Byen er Oslo. Klubben er Frigg. Frogner stadion er stedet. Og tallet er 112. Av mange Friggtall er 112 kanskje det viktigste i år. Så mange sesongkort bør vi nemlig selge før sesongstart. Tallet høres ikke avskrekkende ut, men for folk i Friggland som ikke har betalt for å se på kamp siden Per Pettersen rydda opp i forsvaret den gang Norge sa nei til EU for første gang, må tanken modnes over tid. 

Sto i Aftenposten 4.2:

Så ble katten sluppet ut av sekken. Mange har lurt på hvem som egentlig står Riksantikvarens hyperaktive utspillmani i Bjørvika den siste tiden. Ingen oppfører seg slik uten ryggdekning blant høyere makter. Det sto altså ikke en kvinne bak, heller ikke guder, men miljøvernminister Erik Solheim. I Aftenposten 2.2 gliser han bredt og sier at Holme har fungert ytterst troverdig som spilloppmaker i Bjørvika. Holme er dermed avslørt som marionetten eller hoffnarren som danser etter Solheims lunefulle innfall.

Alle brikkene faller på plass. Det verste som finnes er en motstander som oppfører seg som om han er dopa, og ikke rasjonell. En slik motstander kan man ikke avvæpne med fornuft. Med Solheims inntreden i Bjørvika er alt plutselig blitt en del av et politisk spill. Lokalvalget står for døren. Den rødgrønne regjeringen sliter med å vinne de store byene. Da må selvfølgelig staten gripe inn og intervenere, siden den lokale opposisjonen er for svak til å vippe Høyre av pinnen. Både Ap og SV har jo vært helt fraværende i debatten om Bjørvika.

Men hva er egentlig Solheims faglige begrunnelse for å intervenere i Bjørvika? Jo han vil lufte ut i Rådhuset sier han i Aftenposten. Mon tro om det står som et viktig punkt i den rødgrønne regjeringens Soria Moria I&II-erklæring? Først står det noe om å redde verden fra klimadommedag, deretter må lufta renskes i Rådhuset.

Enda mer underlig er det å registrere at en miljøvernminister prioriterer siktlinjer framfor bærekraft. Å bygge tett i Bjørvika rett ved landets mest suverene kollektivknutepunkt er garantert det mest bærekraftige byutviklingen Oslo og hovedstaden kan satse på. Man skulle tro en miljøvernminister skulle nikke gjenkjennende til et slikt grep. Men Solheim setter altså siktlinjer høyere, enda de forsvant ut av byplanleggingen som gyldige parametre allerede i barokken, sammen med enevoldsherskerne. Farsen om Bjørvika er herved fullkommen.

Det er hyggelig at jeg får det til å bruse i årene til Paul Grøtvedt en siste gang før han skal få satt inn en ny pacemaker, men når han skriver like krøkkete som han tenker blir det ikke mye igjen å gripe fatt i. Grøtvedt tilkjennegir at han synes banankrummede og organiske bygninger er bedre enn stereotype og firkantede bygninger. Hvis jeg tenker som en legokloss, tenker han som en middelaldergate der kloakken fremdeles går midt i gata. Vi er alle enige om at byrom må ha en høydedimensjon, hvis ikke ville det vært en flate. Videre må vi enes om at flotte byrom også kan være omkranset av høyhus. So far so good. Men altså ikke i Bjørvika ifølge Grøtvedt, der vil de skape monotoni og sterotypi. Det er antageligvis lettere å få et gammelt neshorn til å lære seg nye triks enn å få Grøtvedt til å reflektere rundt høyder, men da tvinger det seg fram et spørsmål: Er kulturminnene i Middelalderparken av en slik beskaffenhet at de ikke trives med høyhus på en side? Er det slik at Grøtvedt leser seg selv inn i Mariakirken og nærmest hører klagesangene fra ruinene, eller er det kun Grøtvedts personlige oppheng på at det er viktig å se brakkvannet og sniffe lukten av hav som er i ferd med å bli råttent? Da er mitt siste spørsmål: Hvor høyt er egentlig passe høyt for å skape et godt byrom rundt Middelalderparken?

Innlegget til kunsthistoriker Paul Grøtvedt 30.12 er avslørende, i så henseende at den kunnskapen han har ervervet seg opp gjennom årene etter å ha stirret på størknet oljemaling, ikke nødvendig gjør han til en ekspert på byutvikling. Mitt hovedpoeng i «Trollet i Bjørvika» var ikke å slå et slag for en moderne skyline som Grøtvedt later til å tro, men å spørre: Hvordan tar vi best vare på de få kulturminnene vi har? Jeg vil altså ikke kvitte meg med fortiden slik Grøtvedt påstår. Noen fortidsentusiaster vil gjerne fremstille Middelalderparken som Nord-Europas Pompei, enda du knapt kan se ruinene hadde det ikke vært for at de er merket. Så nesegrus beundring for våre ruiner har jeg ikke, men både Grøtvedt, riksantikvaren og jeg er ute i dem samme ærende nede i Bjørvika. Alle vil ta vare på Oslos kulturminner. Men i motsetning til Holme og Grøtvedt påstår jeg at kulturminner ikke trenger havutsikt for å trives, og at en innramming med høye hus (med siktlinjer mellom) gjør kulturminnene både mer synlig og skaper en fin kontrast mellom Middelalderparken og byen. Grøtvedt må derfor svare på følgende spørsmål: Hvorfor kan ikke høye hus skape en fin innramming for kulturminnene våre i Middelalderparken?

Daglig leder Nils Solum og undertegnede var på middag med de andre 2. divisjonslagene her forleden i anledning samling hos Forbundet. Vi satte oss strategisk sammen med representantene fra M/S og Førde. Opprykkskandidaten M/S fordi vi skulle stjele karmaen deres og nyopprykkede Førde fordi det er et lag vi må slå. Tonen var røff, og Senja som satt ved siden, av satt med åpen torskemunn. Nordlendingene skryter av sin røffe tone, men her ble de førstereisgutter. Replikkene smalt som maskingevær avbrutt av drøvelavslørende latterkuler, og de andre klubbene ble måpende statister. Uansett ble avdeling 1 avgjort den kvelden. Frigg, med det minste budsjettet, vinner, Førde blir midt på treet og M/S rykker ned. Men daglig leder i M/S skal ha poeng for utsagnet sitt om at Frigg har fått en veldig tydelig og kul byklubb-identitet som han misunte oss.

Senere på kvelden kom fotballpresidenten Sondre Kåfjord bort til Nils og meg som for anledningen spilte rollespillet «bad cop» og «good cop», og var over seg av begeistring for at Frigg var tilbake i toppfotballen, og ønsket oss av hele sitt hjerte oppover i divisjonene. Ikke bare er Frigg klubben med Drillo, Tør Røste Fossen og Per Pettersen. Men Frigg har en aura, ikke bare bestående av gammel storhet, men også av en gentlemannsklubb. Rekken av gratulanter tok ingen ende. Leder av 2. divisjonsforeningen kom også bort for å ha treningskamp mellom hans lag Skarp og Frigg. De gadd jo ikke dra til Oslo for å spille treningskamp med et ukjent lag som M/S eller UllKisa.

Frigg er norsk fotballs askeladd. Det er gjevt å vinne over oss, men like gjevt å tape. For en Friggargutt er aldri mutt. Med et lite unntak på tidlig 90-tallet da vi brukte penger vi ikke hadde, har Frigg alltid vært blant de fattigste klubbene. Men vi vil heller ha en fyr i Olabukser som kan finte hentesveis på motstanderne enn et strigla lag med press i treningsbuksa og wunderbaumluktende

ståsokker.

Friggargutten er rett og slett gode replikker pakka inn i et hjerte av gull.

Dagbladet 30.1:

Trenger kulturminner havutsikt?

Tidligere i år gjorde Riksantikvar Jørn Holme ett av de merkeligste karrierebyttene det offentlige Norge har sett, da han hoppet av som overvåkingssjef og ble riksantikvar. Men tiden som hysjhysj-sjef har satt tydelig spor. Holmes blikk er forstenet i et svart/hvitt-perspektiv. Terrorister og banditter er erstattet med utbyggere og entreprenører, og høye hus er narkotikaen de smugler inn i Oslo. Det er også tydelig at perioden som hysjhysj-sjef har gjort at Holme har et akutt behov for å bli sett. Men minimal treffsikkerhet veiver han om seg med forsøksvis pondus og krever omkamp i Bjørvika. Jørn Holme ligner på et enøyd troll som går rundt i Bjørvika som en byoriginal og hytter mot alt som er høyere enn grantrærne i Heddalskogen. Holmes ultimatum er at byggene mot Middelalderparken må bli lavere, hvis ikke vil han kappe i høyden til det nye Munchmuseet (Lambda).

Er det ett sted i Norge hvor det skal være høyt og tett er det nettopp i Bjørvika. Her ligger NSBs sentralstasjon, Jernbanetorget og Bussterminalen. Oslo Sporveier frakter rundt 170 millioner reisende i året med sine trikker, busser og ikke minst T-banen. 80 prosent av de rundt 50 millioner passasjerer som NSB fraktet i 2004, skjedde innenfor InterCity-triangelet (Skien, Lillehammer og Halden) i Osloregionen. Stor-Oslo Lokaltrafikk frakter årlig 28 millioner passasjerer innenfor et litt mindre område. Henger vi også på flytoget som nå frakter rundt fem millioner årlig til og fra flyplassen, får vi et storslagent bilde av hvor viktig Bjørvika er som kollektivknutepunkt.

Skjønt tett og tett fru Blom. Tettheten i Bjørvika blir omtrent som på Grünerløkka og Frogner. Den eneste forskjellen er at husene er høyere og almenningene tilsvarende større. Oslo er Europas tynneste befolkede hovedstad, og vil være det også når utbyggingen i Bjørvika står ferdig. Nordmannen skal altså få lov til å pleie sin ensomhetstrang i rolige omgivelser. Almenningene som er planlagt er også så store at riksantikvar Jørn Holme helt sikker kan pisse usjenert hvis han føler for det.

Jørn Holmes forsøksvise begrunnelse for at byggene mot Middelalderparken skal kappes er svake. Blokkere eller stenge inne har gyldighet når du bygger en dam som skal fange alt vannet, ev et fengsel som skal kontrollere fangene slik at de ikke kommer noen vei. Å lage en tydelig høyhusrekke strukturerer et rom som en vegg i et hus, og er så langt fra blokkering som overhodet mulig. Ta f.eks. Central Park i New York. Parken er rammet inn av skyskrapere på tre kanter,og er er ett av de vakreste byrommene som finnes, enda du ikke ser havet. Høyhusene blir rammen som gjør at parken blir enda mer park. Kontrasten mellom natur og kultur blir veldig tydelig. Central Park blir koblet på resten av Manhattan ved at det går to avenyer (5^th og 8^th) parallelt i lengderetningen, samtidig som 6^th og 7^th  går inn mot Central Park. I Middelalderparken vil det tilsvarende stråle flere almenninger ut gjennom høyhusrekken.

I et land som er fattig på kulturminner trenger vi både en synlig by- og riksantikvar. Men det er ikke slik at den Gud gir et embede gir han også automatisk forstand. Holmes forstand strekker ikke til når han vil fjerne alt rundt Middealderparken for å bevare de lille restene av middelalderbyen Oslo. Ingen innramming er ingen god ramme for kultuminnene i Gamlebyen. Da oppstår det et åndsforlatt rom fordi kontrastene som skaper mening glimrer med sitt fravær. Ideen om at kultuminnene vil blomstre bare de får utsikt er langt over grensen til kronprinsesse Marthas engleunivers. Utsikt er også en utro venn. Hvis Holme tror at elskende par sittende på Mariakirkens ruiner vil se brakkvannet i Bunnefjorden hvis høydene reduseres fra 11 til 7 etasjer, må han tro om igjen. I et flatt terreng er et stort Block Wathne-hus alt som skal til for å rappe utsikten.

Jørn Holmes arbeidsstil er høyst uortodoks og direkte populistisk. Han bryter tvert med den tidligere riksantikvaren som var med og forhandle fram de nåværende planene i Bjørvika, og legger opp til politisk hestehandel der politikerne skal få lov til å beholde Lambda mot at de kapper andre steder. Hans viktigste ambisjon synes ikke å målbære et prinsipielt syn på hva som skaper gode byrom, men å få en skalp i beltet ved at det kappes noen kapitalistkvadratmeter minst ett sted i Bjørvika. Man kan si hva man vil om en slik cowboyadferd, men god byutvikling blir det ikke av det.

Det er valgkamp i Friggland. Over hele bydelen høres blablabla. Biler på tomgang blir bøtelagt. Hvorfor blir ikke også politikerne det, der de står med tomme blikk og lirer av seg gåsefettinnsmurte floskler? Om en kjempetsunami hadde feid hele valgkampen på havet hadde vi blitt kvitt både en ubehagelig støykilde, en visuelle forurensing og masse søppel. En velfungerende bydel trenger egentlig ikke politikere. Egentlig burde vi ekspropiere hele Friggland mellom Akerselva og Frognerkilen og ta makta i vår egen bydel slik at de hvite og blå-farvene hadde vært synlig over alle hustak, og de eneste våpnene som fantes var fotballer. Stortinget er en kvise på Oslos fine sprettrompe og burde vært flytta til Trondheim for lengst.

Det er bare ett parti som jobber døgnet rundt for innbyggerne i Friggland. Frigg Oslo FK. Vi er både barnepasser, sjelesørger, vaktmester, pedagog og lærer. 24/7 året rundt jobber vi gratis i Frigglands tjeneste for å gjøre folk av folk. Hver eneste unge som ender opp som statistikk hos politiet er et nederlag for oss. Klubben og bydelens skjebne er så tungt vevet sammen at det eneste naturlige ville vært at vi stilte til valg. Så kunne vi reist rundt og eksportert Friggmodellen til alle lokalsamfunn i Norge og verden som trenger hjelp. For en gangs skyld kunne Norge sendt noe som funker til U-land.

Det første vi ville gjort var å plukke opp søppelet dit vi kommer. Et uterom er like viktig som et innerom og du pælmer bare ikke søppel, tyggis og sigarettstumper i din egen stue. Så vever i det lokale næringslivet tett sammen med de frivillige organisasjonene slik at næringslivet blir transformert til sosiale entreprenører, og de frivillige organisasjonene kan operere på et høyere turtall. Deretter overtar Frigg Oslo FK ansvaret for ungene etter skoletid før foreldrene kommer hjem. Og så etter noen vellykkede år med community-arbeid verden over, får vi som den første bydelen og fotballklubben i verden Nobels fredspris.

Amen.

av Erling Fossen, styreleder Frigg Oslo FK

På rekke og rad har kritikere av norsk fotball stått fram i sommer og klinka til måten norsk fotball drives på. Kjetil Rekdal, Kåre Siem, Aslak Nore og Patrick Ladrus fra Ajax-akademiet har rett i en grunnleggende ting. Satsingen på barnefotballen, da barna er i sin motoriske gullalder, er altfor dårlig. Paradoksalt er barns kropper best tilrettelagt for læring i den perioden ingen gidder å ta dem på alvor. Da den tidligere stjernespilleren David Brocken ble trenerkoordinator i Frigg og leder for Friggakademiet, fikk han sjokk over hvor tilfeldig barnefotballen organiseres. På kontinentet, ikke minst Nederland og Belgia, er det stor prestisje å trene de yngste spillerne. Å satse på spillerutvikling først fra barn er 13 år er like smart som å lukke stalldøra når hesten har rømt.

De aller fleste klubbene, i hvertfall i Osloområdet, har for å bøte på Fotballforbundets manglende satsing og interesse for individuell ferdighetsutvikling i barnefotballen, valgt å etablere sine egne akademier. Helt uten finansiell støtte og veiledning fra Fotballforbundet. Mens den vanlige treningen ofte fokuserer på relasjoner og samhandling, fokuserer akademiene nettopp på individuelle ferdigheter. Her differensieres det også slik at de mest ivrige trener i egne grupper på tvers av årsgrupper. På akademiene er det også topp utdannede instruktører, gjerne med A-lagserfaring i tillegg eller som i Friggs tilfelle, en tidligere landslagsspiller.

Det må være et tankekors for Fotballforbundet at klubbene er overlatt til seg selv når de etablerer sine akademier for å ta vare på barnas utvikling da de er i sin motoriske gullalder. Det er null problem at lagene i barnefotballen ikke topper eller har tabeller og vektlegger leken, men det er en dødssynd å ikke gi barna et tilbud som de både vil ha og fortjener.

I Aftenposten hevder fotballpresident Kåfjord at «11- og 12-åringene fortsatt lider litt under foreldretrenere uten skolering». Men uten disse engasjerte foreldrene kjære Kåfjord hadde ikke lagene hatt noe tilbud i det hele tatt, siden barnefotballen ikke er på radaren til Fotballforbundet. Fotballforbundet har fjerna alle konkurransemomenter i barnefotballen, og dermed har de også mistet interessen, stengt døra og overlatt barna til seg selv.

Fotballforbundet har svikta barna.

Et av livets mange mysterier er hvorfor barn trenger åtte ukers sommerferie. Er det fordi den vanlige skoledagen er så utmattende og ødeleggende på både kropp og helse at de må ha så lang tid på å bygge seg opp mentalt og fysisk? Må utslitte lærere på rehab og avpillefisiere seg? Eller skyldes den lange sommerferien at cocky lærere mener de gjør en dobbelt så viktig jobb for samfunnet, at de trenger dobbelt så mye ferie som deg og meg?

Ferien er over og høstens vakreste eventyr står for døren. Nei, vi snakker ikke om skolestart, men oppstarten av Friggakademiet. Den som gjør folk av folk. Etter å ha gått på Forbundets aktivitetslederkurs i helga, skjønner jeg at en godt planlagt fotballøkt er like intens som en halvt skoleår tilsammen. Straks det ikke lenger er progresjon i en øvelse, skifter vi base. På kort tid har vi vært gjennom alle basisferdighetene og gitt barna mestring. Voila, så har ungene både fått åndelig viagra og blitt kvitt de alle bilringene som de møysommelig bygde på seg i sommerferien. Vi snakker om spett i ryggen og adrenalin rett i hjertet.

Nytt av året for Friggakademiet er at den tidligere stjernespilleren David Brocken har gått inn som høvdingen på feltet. For alle som har hatt barna sine i hans varetekt vet de at barna står som tente juletrelys under hele økta og aldri vil gå hjem. David Brocken har drevet fotballakademi i Belgia og er av den gode gamle sorten. Alle som kommer til han og vil lære, får den samme oppmerksomheten og respekten. Er barna usikker får de selvtillit, har de valpenykker blir de pellt av like sikkert som at barn med høysnue nyser straks de putter nesa si inn på låven.

Barn fortjener massiv oppmerksomhet og de beste trenerne fordi menneskets motoriske gullalder inntreffer når de er små. Grunnlaget legges før barn blir 10 år. På kontinentet står tidligere landslagsspillere i kø for å trene barn, mens i Norge vil alle bli tippeligatrenere. Det var før David Brocken kom inn i Friggs liv.

Mandag 17.8 er det oppstart av Friggakademiet.

Du skjønner det er noe i gjære når de 31 frammøtte tilskuerne på Ullernbanens tribune alle er fra Frigg.

Publisert torsdag 25. juni 2009 kl. 11:00.

Av en eller uforklarlig grunn drar jeg i ny og ne til Kongsvinger, som ligger strategisk plassert i skauen mellom Oslos bakgård og svenskegrensa, og er med på folkemøter om hvordan Kongsvinger skal bli mer synlig. Folk flest har en lei tendens til å tenke på Kongsberg når noen sier Kongsvinger og det er de lei av. På et folkemøte denne uka diskuterte vi hvilke historier om Kongsvinger skal fortelle. Hva er Kongsvinger best på? Spørsmålet kan med fordel også stilles av Frigg.

Frigg er best på å gjøre folk av folk. Hvis noen tar meg på ordet og sender sitt barn som sliter både med dårlige holdninger og dårlige skoleresultater, har jeg mest lyst til å si at "slapp av det det årner vi", men jeg håper ingen tar meg på ordet. Men det er en åpenbar forskjell på de som henger rundt Majorstukrysset og våre rakryggede gutter og jenter i blåstripete drakt. Frigg er også best på å gjøre folk av foreldrene som involverer seg. Jeg kan ikke love at alle foreldrene blir danseløver i klubben vår, men de blir garantert bedre partnere.

Frigg er best på spillerutvikling. Våre nyansatte trenerkoordinatorer, Nils Solum og David Brocken har sammen med Per Pettersen og A-lagstrener Ole Kristian Vikan laget en spillerutviklingsplan med undertittel "fra lek til landslag" der en hvilken som helst pode får maksimalt ut av sitt potensiale på det gitte årstrinn. Vil du på landslaget er det lureste å henge i Frigg så langt som mulig.

Frigg er den beste byklubben. Å være byklubb byr på spesielle utfordringer. Mens Nordmarka kryr av unge sportsidioter fra Heming og Lyn om vinteren, sitter bybarna inne og spiller dataspill eller henger på Megazone nede i sentrum. Eller så driver de windowshopping i Bogstadveien. Det skal mye list og lempe til for å få stimulert noe annet enn fingrene på slike bykroneer.Moralen er: Har du problemer i heimen, enten med partner eller barn. La Frigg få dem. Bedre familieterapi finnes ikke.

- Jeg må si den siste. Den er mest spennende. Jeg er særlig fornøyd med
at jeg oppfant radarparet Martine Aurdal og Erling Fossen. Med dem som
detektiver har jeg Norges svar på svenske Mikael Blomkvist og Lisbeth
Salander. Bare med motsatt kjønn. En gravende journalist og en asosial
dataekspert som blir et par. Jeg har likevel kanskje gått litt langt når
jeg påstår at de gifter seg på slutten av boka.

Les hele intervjuet i Dagbladet

Med 7-2 over Frognerparken i begynnelsen av denne uka, har Frigg vunnet samtlige seks treningskamper så langt denne sesongen med målsifrene 28-10. Motstanden har vært variert, fra rene buljonglag (nedre halvdel av 3. divisjon) til 2. divisjonslaget Korsvoll som ble nedsabla 4-0. De skjønte aldri hvilken Friggsverm som traff dem. Det er på tide å underkaste laget vårt en SWOT-analyse.

Strengths. I forhold til i fjor har vi en tropp der alle vil rykke opp. Vi har rekruttert 8 2. divisjonsspillere, samtidig som stammen i første elleveren fra i fjor er intakt. Da Frigg spilte mot Ull Kisa var det ni stykker fra «gamle» Frigg på banen. På enkelte plasser har vi tre soleklare førstevalg, og det er hipp som happ hvem som spiller.

Weaknesses. Det eneste spørsmålstegnet er hvem som skal spille stopper ved siden av den hjemvendte sønnen Helge Neumann. Her har vi prøvd omskolerte spisser og backer med bare delvis suksess. At Helge forsvinner til USA på sensommeren skaper usikkerhet. I går ble Anders «Bonde» Bakken prøvd ut som stoppermakker i 2. omgang, men han er noen kilo unna toppform.

Opportunities. Får vi styre spillet vil hurtigheten til spillerne våre og den ekstreme løpskapasiteten sørge for at vi får overgangsmuligheter i bøtter og spann. Friggmaskinen bare maler og maler til motstanderen er kjøttdeig. Som mot Frognerparken der vi skåra tre mål de siste fem minuttene på tre angrep. I overgangsspillet kommer det alltid 3-5 på løp som gir ballfører alternativer, og den ekstreme hurtigheten til Tommern, Høvring, Tønne og Torres skaper kaos i alle buljongforsvar.

Threats. Svakhetene har vært at vi har gitt fra oss mange lette mål pga slurv og tversoverpasninger i forsvaret. Kanskje synes spillerne våre synd på motstanderen, og slenger til dem et par trøstebein? Manglende effektivitet kan også bli en trussel. I dårlige perioder sliter vi med presisjonen på siste touchen. Det kan skape frustrasjon.

Konklusjon: Vi rykker opp. Alt annet er skandale.