bilder. Ingen nesegrus hyllest til det som var, mer fascinasjon over det som skal komme.

 

Magne Ryghs tre inspirasjonskilder:

 

Den første og viktigste inspirasjonskilden til Rygh er Charles Baudelaire. Han innevarsler en ny tid og fornyer den klassiske estetikken ved å la den integrere også motiver og temaer som tidligere var utelukket fordi de var stemplet som stygge. Med dette åpner Baudelaire for det bevegelige og det foranderlige ved kunsten, det som ikke kan fanges. Med Baudelaire kommer byen inn i kunsten. Rygh lever da også etter et Baudelaire-motto som etterlyser en kunst som forstår ?det foranderlige, flyktige, og usikre ved det moderne livet?. Eller som en tidligere Oslomaler, Frits Thaulow sa det: ?En skidden Onsdags Eftermiddag i Lakkegata var malerisk seet mere poetisk end brudefærden i Hardanger?. Kunsten oppgave er å gi det stygge og hæslige en kunstnerisk utforming. Rygh har selv formulert dette i en setning: Jeg ser skjønnheten i byens grelle lys


Den første modernistiske diktsamlingen i Norge kom i 1933, Rolf Jakobsens Jord og Jern og er en sammenstilling av det som er; naturen, og det som mennesket bringer inn i verden, teknikken. Diktsamlingen er om ikke en udelt hyllest til teknikken, så uttrykker den i hvert fall en sterk fascinasjon over det menneskeskapte. Rolf Jakobsen var opptatt av de skjulte premissene for at vi kunne leve våre moderne storbyliv. Ikke minst i diktet Byens metafysikk der han tar for seg gassledninger, kloakker osv. kommer dette til syne. Rygh har en tilsvarende fascinasjon for de skjulte premissene; de elementene Rygh kaller stumtjenere i samfunnets logistikkmaskin; kraner, veikryss, bensinstasjoner og jernbanespor.


Den tredje inspirasjonskilden Rygh lider under er den amerikanske malreren Edvard Hopper, d. i 1967. Hopper er jo ofte kalt ?pictorial poet.? og jobbet ofte med utgangspunkt i fotografier fordi folk skjønte det mer intuitivt og det førte til at han kunne leve av å male. Mange av Ryghs bilder har det samme fotografiske utgangspunktet med et klart definert objekt. I både Hopper eller Ryghs bilder er mennesket helt eller delvis fraværende. Hoppers grunn er mer sentimentale enn hos Rygh, Hopper var også opptatt av fremmedgjøringen i det moderne samfunnet og hans favorittbegrep er ?solitude?.  Rygh er mer opptatt av å synliggjøre urbane prosesser som jo nettopp er skapt av mennesker. Derfor er mennesket hele tiden tilstede selv om du ikke ser dem.


Det er sagt at politikkens oppgave er å menneskeliggjøre moderniteten, menneskeliggjøre endringer. Ryghs bilder går enda lengre. Han gjør den heslige byggeplassen Oslo om til noe vakkert. Ved å dokumentere de urbane prosessene som endrer Oslo uigjenkallelig, gjør han dem ikke bare forståelige, han går lenger, han viser hvordan det står mennesker bak. Det er kollektivet Oslo som virker i hans bilder.


Det er med lettere ambivalens jeg nå vil utnevne Mage Rygh til Oslomaleren fram noen. Da Lillebjørn Nilsen ble Oslopoeten over alle Oslopoeter sluttet han å produsere nye Oslobilder, og henfalt til konsumering. Hans siste nyproduserte plate het Nære NIlsen og kom i 1993. Det hviler altså en potensiell forbannelse å bli utnevnt som Oslomaleren over alle Oslomalere, men det får stå sin prøve. Til dere andre Oslomalerne i anegalleriet; både du Frits Thaulow og dere andre. Gi plass til en til. Dere har fått en ny arvtaker. Magne Rygh er fra nå av Oslos offisielle maler.


Herved erklærer jeg utstillingen Oslo-tilstander for åpnet.  

    

Valget står mellom pest, kolera eller Oslo Byaksjon

"- Det har vært en fantastisk seanse som definitivt gir meg tro på menneskene i denne byen. Oslo har tradisjonelt vært en sosialpolitisk foregangsby. Med deres hjelp skal vi igjen bli det. Takk for meg", sa Erling Fossen i det nylig avsluttede nettmøtet hos Dagbladet

Stup for Bjørvika

image7

Mitt Bjørvika har tre hovedingredienser sa Erling Fossen i sin appell der Oslopolitikere stupte for Bjørvika på søndag.

Den første er høy kvalitet på uterommene her, inkl. sandstrand. Det finnes ikke noe mer demokratisk rom enn en sandstrand, alt du trenger er en badebukse, eller hvis du er Fabian Stang trenger du ikke det engang. Det er viktig å få fram at alt den virksomheten som forurenset Bjørvika nå er borte. Det vil si at når det er rydda opp på bunnen kan hvem som helst bade her med like stor selvfølgelighet, slik Osloborgere har gjort i 1000 år.

Den andre ingrediensen er kulturøya Snelda som skal ligge utenfor Operaen. En slik kulturøy fungerer ypperlig som motprogrammering til en striglet opera, og er en garantist for at man trekker et stort mangfold av mennesker.

Til slutt må vi også få på plass Barcode. Dette suverent viktigste kollektivknutepunktet i Norge er navet i det nye Oslo. Barcode oss et glimt av framtidens Oslo som vi stolt kan vise fram til våre barn og barnebarn.

Fossen i farta

Nå er You Tube-videoen av meg med Runar Hodne som regissør ferdig klippa. Den finner du her 

image6

Barcode-blokkene blir ikke mindre

- Bjørvika er Norges suverent viktigste kollektivknutepunkt og det vil være galskap å ikke bygge høyt og tett akkurat her. Barcode er en garanti for at vi får interessante signalbygg også fra vår tid, sier Erling Fossen i Oslo Byaksjon til Aften

Jobber for kulturhus


KULTUR OG BYUTVIKLING: Erling Fossen og Ragna Kronstad i Oslo Byaksjon påpeker at et kulturhus kan være inntektsbringende og bidrat til byutvikling. I mammas armer er 4 måneder gamle Willem.

KULTUR OG BYUTVIKLING: Erling Fossen og Ragna Kronstad i Oslo Byaksjon påpeker at et kulturhus kan være inntektsbringende og bidra til byutvikling. I mammas armer er 4 måneder gamle Willem.
Jobber for kulturhus

Oslo Byaksjon stiller liste i kommunevalget og kaster seg inn i kampen for et nytt kulturhus i Groruddalen.
Tekst: Lars Roar Rud
lars.roar.rud@lokalavisen.no

nordvet: Lokalavisen Groruddalen møter Erling Fossen og Ragna Kronsatd utenfor Grorud samfunnshus. De to er svært engasjert i at Groruddalen må få et nytt kulturhus nå.
- Groruddølene må til Lørenskog hvis flere enn 300 skal se et arrangementet, sier urbanist Erling Fossen.
Oslo Byaksjon ser for seg et større signalbygg som profilerer Groruddalen nasjonalt. Dalen trenger bedre møteplasser og opprustning av det offentlige rom. Den språklig og kulturelt sammensatte befolkningen trenger et felles hus, mener de. Et multifunksjonelt hus der kulturlivet får et arbeidsmiljø og en arena med verksteder, øverom og prosjektkontorer. Ungdoms- og kulturmiljøene tilbys avanserte produksjonsbetingelser.


Må være nytt

- ?Det må være en storsal med plass til minst 1.200 personer, slik at enkelte forestillinger kan bli kommersielt lønnsomme og dermed subsidiere mindre oppsetninger, sier Fossen og Kronstad. Byaksjonen, som også stiller som parti i lokalvalget, er kritisk til det enøyde fokuset på byutvikling knyttet til samferdsel. Den pågående debatt om E6-lokk er eksempel.
- Et slikt lokk vil kun hjelpe elgen til å komme seg over E6. Vi må koble kultur og byutvikling. Her kan vi få til en revitalisering av slitne områder, sier Fossen.
Kulturhuset skal trekke folk til Groruddalen, akkurat som folk idag trekkes mot sentrum.
- Det må være lov å tenke stort om Groruddalen, ikke bare i Bjørvika, påpeker Kronstad.
- Groruddalen har ikke vært by i mer enn femti år. Vi må utvide sentrum. Husk at dette området var Norges rikeste jordbruksland. Groruddalen kan ta rollen som ledestjerne og vise Oslo hvordan vi kan få de ulike gruppene til å møtes på en felles arena der de arbeider sammen.

http://www.noblad.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070628/GRKULTUR/706280186


Oslo trenger en ny plan

25 år med ekstremvekst har gjort at Oslo har mistet seg selv. Veksten har endret byrommene, vår livsstil, vår bykultur, vårt næringsliv og vår infrastruktur. Problemet er ikke veksten, men at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Vi er i ferd med å miste noe, uten at vi vinner noe. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Her er ti punkter for en ny plan for Oslo, skriver Dilek Ayhan, Kathrine Nyhus, Fredrik Winther og Erling Fossen i dette innlegget i Aftenposten:

Vil ha ett sted for narkomane

Vil ha ett sted for narkomane
Aftenposten Aften 22.05.2007
RIAZ WASIM K

Med Erling Fossen i spissen vil Oslo byaksjon samle inn 300 underskrifter for å kreve at kommunen gir de narkomane ett fast sted å være. WASIM K. RIAZ

Ifølge loven må bystyret ta stilling til et forslag som blir fremmet av minst 300 innbyggere i kommunen. Dette vil Erling Fossen og Oslo Byaksjon dra nytte av. Denne uken starter de sammen med Foreningen for humanistisk narkotikapolitikk (FHN) en underskriftskampanje for å samle inn de nødvendige stemmene. Kravet er at rusmiljøet i byen får sitt eget innendørs værested.

- Vi vil samle underskrifter i Skippergata fordi det er der problemet er størst. Målet er at de narkomane får et eget hus med velferdstilbud som kantine og arbeidstrening, sier Fossen, leder for Oslo byaksjon.

Etter at politiet løste opp Plata-miljøet, har de narkomane spredd seg flere steder i sentrum. Aften kunne sist uke fortelle om åpenlyst salg av narkotika rett ved et ungdomshus i Vaterlandsparken. Ap. s sosialpolitiske talsmann, Trond Jensrud, sa til Aften at politikerne må finne et eget sted for de rusavhengige. Også Fossen mener at det er uheldig å jage narkomane fra sted til sted.

- Vil ikke et slikt hus bli oppfattet som et fristed der man legaliserer narkotika?

- Et slikt senter vil primært fungere som et sted der de rusavhengige settes i stand til å hjelpe seg selv. Dette skal ikke bli et fristed der det omsettes stoff. Det er opp til politikerne hva de putter inn i et slikt senter slik at det fungerer etter hensikten og blir et velferdssenter, svarer Fossen.


Hvis alt går etter planen, blir forslaget lagt frem i bystyret om en måned.

wasim.riaz@aftenposten.no


©Aftenposten

Oslotalen 2007

Kjære Oslofolk 
25 år med ekstremvekst har gjort at Oslo har mistet seg selv. Veskten har endret byrommene, vår livsstil, vår bykultur, vårt næringsliv og vår infrastruktur. Dette er byens vesen. All that is solid melts into air, som Marx formulerte det. Problemet er at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Vi er i ferd med å miste noe, uten at vi vinner noe. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Ingen agerer for å innfri forventningene til et fellesskap fordi ingen har klart å formulere hvilke forventninger Oslofolk har. Ingen har klart å formulere hva vi bør være stolte av, og som vi kan videreforedle.  Hva kan vi være stolte av? spør Erling Fossen i Oslotalen 2007

Min første dugnad

Med egen kåk følger også den årlige dugnaden. I vårt sameie på Bislett dukka nærmere 30 sjeler opp i regnværet. Gerhardsensamfunnent var ikke dødt selv om vi også her har innført betaling for seksjonseiere under 70 som ikke dukker opp. Den eldre dama som var sjefen sa jeg tydeligvis hadde vært borte i en spade ut fra måten jeg behandlet spainga på. Det var nok til å få meg til å løpe rundt som en strikkball og spa som en villmann i to timer. Nå vet jeg også at syrinene i Louises gate kommer først her i Oslo. Det har noe med den kjærlige pleien vi gir dem. Lukt neste gang du er på Bislett   

Leker ikke butikk

I følge Erling Fossen tenker en god gårdeier på mer enn pengepungen sin. Han tar en aktiv rolle som bybygger, og bryr seg om strøket sitt. Les hele intervjuet i Eiendomsnytt.

Oppbevaringsbokser i marka


Source logo


Ønsker bokser til skiftetøy i Marka

Aftenposten Aften 22.03.2007

ELTVIK ANDERS

Seksjon: Nyheter Del: 1 Side: 10
Savner du et sted til skiftetøy mens du går tur? Oslo Byaksjon tror oppbevaringsbokser på T-banestasjonene ved Marka vil få flere til å reise kollektivt. Genialt, mener sjefen for stasjonene. ANDERS ELTVIK JON-ARE BERG-JACOBSEN (foto)

Det var Marit Karlsen i Oslo Byaksjon som først tenkte på å få satt opp oppbevaringsbokser på T-banestasjonene ved utfartsstedene til Marka. På den måten mener hun og Erling Fossen at det blir både mer komfortabelt og fristende å bruke T-banen istedenfor bilen når en skal på tur i Marka.

- I vinter har jeg stått her og frosset etter turer i Marka. Hadde jeg kunnet oppbevare en sekk med klesskift her, ville opplevelsen blitt mye bedre, mener Marit Karlsen.

Hun foreslår å plassere oppbevaringsboksene på T-banestasjonene på Sognsvann og Frognerseteren. For en liten sum kan sekken med ekstra skift ligge trygt til turen i Marka er over. Dette tror hun vil få flere til å la bilen stå hjemme.

- Vi må få bruke Marka uten bil. Det blir enklere med slike bokser, sier hun.

Nyttig hele året

Karlsen og Fossen mener det å få på plass disse boksene bør være en grei sak.

- Den korte avstanden mellom sentrum og Marka er Oslos fortrinn. Oslo er blitt kalt «Verdens feteste afterski-by». En må legge forholdene til rette for at en skal bruke kollektivtransport når en skal til Marka, sier Fossen, som mener boksene vil være like kjærkomne om sommeren.

De to er sikre på at slike bokser vil bli en suksess, og vil jobbe videre for å få dette til.

Positiv

Forvaltningssjef Peter Michael Steckmest i Infrastrukturenheten i Kollektivtransportproduksjon AS, tidligere AS Oslo Sporveier, mener ideen til Marit Karlsen er svært god.

- Det er jo en genial idé, som vi kommer til å jobbe med når vi får forslaget presentert. Vi ønsker å legge til rette for våre passasjerer, sier han.

Han har bedt initiativtagerne om å sende en skisse over hvordan plasseringen av disse boksene kan løses på Sognsvann og Frognerseteren stasjon.

Steckmest sier alt er mulig å få til, men understreker at det må gjøres en god del avklaringer før det kan bli aktuelt å sette ut oppbevaringsboksene.

- Slike bokser blir fort utsatt for tagging og hærverk. Det må avklares hvem som skal betale for boksene og bruken, og hvem som skal stå for vedlikehold og drift. Samt at sikkerhetsmessige aspekter rundt plassering langs sporene må avklares før disse boksene eventuelt kan komme på plass.

anders.eltvik@aftenposten.no



©Aftenposten



En hyllest til skifolket

Pga lite snø har jeg blitt henvist til Lommedalen den sista uka i min finish fram til Birken. Sist onsdag leide jeg bil og etter turen var jeg så i svime at jeg glemte stavene mine på parkeringsplassen. Til min store glede var stavene der, bare reist opp mot snøkanten, tre dager senere. Hundrevis av skifolket som har passert de siste tre dagene kunne rappa dem, men gjorde det ikke. Moralen er enkel. Folk som går på ski er tvers igjennom hederskarer. Kudos.

Business i Bjørvika

Skriverier som ikke er sendt noe sted. ef.

Business i Bjørvika

 

Debatten om Bjørvikautbyggingen er foreløpig dominert av gråhårede rikssynsere som er best på bøker og skiftenøkler, og eldre damer som er redd for miste utsikten til fjorden. Næringslivet er tilsvarende fraværende, enda det skal bygges en bydel som er skreddersydd for deres behov. Hvorfor er ikke næringslivet mer opptatt av Bjørvikautbyggingen?

 

Etter at flytoget kom ser vi en gradvis utvikling av Bjørvika som et Central Business District i Oslo. Markedet er blitt globalt, og bedrifter i konkurranseutsatt sektor er avhengig av utpreget kontakt med resten av verden. Derfor plasserer bedriftene seg så nær flytoget som mulig. Som John M. Lervik i programvareselskapet Fast Search & Transfer sa det til ukemagasinet Ny Tid nylig: ?Det er ingen ulempe å ha hovedkvarter i Oslo så lenge vi ligger oppe på Flytoget?.  FAST er ett av selskapene som allerede har flytta inn i Atriumbygget i Bjørvika. Satt på spissen. Norges konkurransekraft i privat sektor er avhengig av at så mange selskaper som mulig blir plassert oppe på flytoget i Bjørvika. Da får vi heller akseptere at en håndfull personer med romslig økonomi, det må du ha skal du ha råd til å kjøpe toppetasjer med balkong i indre by, mister deler av fjordutsikten sin.

 

Det er på tide at debatten om Barcode-prosjektet i Bjørvika får tilbake proporsjonene. Valget mellom høy eller lav utnyttelse av Bjørvika er i realiteten et valg mellom kreft eller det lille ubehaget man får når en høy person sitter foran deg på kino. En høy og tett utnyttelse i Bjørvika er selve navlestrengen til både et bærekraftig og konkurransedyktig Oslo. Roter vi bort den historiske sjansen vi nå har, vil våre etterkommere garantert anklage oss. Hvis de da ikke allerede har flytta. For å hindre dette, må næringslivet bokstavelig talt på banen.


Alle vil til sentrum

" Med mindre det kommer en ny svartedød eller vi får invasjon fra verdensrommet kommer Oslo til å ha 100 000 flere innbyggere i 2017", skriver Erling Fossen i dette innlegget i marsutgaven av Oslo Handelstands Forenings medlemsblad


Alle vil til sentrum
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Oslo har vokst sammenhengende i snart 20 år. Med mindre det kommer en ny svartedød eller vi får invasjon fra verdensrommet kommer Oslo til å ha 100 000 flere innbyggere i 2017. 70 % av boligbyggingen skjer nå i indre by. Muligheten for at sentrumshandelen revitaliseres har aldri vært større, men da må vi ikke gå i de typiske norske antihandelsfellene. 


En by er først og fremst basert på handel. Alle fremgangsrike byer har alltid hatt varebytte i sentrum. Vellykkede byer har alltid vært multietniske, multireligiøse og tolerante byer som overser hudfarge fordi du har noe interessant å selge. Oslo og Norge har helt siden slaget ved Stiklestad i 1030 da Tore Hund og hans bondehær vant tilhørt en bondekultur. Da de to Olavskongene ledet det historiske Oslo – Viken før det ødeleggende slaget, var også vi en europeisk handelsmetropol. Resultatet ble at de tyske hanseatene overtok den oversjøiske handelen i flere hundre år, mens kjøpmennene i Oslo til nød fik lov til å selge tysk øl. Oslo fikk aldri mer enn 10 000 innbyggere før i 1814 og forble en provinsby i 800 år som følge av den manglende handelskulturen. Selv Norges og Christianias suverent rikeste mann på slutten av 1700-tallet, Bernt Anker, hadde kun en håndfull skip som gikk i utenriksfart. Poenget mitt er enkelt: Handel er fremmed for oss. Derfor kan vi fort ende opp med å strupe sentrumshandelen, selv når alle vil bo og arbeide i sentrum.


Fare nr 1: Forstedene flytter til byen. Når det blir for mange beboere et sted oppfører de seg plutselig som om de eier det. Alle fremmede er ikke lenger en potensiell kunde, men en potensiell overgriper. På Grünerløkka har det siste året vært preget av en kamp mellom utelivet og beboerinteressene. Særlig foran Parkteateret og Bar Boca er det stadig konflikter der beboerne noen ganger slipper vannballonger på de som står utenfor som følge av røykeloven. De samme menneskene som i sin tid flytta til Grünerløkka for å jakte rundt vannhullene, krever nå at brukerne av området skal oppføre seg som i en drabantby hvor ungenes oppvekstvilkår settes i sentrum.


Fare nr.2: Alt tilrettelegges for kollektivtrafikk. Når byplanlegging ensidig vil tilrettelegge for kollektivtransporten, dør handelen. Det finnes ingen gode eksempler fra Oslo på at handelen stimuleres når kollektivtransporten får fritt albuerom. Særlig spesialiserte handlegater, for eksempel Bogstadveien, drar til seg kunder fra hele byen, og bilen må aksepteres som et framkomstmiddel på lik linje med buss og trikk. Det som skaper liv er friksjon mellom gående, bilister og reisende med kollektivtransport. En byplanlegging må akseptere denne friksjonen, men gjøre den så sunn som mulig.              


Fare nr. 3: Gatelivet ensrettes. Oslo er en ekstrem vekstby der det er kamp om attraktive arealer. Dette fører til at grådige gårdeiere mangedobler leien slik at bare kjeder (7-Eleven eller Deli de Luca) eller bransjer med store marginer (Eiendomsmeglere) overtar de mest attraktive lokalene på hvert et gatehjørne. Et attraktivt sentrum er avhengig av en vellykket funksjonell miks mellom unike enkeltbutikker og attraktive kjeder. Gårdeierne må danne strøksforeninger; slik som Strøksforeningen Studenterlunden, og ta ansvar for både forretningsmiksen i strøket, og kvaliteten på nærmiljøet. En vellykket forretningsmiks består enten av unike butikker i hver bransje; slik som i nedre del av Bogstadveien der Zara speiler seg i Hegdehaugen Jernvarehandel eller der man bevisst bygger opp klynger med for eksempel klesbutikker, slik det er planlagt i Øvre Slottsgate, eller møbler som i gamle Torggata.


Oslo står ovenfor sin største transformasjon siden Christian IV flytta byen vår i 1624. Dette er en historisk sjanse vi ikke må skusle bort. Skal vi klare å håndtere veksten må handelen bokstavelig talt settes i sentrum.


Gårdeierpøbler

Source logo

Gårdeiere vi ikke ønsker
Aftenposten Aften 26.01.2007
Fossen Erling

Ikke ønsket. Gårdeiere som Kenneth Sandvold vil vi ikke ha i Oslo. Grønnsaksbutikken Sultan på Grünerløkka har i løpet av fem år fått syvdoblet leien (fra 11 000 til 76 000 kroner i måneden) av gårdeier Kenneth Sandvold.

Nå skal husleien økes ytterligere med 42 000 kroner i måneden - til 118 000 kroner ifølge Aften. Sandvold forsvarer vedtaket sitt i Aften ved å henvise til markedet: «Jeg er ikke ute etter å kaste han ut, jeg vil bare ha mer i leie.» En slik holdning har ingenting i en sivilisert by å gjøre.


En av baksidene ved å være en ekstrem vekstby er at det oppstår knallhard konkurranse mellom de mest attraktive tomtene. Vinneren av denne konkurransen er enten bransjer med store marginer (for eksempel eiendomsmeglere som Grünerløkka har over dusinet av) eller de store kjedene (for eksempel 7-Eleven). Dette fordi stordriftsfordeler gjør at de kan presse marginene uten å gå konk. Resultatet av denne konkurransen er ensretting av gatelivet. Og taperne er du og jeg som aktive brukere av byens tilbud.

Hva er løsningen? Det er viktig å starte med å sivilisere gårdeierne. En god gårdeier tenker ikke bare på sin egen pengepung slik Sandvold gjør, men tar en aktiv rolle som bybygger; en som bryr seg om strøket sitt og tar på seg ansvaret for å ruste opp hele området.


Deretter må alle gårdeierne i et område gå sammen i et forpliktende samarbeid for å bygge strøket sitt. Strøksforeningen Studenterlunden er et slikt vellykket gårdeiersamarbeid, som aktivt har rustet opp Studenterlunden. Foreningen var med på å skaffe byen Narvisen og lyssette Karl Johans gate.

En slik langsiktig tenkning er også økonomisk fornuftig, da den trekker til seg flere brukere og potensielle kunder til strøket. Gårdeierne bør også tilby langsiktige leieavtaler på opp til 20 år, bare justert for alminnelig prisstigning, fordi de ser det fornuftige i at butikkene får forutsigbarhet i leiebetingelsene, og kan planlegge å utvikle konseptet sitt over mange år.


Neste skritt bør være å etablere et forpliktende samarbeid mellom kommunen og gårdeierne i hele byen. Et slikt samarbeid kalles populært «city management» og bidrar til å ansvarliggjøre gårdeierne. I 1992 etablerte Drammen selskapet «Byen vår Drammen» der kommunen, sentrumsgårdeierne og representanter fra handelsnæringen deltar. Dette er et økonomisk forpliktende samarbeid som skal utvikle sentrum for å øke Drammens økonomiske og kulturelle attraktivitet. Hvorfor har ikke Oslo et slikt selskap?


Kenneth Sandvold gir Oslos mange gårdeiere et grimt ansikt. Gårdeierne selv må rydde opp i holdningene til sine egne, og sørge for at alle gårdeiere forstår sin viktige rolle som bybyggere. Skal Oslo i årene fremover fortsatt ha et levende og mangfoldig gateliv, er vi helt avhengig av at gårdeierne utviser større samfunnsansvar enn det de gjør i dag.

Erling Fossen, Oslo Byaksjon


©Aftenposten


Tak over Karl Johan?

Turistsjefen i Oslo Tor Sannerud gikk nylig ut og foreslo å bygge tak over nedre del av Karl Johan fra Egertorget og ned. Det må være mulig å diskutere hvordan man møter klimatiske variasjoner, men det er stor fare for at en permanent overbygning omgjør det spontane gatelivet til et shoppingsenter. Jeg mistenker også Sannerud for å ha vikarierende motiver her. Han har vært en pådriver for å fjerne rusmisbrukerne nederst i Karl Johan, og en overbygging kan også føre til at gatelivet privatiseres, det blir begrenset adgang, f.eks. stenges gata om natta, og securitasvakter kan sortere ut folk som opptrer annerledes. Det kan vi ikke akseptere. Oslo er for alle. 

Byen er kommet til Bislett

http://www.noblad.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070111/VELEDER/101110153

Denne står i Lokalavisen Frogner - St-hanshaugen

Byen er kommet til Bislett

Til min store overraskelse har Bislett sin egen bygdeavis hvor ingen sak er for liten til å bli slått stort opp. I utgaven fra 14. desember får et eldre ektepar stor plass for å klage over at en spotlight fra Bislett stadion gjør at de må trekke for et gardin i leiligheten sin når lysene er på. Selv er jeg nyinnflyttet i Louises gate, og har således panoramautsikt til stadion. Mitt første møte med lyskasterne var da Enga spilte Royal League kamp mot stockholmslaget AIK for noen uker siden. Endelig var pøbben Store Stå full av Klanen-folk, og strekningen fra Bohemen nederst i Pilestredet til rundkjøringa var igjen åsted for folkevandring. På banen kjørte Enga rundt med AiK og lysene sto mot oss som Soria Moria slott. Endelig var det action igjen på Bislett.

Aller helst bør det være arrangementer på Bislett som engasjerer små og store Oslo-folk hver eneste dag. Så får heller de som blir plaget av lyskasterne flytte til et sted hvor det bare er mørke.

Erling Fossen,

Oslo Byaksjon


Bærekraft i Bjørvika

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1592367.ece

Bærekraft i Bjørvika

Statsminister Jens Stoltenberg har gjort kampen for å redusere CO2-utslipp til Regjeringens fanesak, men er skeptisk til å bygge tett og høyt rundt Norges suverent viktigste kollektivknutepunkt i Bjørvika. Hvor er logikken?

Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon (Først publisert: 08.01.07 | Oppdatert: 08.01.07 kl. 07:26)
Innblanding. Stoltenberg blandet seg inn i høyhusdebatten i Bjørvika på Oslo Arbeiderpartis julerepresentantskapsmøte før nyttår og ba byrådet om å ta ansvar for at også andre enn statsministeren selv skal kunne se og nyte den nye operaen i Bjørvika.
Med suveren eleganse sauset han sammen to debatter som ikke har noe med hverandre å gjøre. Den ene debatten er hvorvidt det skal bygges to, ett eller ett og et halvt bygg mellom operaen og Hotell Opera og hvor høye disse skal være. Den andre debatten er knyttet til høyhusene i Barcode-prosjektet noen hundre meter unna. Uansett om man velger 20 eller 12 etasjer som høyeste bygg her, vil disse byggene skjule utsikten til operaen fra Grønland. Det kan være det samme. Snøhettas opera er ikke spektakulær bakfra.


Bærekraft og svulstig tale

Det er mer interessant at Stoltenberg er så opptatt av utsikt fremfor bærekraft i Bjørvika. Dette står i direkte motsetning til hovedinnholdet i hans svulstige nyttårstale. Der tok han i bruk de største bokstavene i alfabetet og gjorde kampen for å redusere CO2-utslipp til sin månelanding - inspirert av president John F. Kennedy, som i sin tid spådde at teknologisk utvikling om ti år gjorde det mulig å lande på månen. Og gjorde det. Hvorfor overser Stoltenberg at i kampen for et bærekraftig Norge er fortetting og opprustning rundt kollektivknutepunktet Bjørvika et viktig element? I Bjørvika ligger både Sentralstasjonen, Jernbanetorget og Bussterminalen. Den samlingen gjør Bjørvika til det suverent viktigste navet i kollektivtrafikken i Oslo-regionen. Oslo-regionen er på sin side det suverent viktigste navet i den norske kollektivtrafikken.


Viktig kollektiv-nav

Oslo Sporveier frakter rundt 170 millioner reisende i året med sine trikker, busser og ikke minst T-banen. 80 prosent av de rundt 50 millioner passasjerer som NSB fraktet i 2004, skjedde innenfor InterCity-triangelet (Skien, Lillehammer og Halden) i Osloregionen. Stor-Oslo Lokaltrafikk frakter årlig 28 millioner passasjerer innenfor et litt mindre område. Henger vi også på flytoget som nå frakter rundt fem millioner årlig til og fra flyplassen, får vi et storslagent bilde av hvor viktig Bjørvika er som kollektivknutepunkt - og hvor store befolkningsstrømmene er i dette område. Hvor uendelig parodisk blir det ikke når motstanderne av Barcode-prosjektet ser for seg en pittoresk fiskerlandsby her innerst i viken, og overser de utfordringene det er å håndtere de økende befolkningsstrømmene i Oslo-regionen.


Bekymringsfull biltrafikk

Mens befolkningsveksten i Oslo og Akershus fra 1980 til 2000 var på i underkant av 20 prosent, var biltrafikkveksten på hele 90 prosent. Veksten i befolkning, arbeidsplasser og trafikk gjør at man står ovenfor betydelige utfordringer for å kunne håndtere arealbruk og transport på en rasjonell måte. Å håndtere veksten i transportetterspørsel på en bærekraftig måte representerer den største av utfordringene. Hvis vi ikke klarer å utvikle Bjørvika som navet i transportsystemet for hele Oslo-regionen kollapser kollektivtrafikken.

Den beste måten å få folk til å reise kollektivt på, er ved å bygge arbeidsplasser og boliger i nærhet til kollektivknutepunktene. I debatten om Bjørvika er det blitt veldig fokusert på boliger. Konsentrasjon av arbeidsplasser er vel så viktig. Oslo har et netto arbeidsplassoverskudd på rundt 100 000. De siste årene etter at flytoget kom ser vi en gradvis utvikling av Bjørvika som et Central Business District. I tillegg til ansamlinger på Skøyen og Lysaker.


Avhengig av verden

Markedet blir globalt, og bedrifter i konkurranseutsatt sektor i Oslo er avhengig av utpreget kontakt med resten av verden. Derfor ser du at de plasserer seg så nær flytoget som mulig. Som John M. Lervik i programvareselskapet Fast Search Transfer sa det til Ny Tid nylig: "Det er ingen ulempe å ha hovedkvarter i Oslo så lenge vi ligger oppe på Flytoget". FAST er ett av selskapene som allerede har flyttet inn i Atriumbygget i Bjørvika.

Satt på spissen: Norges konkurransekraft i privat sektor er avhengig av at så mange selskaper som mulig blir plassert oppe på Flytoget. Da får vi heller akseptere at en håndfull personer med romslig økonomi - det må du ha skal du ha råd til å kjøpe en leilighet med balkong i toppetasjen - mister deler av fjordutsikten sin.

Det er på tide at debatten om Barcode-prosjektet i Bjørvika får tilbake proporsjonene. Valget mellom høy eller lav utnyttelse av Bjørvika er i realiteten et valg mellom kreft eller det lille ubehaget man får når en høy person sitter foran deg på kino.

En høy og tett utnyttelse i Bjørvika er selve navlestrengen til både et bærekraftig og konkurransedyktig Oslo. Roter vi bort den historiske sjansen vi nå har, vil våre etterkommere garantert anklage oss. Hvis de da ikke allerede har flyttet. Føleriet i Bjørvika må stoppes, slik at fornuften igjen står opp og danser.

Barcode - en unik mulighet

Hentet fra hjemmesiden til OSU Utvikling
2007-01-03 13:18:00

En unik mulighet for Oslo

Barcodeprosjektet gir oss i samtiden en unik mulighet til å få en helt ny bydel som kan bli både Oslos og Norges prakteksempel på hvordan flefunksjonelle 24-timers bydeler kan utformes. Det mener Erling Fossen i Oslo Byaksjon.


Erling Fossen er forfatter, urbanist og innehar tittelen bydoktor hos Oslo Teknopol. I 2001 tok han initiativ til opprettelsen av Oslo byforum, et tverrpolitisk nettverk der han i dag er styreleder. Fossen er kjent for å benytte enhver anledning til å tale Oslos sak, og i 2006 var han blandt de fire finale-kandidatene i kåringen av årets Oslo-borger i Aften. Fossen har også et dypt engasjement i forhold til Bjørvika.

- Hvorfor er utbyggingen av Bjørvika så betent? Ingen journalister har klart å finne noen slemme kapitalister som sitter på bakrommet og lurer folket i Oslo. Derimot har journalistene vært flinke til å trykke illustrasjoner fra Barcodeprosjektets motstandere slik at de 30.000 som ikke vil ha mur, har signert på noe de ikke vet hva er. Alle prosessene rundt utbyggingen har vært like åpen som låvedøra "der heme" uten at noen har brydd seg. Før nå, sier Fossen.

OSLO ER FULL

Han påpeker at utbyggingen av Bjørvika kan ikke ses isolert fra byenst tilstand.

- Oslo er rett og slett full. Byen er en av de hurtigst voksende byene i Europa og i år er det ventet en befolkningsvekst på 10.000 innbyggere. Hvor skal Oslo ekspandere? Nærmere 20 år med kontinuerlig befolkningsvekst har gjort Oslo folk egoistiske. Ingen skal røre marka grensa. De grønne lungene i byen er hellige. Ingen skal bygge høyere enn at alle skal se Ekebergåsen uansett hvor i byen de er. De som har flytta hit, vil trekke stiegen opp etter seg slik at de som kommer etter dem, må bosette seg andre steder. Men hvem har egentlig rett til Oslo? Plikter ikke vi som bor her å ønske alle som vil hit velkommen? spør han.

Ifølge Fossen er det opplest og vedtatt av alle instanser som forholder seg til byutvikling i Oslo, at fortetting rundt kollektivknutepunkter er tidens melodi. Hvorfor skal så ikke Bjørvika fortettes kraftig? Området tåler det, og høyere utnyttelse gir lavere CO2-utslipp.

- Havutsikt fra boligen kan ikke være en folkerett for alle som vil bo i en storby. Hva er viktigst, at Oslo bidrar til reduserte klimautslipp og får renere luft og vann til glede for alle, eller at du skal se en liten stripe av forurenset vann rett før Nesoddenlandet tar deg?

BARCODE - MOTSATT AV MUR

- Å bruke ord som mur om et prosjekt som nettopp har som premiss at det ikke skal bli det og derfor bryter opp den vante kvartalsstrukturen med tynne bygg i skiftende rytme, gir heller inne mening. Svaret er som antydet: Oslo er full. Nå skal vi stenge byen vår, fremholder han.

- I sin redsel for det ukjente klamrer motstanderne seg fast til de redskapene de kjenner; kvartalsutforming og karrébebyggelse. For hvilke alternativer til Barcode er det folkets og dets haltende og enøyde synsere kommer opp med? Helt ordinær kvarals- og karrébebyggelse som i Tertitten borettslag.

- Men hvem er det egentlig som får utsikten ødelagt hvis Barcodeprosjektet blir realisert? Går du ned i kjelleren på en av høyblokkene på Enerhaugen mister du garantert utsikten. Står du på Jordal ser du ingenting uansett. På Ola Narr ser du antageligvis konturene av noe, hvis du da klarer å skille hva som er Nesoddlandet og hva som er høyhus. Vanlige folk som bor i første til fjerde etasje i en bygård på Grønland, ser uansett bare naboen. De som er heldige å ha tilgang til en takterrasse i Grønlandsleiret, vil uansett sitte å se nedover Grønlandsleiret bort mot Plaza og for en stakket stund drømme at Oslo er en metopol der vi er stolt av det menneskeskapte.


Føleri i Bjørvika

Denne sto i Dagbladet 30.12.

Føleri i Bjørvika
BJØRVIKA: I Norge er trangen til utsikt sterkere enn kjønnsdriften.

Kathrine Nyhus
Erling Fossen
Andreas Vaa Bermann Oslo Byaksjon

Lørdag 30.12.2006, 05:40

UTBYGGINGEN av Bjørvika kan ikke ses isolert fra byens tilstand. Oslo er rett og slett full. Byen er en av de hurtigst voksende byene i Europa og i år er det ventet en befolkningsvekst på 10 000 innbyggere. Hvor skal Oslo ekspandere? Nærmere 20 år med kontinuerlig befolkningsvekst har gjort oslofolk egoistiske. Ingen skal røre markagrensa. De grønne lungene i byen er hellig. Ingen skal bygge høyere enn at alle skal se Ekebergåsen uansett hvor i byen de er. De som har flytta hit vil trekke stigen opp etter seg slik at de som kommer etter dem må bosette seg andre steder. Men hvem har egentlig rett til Oslo? Plikter ikke vi som bor her å ønske alle som vil hit velkommen?

FORELØPIG står det 1-0 mellom Folket og Høyrebyrådet. Synsere som vet mer om budsjettbalanse, funkisarkitektur, skiftenøkler og innbundet papir bruker media som mikrofonstativ for sine mølluktende visjoner om kniplingsgardiner og hvitmalt stakitt. Folket som 10 av 10 ganger svarer park hvis de får muligheten til å velge mellom bygninger og park aner ferten av Høyrebyrådets blod og svimer rundt i blodtåke. Defensive politikere svarer med å vise til inngåtte avtaler og går på tå hev for ikke å forstyrre statsministeren fra Nordberg som har begynt å brumme der oppe fra 17. etasje i den Picassodekorerte høyblokka ved Hammersborg. Debatten om Barcodeprosjektet er havnet i en bakevje mellom et gjerrig Rådhus som vil dytte så mye av utgiftene som mulig over på utbyggerne, og et egoistisk folk som vil stenge byen. Men la det ikke herske tvil: Barcodeprosjektet gir oss i samtiden en unik mulighet til å få en helt ny bydel som kan bli både Oslos og Norges prakteksempel på hvordan flerfunksjonelle 24-timers bydeler kan utformes.

HVORFOR ER utbyggingen av Bjørvika så betent? Ingen journalister har klart å finne noen slemme kapitalister som sitter på bakrommet og lurer folket i Oslo. Derimot har journalistene vært flinke til å trykke illustrasjoner fra Barcodeprosjektets motstandere slik at de 30 000 som ikke vil ha mur har signert på noe de ikke vet hva er. Alle prosessene rundt utbyggingen har vært like åpne som låvedøra der heme uten at noen har brydd seg. Før nå. Tettheten i Bjørvika skiller seg heller ikke negativt ut. Den bygde murbyen på Majorstua og på Grünerløkka er like tett. Aker Brygge er dobbelt så høyt utbygget som Bjørvika vil bli. At vi skal få fire høyhus hvorav det ene er like høyt som SAS-hotellet og halvparten av Plaza som står et steinkast unna, kan heller ikke isolert ergre noen. Å bruke ord som mur om et prosjekt som nettopp har som premiss at det ikke skal bli det og derfor bryter opp den vante kvartalsstrukturen med tynne bygg i skiftende rytme, gir heller ikke mening. Svaret er som antydet: Oslo er full. Nå skal vi stenge byen vår.


STØRRELSEN på Bjørvikaprosjektet spiller muligens også inn. Et større prosjekt har ikke Oslo stått overfor siden Christian IV flytta byen herfra i 1624. Endring er farlig for innbyggerne i Europas kanskje rikeste by. At Barcodeprosjektet i tillegg bryter med vanlig byforming i Oslo har skapt fatal error hos landsens Oslofolk som ikke klarer å lese den nye bydelen. I sin redsel for det ukjente klamrer de seg fast til de redskapene de kjenner; kvartalsutforming og karrébebyggelse. For hvilke alternativer til Barcode er det folkets og dets haltende og enøyde synsere kommer opp med? Helt ordinær kvartals- og karrebebyggelse som i Tertitten borettslag. Audun Engh, Ulf Andenæs, Jan Carlsen, Niels Torp, Anders Heger, Kåre Willoch og Thorbjørn Berntsen støtter alternativer for Barcodetomten som alle stenger utsikten til fjorden like effektivt som Galleri Oslo har gjort det. Hvor skal gatelivet utfolde seg i disse gretne gubbenes semiprivatiserte drøm? Er det på gressplenen under vaktmester Narvestads årrvåkne blikk mellom husene som har privatisert det som skulle bli friarealer for hele Oslos befolkning? Arkitekt Niels Torp har tegnet Bjørvika Atrium som står til høyre for Hotell Opera. Er det mer av dette Oslo trenger? Det nietasjers EPA-bygget ligger med breisiden mot fjorden og med inngangsparti kun for de med adgangskort. Bygget tilbyr ingen gode publikumsvennlige byrom og stenger effektivt siktlinjen for alle som befinner seg bak.

SIKTLINJER skal man ikke kimse av i Norge der trangen til utsikt er sterkere enn kjønnsdriften. Riksantikvaren kan i edru tilstand si at Barcodeprosjektet bryter siktlinjen til Ekebergåsen fra Toftes gate uten at alle ler seg i hjel. Gleden ved å bo i Oslo er intimt sammenbundet med i hvilken grad du klarer å se ut av den. Men hvem er det egentlig som får utsikten ødelagt hvis Barcodeprosjektet blir realisert? Går du ned i kjelleren på en av høyblokkene på Enerhaugen mister du garantert utsikten. Står du på Jordal ser du ingenting uansett. På Ola Narr ser du antageligvis konturene av noe, hvis du da klarer å skille hva som er Nesoddlandet og hva som er høyhus. Vanlige folk som bor i første til fjerde etasje i en bygård på Grønland ser uansett bare naboen. Og de som er heldige å ha tilgang til en takterrase i Grønlandsleiret vil uansett sitte og se bort mot Plaza og for en stakket stund drømme at Oslo er en metropol der vi er stolt av det menneskeskapte.

BJØRVIKA er innfallsporten til både Oslo og Norge. Oslo konkurrerer med Stockholm og København når det gjelder å tiltrekke seg investeringer, bedrifter og kunnskapsarbeidere og enten vi liker det eller ikke er Bjørvika vår magnet; vårt Central Business District. Det kan virke som om folket heller vil ha en tilpasset variant av Københavns Nyhavn der lukten av tjæremalt tre og saltvannsmarinert tauverk slår mot folket som sitter der med trommeskinnsspente vommer og lærbrune ansikter og drikker bayer. Nyhavn er ypperlig å vakle seg gjennom hver gang danskebåten har lagt til havn. Men er det en kopi av en sliten bydel i Køben Oslo trenger?

Bjørvika er kanskje det området som er utsatt for mest tyngsel og smerte i Norge. Det har vært skipsbyggeri her og grunnen er blant Norges mest forurensende. Flere biler møtes her enn noe annet sted i Norge. De uendelige mange jernbanesporene skjærer som kniver i det garvede ansiktet uten at Bjørvika viser tegn til smerte. Området har vært utsatt for den verste tortur mennesker kan by på gjennom flere hundre år. Samtidig er Bjørvika Norges viktigste kollektivknutepunkt. Det er opplest og vedtatt av alle instanser som forholder seg til byutvikling i Oslo at fortetting rundt kollektivknutepunkter er tidens melodi. Hvorfor skal så ikke Bjørvika fortettes kraftig? Området tåler det og høyere utnyttelse gir lavere CO2-utslipp.

KJÆRE OSLOFOLK: Havutsikt fra boligen kan ikke være en folkerett for alle som vil bo i en storby. Hva er viktigst; at Oslo bidrar til reduserte klimautslipp og får renere luft og vann til glede for alle, eller at du skal se en liten stripe av forurenset vann rett før Nesoddlandet tar deg?

Årets Osloborger?


Erling Fossen vokste opp på Bogerud. - Mor og far tok på oss treningstøy og dro oss ut i skogen. De tenkte at om vi ikke ble sportsidioter, ville vi bli narkomane. Først da jeg flyttet til Pilestredet, følte jeg meg hjemme, sier han.FOTO: DAN P. NEEGAARD











- Jeg drives av kjærlighet

Les også:

Dagens kandidat

Navn: Erling Fossen (43)

Sivil status: Samboer med Martine Aurdal (redaktør Ny Tid), sønnen Storm

Bosted: Flytter til Bislett denne uken


Oppdatert: 13.12.2006

Urbanist og forfatter Erling Fossen benytter enhver anledning til å tale Oslos sak. Kritikken fra bygda preller av.

- Jeg drives av kjærlighet til Oslo. Alle mennesker har behov for å føle fellesskap. For meg er det fellesskapet Oslo. Det er lokalpatriotisme, sier han. Seks av ti oslofolk kommer opprinnelig ikke fra Oslo.

Fossen mener det er byens store utfordring, og etterlyser en sterkere Oslo-identitet.

- Oslo har ingen stor historie, og er fremdeles en delt by. Vi vet ikke engang om vi skal heie på Lyn eller Vålerenga. Så lenge byen er utydelig, blir ikke innflytterne hjulpet inn, og føler seg heller ikke hjemme her, fastslår han

- Vi må lage vår egen identitet, basert på byen med det store hjertet. Tenk Big Apple. Smeltedigelen. I Oslo er enkelte bydeler flinke. Løkka har en tydelig identitet: Man skal drikke mojito og mislike folk fra Frogner.

Fossen snakker seg varm om deltagelse. Å stille krav til innflytterne.

- Du skal delta, som trener eller korpsleder. Du skal oppføre deg, bidra til byens utvikling. Samtidig må de som allerede bor her, være inkluderende. Virkelig mene at folk er velkommen.


Hans eget engasjement er det lite å si på. Han har ligget i solstol i Bjørvika og krevd bystrand. Foreslått forlengelse av banen til Tryvann. Nå ønsker han seg 24-timers åpen by. Målet er å bli byrådsleder, fjerne de nye politivedtektene ("Løsningen er ikke å bli kjipere og kjipere") og utvide byens internasjonale engasjement ("Oslo pisser på omlandet sitt").


Han jobber med næringsutvikling i Oslo Teknopol. Samtidig driver han Oslo byaksjon og Oslo byforum, og er debattleder, osloquiz-leder og skribent.


En periode var Fossen erke-urbanisten fremfor noen. Sønnen Storm lærte å svømme i 8. etasje på Grand. I årevis har han bodd innenfor Ring 1. Nå skal han flytte til Bislett. Har meldt seg inn i Østmarkas Venner. Padler to-tre ganger i uken og går lange skiturer. Hva har skjedd med urbanisten?

- Jeg har fått et mer balansert forhold til byen. Jeg er vel blitt en streiting. Men jeg kommer alltid til å bo i bygård.



Denne artikkelen er hentet fra oslopuls.no
http://oslopuls.no/nyheter/article1568199.ece


Færre prostituerte i Oslo

En ny rapport fra Pro Senteret viser at det "bare" er registrert 1300 prostituerte i Oslo i år, mot 1470 i fjor. Det må være en tankevekker for alle som roper høyt opp om alle horene i byen. I løpet av femten år (1990-2005) har antall gateprostituerte gått opp fra 562 til 704. I løpet av det samme tidsrommet har Oslo vokst med nærmere 100 000 innbyggere. Det forsterker mitt syn på at de nye politivedtektene som ble klubba gjennom bystyret ikke bare er forhastet, men også menneskefientlig fordi den sidestiller prostituerte og søppel. Konklusjon: Oslo har ikke et prostitusjonsproblem.      

Ja til en levende 24-timers by

Problemene med helgefylla i sentrum løses ikke med strengere skjenkebestemmelser, men en mer differensiert åpningstid, sier jeg i dette hoveddebattinnlegget i Aften

Hvem er redd for islam?

"Det må finnes en tredje vei mellom Hege Storhaugs anti-islamske megafonprosjekt og Henrik Thunes europeiske selvpisking", skriver Erling Fossen i dette debattinnlegget

Nå er det nok

I dette oppslaget får Oslo Byaksjon får skylden/æren for at stadig flere Oslofolk protesterer mot storkioskinvasjonen i indre by. Årsaken er enkel. Folk har ikke tørt å protestere av redsel for å framstå som bondske. Når vi gikk ut og advarte mot storkioskinvasjonen fordi det brøt grunnleggende med urbanismens bejaelse av mangfold brøt stormen løs. Da jeg bosatte meg på Ashehougs plass for ti år siden var ett av kriteriene min en døgnåpen 7-Eleven (i lille grensen). I dag har jeg 2 7 og 3 Delier rett i nærheten. Det som først var me dpå å øke mangfoldet, er nå blitt den største trusselen mot mangfoldet. 

Ingen flere Seven Mix de Luca

Ingen flere Seven Mix de Luca
Aftenposten Aften 07.06.2006
Seksjon: Debatt Del: 1 Side: 27  
Oslo opplever en storkiosk-invasjon. Folk veier mer enn noen gang og spiser oftere ute. Derfor vrir de store daglivarekjedene Norgesgruppen gjennom Mix-konseptet og Reitan-gruppen gjennom Easy 24, 7-Eleven og Narvesen fokus bort fra dagligvarebutikker og over til det som populært kalles conveniencemarkedet; mat i farten tilpasset travelt byfolk.

Storkioskene popper opp som ekle meitemarker etter regnskyll, og Oslo er beleiret av over 200 storkiosker tilknyttet de største kjedene. Narvesen har over 100 kiosker, Mix har med de nye bykioskene som er under bygging over 60 utsalgssteder, 7-Eleven har over 50, mot slutten av dette året vil Deli de Luca nærme seg 30 og Easy 24 dipper snart ti.

Ekstra ille er det at menn med sterkere misunnelse enn kjønnsdrift bruker sentrum som sin private slagmark. Krigen mellom 7-Eleven og Deli de Luca og Narvesen og Mix er et sær-oslosk fenomen. Den foreløpig frittgående kjeden Deli de Luca (nå er den nettopp solgt til Norgesgruppen) ble startet i 2003 av fem tidligere 7-Elevensjefer, og krigen mot de gamle arbeidsgiverne skjer utelukkende i Oslo.

Da Fritt Ord eide den hederskronede bladkiosken Narvesen var dens misjon å spre det frie ord. Vekten lå på norske tidsskrifter, utenlandske magasiner og aviser. Nå har trønderne i Reitan-familien ødelagt hele Narvesens omdømme ved å bli de kanskje mest aggressive pølsepusherne i byen. At Norgesgruppens Mix-kjede har utvidet repertoaret fra sukkervarer til det samme conveniencemarkedet, har skapt en tilsvarende aggressiv kampsituasjon der Mix og Narvesen følger hverandre som dødelige skygger rundt hvert eneste gatehjørne.

Det samme øyeblikket en bedrift, butikk eller utested viser tegn til sykdom, rykker storkioskene inn som fete gribber og hakker ut øynene på bedriftene før liket er blitt kaldt. Det som før var et stort mangfold på gatenivå er nå fylt av storkiosker med ti varianter av den samme pølsa, eller ti varianter basert på gjærdeig for den litt finere. Ensrettingen av gatelivet kommer før eller senere til å bli det offentlige livets død.
Dessverre er det ingen passus i Plan- og bygningsloven som kan stoppe denne utviklingen. Ingen krav om at nye virksomheter skal bidra til å øke strøkets mangfold. Nye virksomheter burde ha hatt bevisbyrden på sin side: Hva er det vi bidrar med til strøkets gateliv? Storbyen Oslo er i ferd med å få småbyens enfoldige gateliv. Takket være trøndere og små menn som kriger om hvem som har størst pølsebrød og calzoner.

Taperne er innbyggerne i Oslo.
Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Et lite skritt nærmere nytt Engastadion

Plan- og bygningsetaten har utredet 11 forslag til ny fotballstadion for Enga.
Rapporten foreligger her:

Tre alternativer regnes som egnet: Stubberud, Valle og Filipstad.

Tre alternativer kan være egnet, men må utredes nærmere:
Grønlia/Kongshavn, sporområdene på Oslo S og Lodalen.

Resten anses som uegnet; deriblant Sørenga, Revierkaia og Vippetangen.

Oslo Byaksjons forslag om ny stadion over sporområdene på Oslo S er altså fremdeles inne og mer brennaktuelt enn noensinne. For Klanen er nå Oslo S definitivt det beste forslaget. Stubberud er i bushen, det samme er Valle, og Filipstad er på den gærne sia av byen. Klansstyret har blindt fulgt Løfsnes i ENTRA som først ville ha stadion på Sørenga, deretter Revierkaia eller Vippetangen. Alle de tre forslagene er definitivt skutt ned.

Byrådslederen