Men som medmenneske pålegger jeg Kåre Lunden å gå i en heit badstu med NS-barn som mener at deres far hadde minst like stor fedrelandskjærlighet som de på den riktige siden. Jeg slipper dere ikke ut av badstuen før dere har klemt hverandre og sagt at dere er ravende uenige, men at begge er like gode nordmenn i dag.

Jeg trekker meg tilbake fra Norge og Klassekampens spalter i denne omgang, men du skal ikke være for trygg, Lunden. Ditt mytologiske univers av helter og fiende der nordmannen er verdens midtpunkt, får seg snart en dynamittkubbe. Når jeg kommer tilbake er det for å utføre en sabotasjeaksjon mot bibelen din: Magne Skodvin (red.) sitt åttebindsverk «Norge i krig».

Erling Fossen,

NÆRMERE DET absolutte nullpunkt i politisk tenkning er det vanskelig å komme. Hvis det ikke er noen forskjell på angiverspesialisten Henry Rinnan og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge, forsvinner historien, menneskene og verdiene mellom hendene på oss. Hvor er vi hvis vi opphever betydningen av forskjellen mellom det borgerlige demokratiet og et nazistisk, rasebiologisk diktatur? Det er dessverre dit Erling Fossens logikk har ført ham, selv om jeg har vanskelig for å tro at han skjønner rekkevidden av å nulle ut sentrale politiske verdier.

I SIN IVER ETTER å rive ned noen helter fra sokkelen (som ofte er en nødvendig gjerning), har nyrevisjonistene vært nødt til å omdanne krigen - og krigens valg - til en enorm gråsone. Det krever at det konstrueres en fortelling hvor alle valg er rasjonelle på sitt grunnlag, i hvert fall forståelige eller akseptable. Resultatet blir likestilling av krigsseileren og frontkjemperen, medløperen og motstandsmannen, angiveren og de som ble sendt i døden. Hvis det ikke var - eller er - noen virkelig forskjell på folkestyre og nazisme, er selvfølgelig enhver motstand meningsløs, ja latterlig og egosentrisk.

NESTEN ALL DEBATT om Norge og den andre verdenskrig følger et mønster som er like forutsigbart og firkantet som valsetrinn. Debatten knyter seg fordi der så vanskelig å løsne på fastlåste posisjoner. Her er sår som gror langsomt og noen som alltid vil være der, f.eks. utraderingen av sentrale deler av Finnmarks kulturhistorie som følge av tyskernes nedbrenning av alt i nord. Mange fortellinger og erfaringer trenger seg på, og vi har behov for alle om vi skal forstå helheten i en mørk tid i vår historie. I et slikt perspektiv har Erling Fossen rett når han sier krigen består av flere grunnfortellinger. Likevel er ikke oppgaven alene å balansere disse for å få fram et mangfold av hendelser og holdninger. Det revisjonistene mangler er forståelsen av sammenhengen mellom politikk og menneskenes yttergrenser i krig.

DEN POLITISKE dimensjonen har vært påfallende fraværende i den siste debatten om Norge og krigen. I stedet har vi fått en merkelig mikstur av militærhistorie og verdinøytralitet. Motstandskampens betydning for utfallet av krigen, er selvfølgelig et viktig spørsmål. Det gjelder også de personlige motiver og den sosiale bakgrunnen som drev aktivistene på begge sider. At hjemmefrontens innsats hadde begrenset betydning og at det utvilsomt fantes NS-folk med hederlige motiver, endrer likevel ikke hovedspørsmålet: Hvor står du når fienden er i landet? I perioden 1940 - 45 ble menneskene stilt overfor valget mellom lojalitet til et folkestyre med slitasjeproblemer og et diktatur som avskaffet rettsstaten og andre demokratiske rettigheter. Hadde tyskerne og NS vunnet, ville Norge med sikkerhet blitt helt renset for jøder, sigøynere, tatere og mennesker med kroniske mentale lidelser. Et slikt valg må vi ikke underspille, eller legge til side, når historien skal bedømmes i etterkant. Her er verdinøytralitet umulig.

KRIG ER BEVÆPNING av politikken og den stiller menneskene overfor situasjoner og valg som er ekstreme. Dette er i seg selv en viktig grunn til at det ikke synes å være noen ende på interessen for krigen i Norge. Denne fascinasjonen er en del av en uendelig menneskelig læreprosess: Hvordan er egentlig de aller mest krevende hendelsene som kan ramme oss? Hva ville jeg selv gjort i en liknende situasjon? I en viss forstand handler altså interessen for krig, ulykker, kriminalitet og annen vold om en form for indre beredskap. Nettopp derfor er det viktig at vi ikke taper de etiske og politiske spørsmålene av syne.

ERLING FOSSENS misjon har en sterk bismak av oppgjør med 68-generasjonen. Det er et oppgjør som burde vært igangsatt for lenge siden, men med større treffsikkerhet enn det vi har sett til nå. Arven fra 68-generasjonen inneholder autoritære trekk som fortjener konfrontasjon. Men også det krever at man velger side i et sivilisasjonsoppgjør. Bare den mest dypfryste sjel kan være nøytral i forhold til Stalin.

Lars Borgersrud er utvilsomt i stand til å svare for seg sjøl. Men det må sies at Lunden snur hele saka på hodet når han ser på den utholdende innsatsen Borgersrud har gjort for å avdekke NS-innslaget og tyskvennligheten blant norske offiserer foran og under det tyske angrepet 9. april 1940, samt hemmeligheten bak den mislykka mobiliseringa samme dag, som et bidrag til å svekke inntrykket av folkelig motstand i Norge mot nazismen og okkupasjonen. Ei anna sak er at Borgersrud kan kritiseres for gjennomgående å tenke litt for ensidig militært og for lite allmennpolitisk. I tråd med dette har han kanskje gjort for lite for å distansere seg fra en posisjon som særlig Svein Blindheim har inntatt i de seinere åra. Jeg tenker på Blindheims respekt for frontkjemperes dumme vilje til å ofre livet for Hitler og forakten han på samme tid har vist for den jevne norske kvinnes og manns mindre heltemodige, men ikke desto mindre avgjørende viktige mentale og daglig-trivielle motstand mot okkupasjonsmakta.

Med sine bidrag til å viske ut skillelinjene mellom arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling i mellomkrigstida, og med sin lite kritiske holdning til Egil Ulateig, kan derimot Tore Pyser sies å ha bevega seg i revisjonistisk retning ? det vil si i retning av den ufarliggjøringa og rehabiliteringa av norsk fascisme og nazisme som Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen gikk i spissen for på 1980- og 1990-tallet. I all beskjedenhet må jeg her få nevne at undertegnede var en av få som kritiserte Pryser for denne orienteringa. Samtidig førte jeg ? dels som anmelder i Klassekampen av Dahls Quisling-biografi og av flere Sørensen-trivialiseringer av nazistisk sosialpolitikk ? lengre debatter med de samme forfatterne.

På denne tida utga jeg også biografien over Johan Nygaardsvold («I malstrømmen», 1991) og dobbeltbiografien over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm («To liv, én skjebne», 1995). I 2006 kom boka «Statsministerkuppet», om statsministerskiftet frigjøringsvåren 1945. I disse bøkene og i andre sammenhenger har jeg inntatt stort sett samme grunnholdning som Lunden baserer seg på i artikkelen i Klassekampen 12. Januar. Ut fra den samme grunnleggende holdninga har jeg forsvart regjeringa Nygaardsvold mot de angrepa den blei utsatt for fra en norsk dels utenomparlamentarisk, dels antiparlamentarisk elite som blei igjen i Oslo ? en elite som sommeren 1940 var villig til å samarbeide med okkupasjonsmakta og ville avsette konge og regjering i London, og som seinere utnytta det politiske tomrommet som den tyske okkupasjonen skapte, til å oppkaste seg til hjemmefrontledelse og gjennom denne posisjonen forberedte seg på å sette det parlamentariske demokratiet til side til fordel for et «sterkere» styre av seg sjøl etter krigen.

Jeg har vært så naiv å tru at Lunden var på linje med disse posisjonene, mot en «Skodvin-skole» som opprinnelig sprang direkte ut av den sjølbestalta hjemmefrontledelsen i Oslo, og som seinere har stått for en konsekvent skjønnmaling av den samme hjemmefrontledelsen. Men det er mulig det ligger en hund gravlagt i at Lunden har vansker med å forstå at det ikke er undertegnede og liknende som vil at okkupasjonsforskinga «bør lære det norske folket av med å tru vi er noko» (Lunden), men «Skodvin-skolen» som i alle år etter krigen ? med støtte av de samme Arbeiderparti-politikerne som har gått i spissen for å gjøre Norge til et lydrike under USA og seinere i EU ? har prøvd å lære norsk arbeiderbevegelse av med å tru at den er noe, ved å minimalisere og kaste dritt på den ledende rolla den spilte i kampen mot nazismen foran og under andre verdenskrigen. Det er mulig det går an på samme tid å være en så glimrende middelalderhistoriker og en så uskarp bedømmer av det moderne norske klassesamfunnet som Lunden her og i enkelte andre sammenhenger har stått fram som?

Harald Berntsen Debatt

Kåre Lunden spør hva som er agendaen til de som vil revidere den norske okkupasjonshistorien. Hva med å fortelle sannheten da, Lunden? Jeg er så enkel at jeg tror det norske folk nå endelig tåler den, 64 år etter krigens slutt. Vi var antageligvis like passive som europeiske folk flest, og en grunnfortelling om okkupasjonstiden må starte der.

Erling Fossen,

skribent Debatt

«Enkelte historikere, som Lars Borgersrud, har forsøkt å fylle ut bildet uten å få gehør i Forsvarskretser eller i akademiske fora», skriver Steinkjer. «Akademiske fora» vet jeg litt om. Det er få historikere ved norske universiteter og høgskoler som i dag arbeider med okkupasjonstiden som en av sine spesialperioder, og mange var vi ikke før heller. Men når det gjelder Borgersruds arbeid om den sabotasjeorganisasjonen Asbjørn Sunde bygde opp og ledet, er det helt feil å si at han ikke har fått «gehør».

I sitt opposisjonsinnlegg under doktordisputasen uttalte professor Ole Kr. Grimnes, en av våre fremste okkupasjonstidshistorikere: «Avhandlingen bringer forskningen om okkupasjonstiden et viktig skritt framover på to punkter, når det gjelder kommunistenes virksomhet og når det gjelder sabotasje» (Historisk Tidsskrift nr. 1, 1997, s. 121). Ingen historiker i akademia som skriver om norsk motstand kan i dag neglisjere den kunnskapen Borgersrud her har gitt oss. Det hører faktisk til jobben å være faglig oppdatert.

Det er også ganske uinformert å påstå at det først i «de siste årene» har vært «tilløp» til nyansering av krigstiden blant faghistorikere. Nyanseringen har i virkeligheten pågått, i økende grad, gjennom de siste tretti årene. Tidligere «sannheter» er blitt korrigert og nye, tidligere neglisjerte og til dels ubehagelige temaer er blir tatt opp. Borgersrud har for eksempel på oppdrag bidratt med en bok om de såkalte tyskerbarna.

Men er det først og fremst historikerne som preger folks oppfatning av krigen? Ett stort medieoppslag betyr i virkeligheten langt mer enn femten avhandlinger i akademia. Kanskje kunne Steinkjer og andre journalister som er opptatt av å diskreditere historikerne for en gangs skyld se selvkritisk på egen praksis. Generelt blir sakprosa sjelden anmeldt eller omtalt i media. Det gjelder også arbeider av faghistorikere. Unntaket fra dette er biografier, en stadig mer populær sjanger, og bøker skrevet av journalistkolleger eller andre kjendiser.

Selv ga jeg i 1996 ut en bok om kommunistene under den såkalte Hitler-Stalin-pakten 1939-41 («Mellom Moskva og Berlin»), en omdiskutert og mye omtalt periode også i avisene under den kalde krigen. På grunnlag av sovjetiske kilder kunne jeg nettopp nyansere bildet og vise at en del etablerte «sannheter», framført både av historikere, politikere og aviser, var feil. Boka ble sendt alle Oslos dagsaviser. Den ble anmeldt/omtalt i én: Klassekampen. En annen bok om kontroversielle temaer fra krigstiden utkom i 1999 («I krigens kjølvann») med blant andre Borgersrud og undertegnede som bidragsytere. Anmeldt eller omtalt ble den, så vidt jeg husker, også bare i Klassekampen. Det kunne være interessant om Dagsavisens medarbeider undersøkte hvilket «gehør» den boka av Borgersrud han viser til («Nødvendig innsats») fikk i hans egen avis. Jeg vedder en flaske god vin på at et arkivsøk gir null treff.

Det er ikke historikerne, men media som i første rekke opprettholder det tradisjonelle bildet av okkupasjonstiden i folks bevissthet. Det er ikke historikerne som har bestemt at det skal lages mange og store oppslag om filmen om Max Manus. Det er ikke historikerne - og heller ikke Sønsteby - som bestemmer at «Kjakan» Sønsteby skal intervjues for 200 (?) gang.

Men først og fremst forsømmer media å formidle den nye historieforskningen om krigen som er gjort. Ja, journalistene lar åpenbart være å lese den selv også. Noe av skylden for resultatløs markedsføring må vi historikere selvsagt ta på egen kappe. Men den mangel på interesse som redaksjonene eller den enkelte journalist gjerne møter denne type bøker med, kan vi ikke gjøre så mye med. Steinkjer etterlyser «nyansering», men media vil da slett ikke ha nyanser. Folkeopplysning er ute - media vil ha sterke og provoserende meninger, som hos Erling Fossen, ikke faglig velfundert informasjon. Slik ser bildet ut utenfra. Som historiker vil jeg derfor si: ønske om et mer nyansert bilde av krigstiden er bra og berettiget, men start med dere sjøl!

"Max Manus" kan bli tidenes norske publikumssuksess, med sine karaktertegninger omtrent like dype som i "Flåklypa Grand Prix", den regjerende publikumsvinneren. Filmen har også utløst en ny norsk okkupasjonsdebatt, sannsynligvis den siste som blir ført med virkelig pasjon.

Alt henger sammen med alt.

Ifølge den britiske historikeren Eric Hobsbawm er noe av det vanskeligste innen hans fagfelt å granske "skyggelandet".

Dette er perioden som ikke er samtidshistorie, men heller ikke historien hvor alle muntlige kilder er døde.

Skyggelandet er perioden som historikeren selv ikke kan erindre, men hvor de som formet begivenhetene har vært eller er historikerens samtidige - og har ønsket et ord med i laget i hvordan begivenhetene skal tolkes.

For Hobsbawm er skyggelandet det sen-ottomanske riket, han er jøde, født i 1917 i Alexandria i Egypt.

For svært mange av dem som nå bidrar til billettrekord for Max Manus-filmen er skyggelandet Andre verdenskrig. Gjennom 1950- og 60-tallet var krigen det grunnleggende premiss for politisk og kulturell debatt, for skole og oppdragelse og ikke minst for historieskrivningen. Aldri mer 9. april! Arbeiderpartiet hadde også sin alternative store historie om "de harde 30-åra", men den kunne aldri virkelig konkurrere.

En gang mot slutten av 1960-tallet gikk en betydelig del av etterkrigsgenerasjonen grundig lei, spesielt av den politiske tolkningen mange av de gamle motstandskjemperne formidlet med stor styrke: At all radikal samfunnskritikk var tilnærmet potensielt landsforræderi.

En bærer av denne tolkningen - ihvertfall i Asker på 1970-tallet - var kontormaskinimportør Max Manus. Det var sikkert urettferdig, men den gjengse oppfatningen i forholdsvis brede ungdomsmiljøer var at mannen befant seg et sted politisk mellom Djengis Khan og huneren Attila.

Hadde et helteepos som dagens Max Manus-film blitt laget for 30-40 år siden, ville mannen og filmen blitt møtt med større velvilje enn John Wayne og Vietnam-eposet "Green Berets", skjønt ikke veldig mye.

Det har skjedd mye siden den tid. Den kalde krigen er over, de fleste heltene og skurkene fra krigstiden er borte. Den nå grånende etterkrigsgenerasjonen har fått et mildere syn på det hele etterhvert. De flokker seg altså på kino, i nysgjerrighet for å se tolkningen av begivenhetene som formet deres foreldre, og indirekte deres egen oppvekst.

Skjønt vi er ikke helt ute av skyggelandet ennå.

Sannhetsvitner som Haakon Lie og Gunnar Sønsteby er stadig blant oss, og avkrever respekten som gamle mennesker med et begivenhetsrikt liv bak seg svært ofte gjør.

Dermed møtes Erling Fossen med omtrent samme skyllebøtter som Hans Fredrik Dahl, Egil Ulateig og andre journalister og historikere som tidligere har forsøkt å pirke borti vår kollektivt forvaltede krigshistorie.

Tidligere revisjonister har vært både bedre skolert og formulert enn Fossen, men temperaturen og engasjementet i svarene er overraskende høy. Uansett går en periode, av naturlige årsaker, mot slutten.

"Max Manus" er laget av krigsgenerasjonens barnebarn, og det er en svært gammel erfaring at vi ofte ser mildere på våre besteforeldre enn på våre foreldre.

Så får vi heller vente på oldebarn-generasjonen av historikere, forfattere og filmskapere.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Det er en velprøvd strategi, og vitner om et lite demokratisk sinnelag hos en gammel krigshelt at han forsøker å skremme en debattant til taushet og kvele debatten før den har begynt.

I sitt tilsvar dirrer i tillegg Sønsteby av harme over at Fossens kronikk i det hele tatt kom på trykk. Han ser Fossens tekst som et angrep på seg selv, og går så langt som til å si at han er skuffet over at Aftenposten kan tillate dette.

Kanskje har han vært fredet så lenge at han har glemt sin posisjon i det norske samfunn? Kanskje er det på tide å formidle til ham at gutta på skauen ikke lenger er gutta på skauen, de er makta.

Gunnar Sønsteby er ingen hvem som helst, han er et ikon. Modige helter som han er ikke minst viktige soldater i etterkrigstidens krig om sannheten. Ved å utfordre dem er man allerede mistenkeliggjort, og støvet kan pusses av den velkjente retorikken fra landssvikoppgjøret.

Krigen mot nazistene var en kamp for frihet og demokrati, derfor er det ironisk at ytringsfriheten pålegges begrensninger når motstandshistorien skrives. Det er vanskelig å forstå at Norge er tjent med å la Forsvaret fortsette sin forvaltning av motstandshistorien gjennom Hjemmefrontmuseet. Det er muligens i tråd med Sønstebys oppfatning av ytringsfrihet, åpenhet og demokrati, men det harmonerer dårlig med hva man kan forvente seg av en moderne, europeisk nasjon, som til alt overmål har æren av å dele ut Nobels fredspris.

Jeg vil minne om en annen helt, et internasjonalt ikon som er på Gunnar Sønstebys alder. Nelson Mandela kjempet sin frihetskamp mot et regime som hadde mye til felles med nazistenes ideologi. Han tilbrakte tjuefem år i fengsel før apartheidregimet falt.

Mandelas berømte tale om sameksistens og forsoning står i sterk kontrast til landssvikoppgjøret, skamklipping av tyskertøser og overgrepene mot tyskerbarn i Norge. Nelson Mandela er en helt med et budskap som viser vei inn i framtiden, mens Gunnar Sønsteby og hans gutter representerer et gufs av fortiden med sin landssvikerretorikk.

Tore Liavåg

liavaag@gmail.com</epostbyline> Debatt

Mer dramatisk enn virkeligheten
Det gir seg kanskje selv at en actionfilm som denne fokuserer på skuddveksling, sprengning og tortur. Men følgen er at kinogjengere som ikke vet bedre lett kan komme til å tro at okkupasjonshverdagen rundt om i landet var betraktelig mer dramatisk enn hva tilfellet er. At Norge relativt sett hadde færre krigsrelaterte dødsfall enn så og si noe annet land som ble direkte berørt av 2.verdenskrig, eller at store deler av norsk samfunnsliv fungerte nokså normalt hele okkupasjonen igjennom, må i så fall fortone seg som uvirkelige opplysninger.

Filmen - som glorifiserer miljøet Manus tilhørte - får heller ikke frem at sabotasje som motstandsform var kontroversiell gjennom det aller meste av krigen. Bruken av sabotasje ble motarbeidet av alle sentrale aktører på motstandssiden, med unntak av kommunistpartiet. Både London-regjeringen, den sivile motstandsledelsen (Kretsen) og Milorg var imot sabotasjeaksjoner - også de som ble utført av nordmenn i engelsk tjeneste - helt frem til våren 1944. Denne holdningen skyldtes faren for tyske represalier, samt ønsket om å unngå for store forstyrrelser for normal samfunnsvirksomhet. Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak  våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser. Flertallet av de som brøt med denne linjen tilhørte for øvrig kommunistiske grupper, som fra 1941 til 1944 sto bak de aller fleste sabotasjeaksjoner - og som i tillegg dominerte den illegale pressen. Vestkantgutten Max Manus og hans venner var altså atypiske for de som drev aktiv motstand.

Motstand mot sabotasje
Motstanden mot sabotasje var utvilsomt også til stede blant folk flest, i alle fall før det ble klart for enhver at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Max Manus venn Gregers Gram skrev høsten 1944 om hvordan han følte at den døgnflueorienterte folkeopinionen på det tidspunktet var i ferd med å bli mindre negativ enn før. I oktober 1943, etter den kommunistiske Osvald-gruppens attentat mot jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen, sendte 11 fremtredende borgere og 4000 andre i Drammen og omegn ut et opprop til befolkningen der de tok sterk avstand fra all sabotasje.

Uberettiget selvforherligelse
Det var først etter frigjøringen at alle hyllet (de ikke-kommunistiske) sabotørene, som straks ble gjort til nasjonale helter og til symboler for den motstanden mange i ettertid ville identifisere seg med og så gjerne skulle ha vært med på. I realiteten var det et fåtall nordmenn som involverte seg i aktiv motstand direkte rettet mot tyskere og tyske installasjoner. Manus skriver selv i Mitt liv (1995) om hvordan han og kameratene følte at folk flest i grunnen hadde det altfor godt under krigen. De gikk på jobben som vanlig, spiste sin klippfisk og ville ikke utsette seg selv for noen fare (s.197-198). Han slår også entydig fast at det i virkeligheten var få i Norge som kjempet for friheten (s.329-330). Hvis filmen om Max Manus nå skal brukes i undervisningsøyemed burde den kanskje, i hans egen ånd, for skams skyld vært ledsaget av et kritisk og nyanserende studiehefte som kan motvirke uberettiget nasjonal selvforherligelse.

Sitat:
Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser.

Urbanisten Erling Fossen har terget på seg mang en motstandsveteran for sin kronikk i Aftenposten nylig. Han mener at ettertiden har løyet på Oslo-gjengen, og de andre gjengene i området, et ettermæle som om de nærmest vant krigen på egen hånd. Han mener filmen om Max Manus hever motstandsbevegelsen opp til gullkalvstatus.

Mens gutta i hovedstadsområdet bedrev det Erling Fossen omtaler som "vellykkede guttestreker", sendte rundt 800 tyske soldater både hæren og regjeringen på flukt. Regjeringen endte som kjent til slutt i Tromsø, sammen med Kongen.

Øverstkommanderende i Nord-Norge, general Carl Gustav Fleischer, fikk beskjed om utviklingen i Oslo, men fikk ingen ordre. Som sjef for 6. divisjon mobiliserte han egenhendig til kamp mot den tyske okkupasjonsmakten. Med Altabataljonen som spydspiss ledet han angrepet mot den tyske landgangen i Narvik. Han ble etter suksessen landets eneste general med krigserfaring og Narvik-kampanjen ga ham lenge status som den eneste allierte general som hadde slått seiersrike tyske armeer.

"Max Manus" har fått 17 millioner kroner fra Norsk Filmfond og 4,5 millioner fra Eurimages. Vi er helt sikre på at det i landets krigshistorie er flere gode manus å hente. Et tips kan være å hente inspirasjon hos general Fleischer, 6. divisjon og spesielt Alta-bataljonen.

Likeledes er vi sikre på at det innenfor etterretningen finnes et vell av gode filmmanus. Her er det nok å nevne Tirpitz. Det er ikke slik at de gode filmmanus kun hentes fra de hendelser som har betydd mye for krigens gang, men om det skulle være slik, så vil vi finne minst like mye godt stoff fra krigshandlingene i nord som i motstandskampen i Oslo-området.

Mitt hovedpoeng er rimelig enkelt: Motstandsbevegelsen (les Oslogjengen) får uforholdsmessig mye oppmerksomhet i forhold til hva de utretta. Med Anne Eriksen vil jeg påstå at dette skyldes behovet for å skape en positiv norsk identitet. Vi har ikke mange knagger å henge en positiv norsk identitet på etter vikingtiden. Derfor har krigstiden for lengst overskredet sine historiske rammer og inntatt en sentral plass i norsk identitetsforståelse og kollektiv erindring. Motstandsbevegelsen og krigen gir et budskap om hva som er godt og ondt, og ikke minst, hva som er norsk! Derfor er en problematisering av motstandsbevegelsen så vanskelig. Selv for norske Klassekampenradikalere som i bunn og grunn avslører at først og fremst er norske, dernest radikale. De vil ikke på noen måte endre de strukturene og mytene som Arbeiderpartiet og Milorg skapte etter den andre verdenskrig.

Både Braanen og Lunden tviholder på mitt ene spekulative poeng om at motstandskamp av denne type, der våpen er skjult og uniformen er fraværende, i veldig streng forstand kan rammes av Haagkonvensjonen. Det er åpenbart at militære selv veldig gjerne vil at det er folk i uniform som skal utføre militære handlinger. Selv Max Manus innrømmer dette i et svakt øyeblikk i filmen der han ønsker seg tilbake til Vinterkrigen, der man visste hvem fienden er. Når militære handlinger utføres i sivil, viskes skillet mellom militære og sivile ut, og det er først og fremst sivilsamfunnet som rammes. Hva skal en okkupasjonsmakt gjøre da når aksjonistene stikker til Sverige med en gang de har utført aksjonen? Skal de bare gjøre honnør? Og hvor effektivt er det å skyte en nazist (for eksempel Sipo-sjef Martinen) når tyskerne skyter 30 personer? Uansett hvor slemme tyskerne er, vil nordmennene tape til slutt, hvis tyskerne skyter 30 gode nordmenn for hver nazist som blir skutt.

Motstandskamp er alltid tapernes kamp, og er det nest beste alternativet fordi det både rammer sivile, og fordi det er veldig lite effektivt. Verken Lunden eller Braanen problematiserer hvor effektive de norske aksjonene var, fordi et okkupert folk må, bare må, gjøre motstand. Da vil jeg svar at det finnes lur motstand og dum motstand.

Ta for eksempel Tungtvannsaksjonen. I norsk etterkrigsmytologi er Tungtvannsaksjonen fremstilt som det ultimate beviset for hvor potent den norske motstandsbevegelsen var. I mytenes verden er det der vi sørga for at tyskerne ikke fikk atomvåpen, og slik reddet den frie verden. Men hva skjedde egentlig der, bortsett fra fem mer eller mindre mislykkede aksjoner før sprengningen av ferga Hydro på Tinnsjøen. Ifølge «Brennpunkt Vemork 1940-45» av Jomar Brun, professor Tronstads medarbeider på Rjukan og i London, fikk Tronstad i juli 1942 beskjed om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen, men kjernekraftverk. Fergen «Hydro» gikk ned på dypt vann i Tinnsjøen 20. februar 1944. 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Det eneste som fløt opp, var 4 fat på 160 l. De var ikke fulle, og inneholdt det konsentrerte tungtvannet. Dette kom trygt frem til Berlin. Der ble det året etter beslaglagt av Sovjet. Konklusjon: Tungtvannet kom fram, tyskerne laget ikke atombombe, 14 nordmenn døde. Motstandsbevegelsens mest vellykkede aksjon?

Det forundrer også meg meget at Klassekampen sluker den offisielle framstillingen av motstandsbevegelsen med agn, krok og søkke helt rått. På Dagsnytt 18 nylig sa den meget respekterte journalisten i Bergens Tidende, Olav Kobbeltveit, at Hjemmefrontmuseets allmektige leder, Arnfinn Moland (konsulent for Max Manus-filmen!) siler hvilke historikere som får lov til å slippe til i kildematerialet som museet rår over. I en BT-kommentar sier han at det er veldig mange historier fra krigen som burde bli fortalt, men som enten blir fortiet, eller hvis de ble fortalt så «hadde krinsen rundt Heimefrontmuseet oppstilt eit tungt batteri som var i stand til å skyta han ned - fort og gale».

Max Manus-filmen hadde nylig premiere med konge og representanter fra regjeringen til stede. Filmen er egentlig en dokumentar der Arnfinn Moland er inne og sjekker at alle scenene blir historisk korrekte i henhold til den kongelige autoriserte versjonen, og slutter med senkingen av transportskipet Donau i januar 1945. I filmen er skipet (selvfølgelig) dimensjonert som Titanic, men er i virkeligheten på «bare» 12.300 tonn. (Til sammenligning: Den kommunistiske Pelle-gruppa sprengte 3 skip på til sammen over 20.000 tonn noen måneder før). På et mirakuløst vis er også verdenskrigen slutt når Oslogjengen har sprengt skipet, og tyskerne gratulerer Max med at han var for smart for dem. Hvor er Michael Moore når vi trenger han? I 65 år har vi slitt med slike stereotypier uten at vi har kommet et skritt videre. For alt jeg vet var Braanen og Lunden på førpremieren og gråt en tåre de også sammen kongen da Tikken og Max fant hverandre i sluttscenene. For min del erklærer jeg Norge krig hvis vi ikke snart klarer å komme videre.

Foreløpig har Klassekampen valgt å gjøre honnør for konge og fedreland framfor å nyansere en ytterst problematisk krigshistorie. Jeg får inderlig håpe at kongen legger merke til Braanens fedrelandskjærlighet, så får heller vi andre konsentrere oss om å skrive en mer nyansert historie om motstandsbevegelsen.

Erling Fossen,

«For min del erklærer jeg Norge krig hvis vi ikke snart klarer å komme videre»

Cuba og Chile. Da Manus senior ble skilt, tok han med seg Max og søsteren Pia til Oslo, før de senere flyttet til Cuba.
Filmskaperne beskriver Max som «Norges første hippie», siden han sluttet på skolen som 14-åring, livnærte seg som blomsterselger i Chile og gikk en lang fottur i Andesfjellene.

Han sto i hvert fall ikke på hippienes pasifistiske linje, for da vinterkrigen startet i Finland, meldte han seg som frivillig. Så snart Vinterkrigen var slutt, meldte han seg til tjeneste for motstandsbevegelsen i Oslo. Fra da av levde han et liv som kriger helt til andre verdenskrig var over. Allerede i januar 1941 var det nære på at han ble arrestert hjemme i sin leilighet i Oslo. Han kastet seg ut av vinduet, ble lagt inn på Ullevål sykehus, men klarte å flykte derfra.

Eventyrlyst. Fluktruten fra Ullevål sier noe om at en sterk, antinazistisk ideologi ikke var hans eneste drivkraft. For å komme seg unna nazistene i Norge «flyktet» Manus via Sverige og Russland til Afrika. Der kom han seg om bord i et skip som reiste rundt Kapp det gode håp. Ferden gikk videre til Canada og endelig til Skottland, der han ble med i Kompani Linge. Han var på flukt i sju måneder, og det må være lov å antyde at han kanskje ble drevet verden rundt av eventyrlyst.

Først utpå våren 1943 ble det full fart på sabotasjearbeidet som ga Manus hans heltestatus. Han ble sluppet i fallskjerm sammen med Gregers Gram for å sprenge tyske skip i Oslo havn. Deretter ble han med i Oslo-gruppen, som britene mente var Europas beste sabotasjegruppe. Manus ble en sabotør nesten på linje med «Kjakan», og han kronet verket med å senke det store troppetransportskipet «Donau» i januar 1945.

Store mengder whisky. Underveis ble Manus flere ganger nødt til å flykte til Sverige, der han traff Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække. Hun var gift, men det utviklet seg et nært forhold mellom dem, og de giftet seg i 1947.

Filmens ettertekster forteller at Max Manus etter krigen fikk psykiske problemer og strevde med et kraftig alkoholforbruk, men at han og Tikken likevel «fikk et godt liv sammen».
- Du synes synd på deg selv og drikker, men jeg har aldri møtt en mann som deg, sier Tikken i filmen, mens Max ikke klarer å ta del i fredsrusen på annen måte enn å tømme i seg store mengder whisky. Flere av hans beste venner var blitt drept av tyskerne.

Ditt navn er flaks. Men alkoholforbruket var ikke verre enn at han rett etter krigen skrev to bøker om sine opplevelser som han tjente store penger på. Både «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor» solgte i over 300 000 eksemplarer og ga god startkapital for firmaet Max Manus AS, som solgte kontormaskiner, og som i dag gjør det bra med å levere teknologi til helsevesenet.

Mange rynket på nesen over enkelte av Manus' uttalelser på hans eldre dager. Han snakket kritisk om norsk innvandringspolitikk og ble ansett som høyreorientert. I 1995, året før han døde, holdt han pressekonferanse for å lansere sin siste bok, «Mitt liv». Da var han mer moderat i sine kommentarer til innvandringspolitikken. De fleste blir ydmyke på sine eldre år, særlig når man har overlevd en serie situasjoner som lett kunne ha endt med døden. «Max, ditt navn er flaks», pleide han selv å si som forklaring på at han overlevde. trygve.lundemo@adresseavisen.no