Frigglandet - Oslos indrefilet

Fra den faste spalta "Frigg & Sånt" i Lokalavisen

Frigglandet er i sannhet et mektig skue der det strekker seg fra Møllergata skole i øst, Ruseløkka i vest, og Majorstuen og Marienlyst skole i nord. Frigglandet er Oslos indrefilet, og tar du bydelen vår ut av historiebøkene, står det bare permene igjen. Etter at Christiania vokste seg ut av Kvadraturen og Karl Johans gate ble bygget i 1840-årene har hele den norske åndseliten spasert, flanert, drukket og malt i vår bydel: Ibsen, Munch, Christian Krogh, Camilla Collett, Henrik Wergeland, Olaf Bull. Her har deres skjebner blitt formet. Og herfra kommer også de moderne Oslo-poetene; enten det er Lars-Lillo Stenberg, Ila-gutten Lillebjørn Nilsen eller gutten som ville være en av gutta; Lars Saabye Christensen.

Frigglandet består av de to administrative bydelene St. Hanshaugen og Frogner minus Bygdøy-halvøya; en befolkning på rundt 70.000. Det store flertallet i Frigglandet bor i bygårder, enten i lamellbebyggelse som Marienlyst, Norges tettest befolkede, eller carrebebyggelse som er den tradisjonelle kvartalsstrukturen i den eldre bybebyggelsen. Lyn er vestkantklubben, Vålerenga er østkantklubben, mens Frigg er den eneste byklubben, der den ligger på vestkantens østkant og avgrenser seg mot Akerselva i vest.

Frigglandet har veldig mange innbyggere i aldersgruppen 20-39 år, nærmere 40.000, men færre barn enn i andre bydeler. I aldersgruppen 6-12, som er barnefotballens år, har Frigglandet i overkant av 3000 barn. Omregna til 5-fotball er det 600 lag, og noe å strekke seg etter for Frigg som hvert år melder på ca 50 lag i barne- og ungdomsfotball.

I Lars Saabye Christensens erindringsromaner fra Friggland er det å ta på seg de blåhvite Frigg-draktene en viktig del av identiteten til de oppvoksende gutta. Går det bra for Frigg, går det også bra for bydelen. Slik er det igjen i ferd med å bli. Fotballen er også en viktig sosialiseringsfaktor i bydelen vår. Frigg-spillere er hel ved, selv om de kanskje er litt frekkere i snakketøyet enn andre Oslo-kidz. De er tross alt bybarn: Vi er hvite, vi er blå, vi er ikke til å slå. Frigg.

Frigg er digg

Om Frigg og sånt: Frigg er digg


Det er en stor utfordring i dag å skape lokal tilhørighet hos de unge, også de som bor i bydelen vår. Amerikansk populærkultur er hakket vassere enn vår egen Margrethe Munthe og hennes "nei, nei gutt, dette må ta slutt"-moralisme. 

Men det er håp også her. Da jeg trente poden min og lagkameratene hans i Frigg 96 på Marienlyst skole, spilte vi alltid five-a-side mot slutten av treningene. Da podene skulle velge navnet på laget sitt var det alltid Arsenal, Man U, Real Madrid, Barcelona, Milan eller til nød Liverpool som var gangbart. Helt til jeg spurte dem om de visste hvilket norsk lag som har slått selveste Arsenal. Det ble stille. Ingen visste at Egil Drillo Olsen skåra da Frigg slo Arsenal 1-0 på Ullevaal stadion i 1973. Og Arsenal kom ikke til Oslo som en bakgårdsklubb på vei opp. De hadde akkurat vunnet "the double". Etter den gang ville alle plutselig spille på Frigg, også når de kunne velge fritt mellom alle verdens kuleste fotballklubber.

Det er gått over 100 år siden noen guttunger på Møllergata skole stifta Frigg i Herman Foss gate på St. Hanshaugen. Over førti år siden Frigg samla 23.000 tilskuere på Bislett i NM-kamp med Bodø Glimt. På 60-tallet ble Frigg nr. fire hele fire ganger i den øverste divisjonen. Den gang var fotball sosiologi og Mr Frigg Per Pettersen, med 35 landskamper, sa til jubileumsårboka i 2004 at fotball i gatene ble redningen for alle gutta i strøket når familien bodde på ett rom og kjøkken. 

Siden den gang har Frigg blitt borte fra bevisstheten til folk som bor her i Friggland, bare gjenfunnet i Lars Saabye Christensens oppvekstromaner "Gutten som ville være en av gutta" og "Beatles". Kåres tobakk øverst i Thereses gate, der gutta betalte medlemskontigent, er borte. 

Men tro ikke at fotballdrømmen er borte i Friggland. En ny generasjon av førtiser stiger ut av SUV'en sin og inn i klubbhuset, som trenere og lagledere i de aldersbestemte lagene. Bankebrettgenerasjonen til Erlend Loe er lei av å ikke delta, og vi stormer fram med like stor iver som Gerhardsen-ungdommen i sin tid. Dugnadsånden er tilbake. Frigglandet har endelig våknet igjen etter lang dvale. 

Frigg er det eneste bylaget Oslo har. Frigg var storklubben som ble stor klubb, som nå igjen skal bli storklubb. Følg oss på veien videre. 

Erling Fossen

Innlegget er publisert i Lokalavisen:

http://www.lokalavisenfrogner.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080124/SPORT/356996192/0/FORSIDE