Frigg Oslo FK TM

 Det hersker en mild bonanzastemning i Frigg for tiden. Vi har nemlig investert hele 16 000,- i supporterutstyr. Fra før har Friggs supperterutstyr kun bestått av mørkeblå luer med Frigglogo, og de har blitt solgt på Frogner Stadion for nøyaktig det samme som vi har kjøpt dem. For en klubb som driver så nøkternt at kaffen alltid er for tynn og der teposene blir brukt to ganger, er det en massiv investering. Når vi allikevel tok på oss spanderbuksene og bestemte oss for å gjøre det, har det sammenheng med med at vi er stolte av klubbens verdier og følgelig vil at de skal bli synlige i Friggland.


Jeg innrømme glatt at jeg er helt idiot når det gjelder klubbtilhørighet i Friggland. Det hele startet da de mange ungdomsskolene i Friggland, bl.a Marienlyst, Bolteløkka og Ila, arrangerte ungdomssleker på Bislett en tid tilbake. Jeg speidet og speidet, og klarte tilslutt å få øye på en pode med Friggjakke. En -1- en pode! Hvorfor var ikke hele Bislett tapetsert med friske ungdom med rødmussede bollekinn og Friggstripene? Neste deprimerende opplevelse kom da jeg uka etter vandret oppover Bogstadsveien. Det første som møter meg er et Arsenalskjerf. Okai til nød. Så en Liverpooljakke. Jaja. Men så ramler det inn både en Skeidlue, en Lyndrakt og et Vålerengaskjerf. Hva? Her i Friggland. Et sted går grensen for en vanlig mann. Friggland er okkupert. Nok er nok.«Gutta på byen» må ta bydelen vår tilbake.


Som sagt så gjort. Nå venter det både en retroaktig skøytelue lue med Friggstripene i knallblå og et tykt skjerf med Frigg OFK, på alle de 70 000 som bor i Friggland. Foreløpig har vi bare 200 eksemplarer av hver, men selv den lengste reisen starter med det første skrittet. Opptrappingsplanen er også klar. Sokker og underbukser først. Etterhvert følger blå kondomer med hvite striper, og rød kondomer når du gjør det på bortebane. Slips, siden vi ikke bare er bomser som går rundt i Friggjakke hele døgnet. Siden eskalerer vi og lager bannere, flagg, akebrett, og hvorfor ikke; racerbiler.


Løp og kjøp lue og skjerf på Frogner Stadion eller på Brakka ved Tørteberg.


Reklameforbud på ville veier

AftenAften 27.1

Hvorfor vil bystyret at sentrum skal se ut som gågata i LIllehammer?

av Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Etter all sannsynlighet kommer bystyret til å vedta forbud mot takreklame (!) over hele Oslo. Den lyse ideen har de fått etter at Sao Paulo innførte fullt reklameforbud over hele byen fra 1. januar. Det er forståelig at Sao Paulo, som så ut som en white trash-utgave av Times Square, følte behov for å rydde opp i reklamekaoset, men hvorfor dette besynderlige forbudet om å kun fjerne takreklamen i en by, der takreklamene er så få at Osloborgere kan navnet på alle?


Å lage en plan for hvem som får henge opp hva i byrommet er bra, slik at ingen kommersielle aktører tar seg til rette og forsøpler det offentlige rom. Å annonsere i byrommet er attraktivt, og muligheten for det bør være regulert slik at også ikke-kommersielle aktører får muligheten. Rådhuset har i mange år prøvd å lage en skilt- og reklameplan uten å lykkes. Det osloske problem er at vi ikke klarer å differensiere slik at vi oppnår et reellt mangfold, verken når det gjelder reklame eller bygningstypologier eller åpningstider for den saks skyld. Dermed ender de fleste planene opp med stupide forbud (ikke takreklame, kortere åpningstider, nei til nattmat, makshøyder på bygninger) som i praksis skaper en enda mer enformig by. Riktignok legger Høyrebyrådets forslag til skilt- og reklameplan opp til en slik differensiering av soner i byen, men når de store kommersielle aktørene som J.C Decaux og Clear Channel slipper unna slik at det åpnes for reklame også i boligstrøk, reduseres denne differensieringen til en vits.


Hvordan bør en reklameplan se ut? Skal det bli et reellt mangfold bør annonseringen i byrommene gå fra null (rene boligstrøk) via dempet (bydelssentra) til massivt (utvalgte deler av sentrumskjernen f.eks. rundt Jernbanetorget). Neonbelysning kan være et verdifullt element når enkelte strøk skal gis sentrumskarakter.

Når neonjungelen på Times Square er en av verdens mest besøkte turistattraksjoner, er det et bevis for at neonbelysning også har potensiale til å være en urban attraksjon som nettopp forsterker intensiteten og den positive opplevelsen av å være i et byrom. Noen steder i byen må du også få lov til å utsette sansene for intense visuelle opplevelser. Folk dras alltid til steder der det er lys og bevegelse. Oslos problem er ikke at vi har for mye takreklame i sentrum, men at det er for mørkt store deler av året. Framfor et forbud, hvorfor ikke helle starte med å utvikle takreklamer av Freia-format på utvalgte steder i byen?


Nå livner det i Lunden

Nå livner det i Lunden

print
Klassekampen
 -  19.01.2009
 - 
 
@Debatt svartboks:Motstandskamp

Å polemisere med Kåre Lunden er like nytteløst som å prøve å få innfule gamle neshorn til å gjøre nye triks. I Klassekampen (14.1.) sier jeg at det er på tide å få alle fakta på bordet slik at vi kan fortelle sannheten om hva som egentlig skjedde under krigen. I Lundens versjon (16.1.), etter at han har klippet og limt fra en debatt om betingelser for forsoning jeg fører i Dagbladet, blir mitt ståsted til at sannheten er at ingen var på feil side i krigen. Lundens skamløse vilje til å føre polemikk kan ikke engang gudene vinne over, så jeg gir opp å snakke fornuft med Lunden.


Men som medmenneske pålegger jeg Kåre Lunden å gå i en heit badstu med NS-barn som mener at deres far hadde minst like stor fedrelandskjærlighet som de på den riktige siden. Jeg slipper dere ikke ut av badstuen før dere har klemt hverandre og sagt at dere er ravende uenige, men at begge er like gode nordmenn i dag.


Jeg trekker meg tilbake fra Norge og Klassekampens spalter i denne omgang, men du skal ikke være for trygg, Lunden. Ditt mytologiske univers av helter og fiende der nordmannen er verdens midtpunkt, får seg snart en dynamittkubbe. Når jeg kommer tilbake er det for å utføre en sabotasjeaksjon mot bibelen din: Magne Skodvin (red.) sitt åttebindsverk «Norge i krig».


Erling Fossen,


Vilkårlige helter

Krigen: Oberstløytnant Høiback og orlogskaptein Bøe-Hansen hovedtese er at kriger ikke vinnes av helter, men at et folk har behov for symbolske, vilkårlig utplukkede helter, fordi det gir kampmoral. Men bør vi egentlig ikke nå 65 år etter krigen begynne om skrive om den egentlige krigen og ikke bevege oss på fiksjonsplanet med de vilkårlig utplukkede heltene som vi har gjort hver dag siden krigen? Vi er tross alt verken i krig lenger eller står på terskelen til en ny, skriver jeg i min avslutningsartikkel i Dagbladet

Oslo Byaksjon løser finanskrisen

fossenlokal

Aftenposten Aften hadde fredag 16.1 en enquete hvor de spør fremtredende Osloborgere om hva de anbefaler å bruke regjeringens sparepakke på: Erling Fossen i Oslo Byaksjon var en av de spurte:

- Folketeaterbygningen og Rådhuset er resultater av den aktive motkonjunkturpolitikken på 1930-tallet. Krisepakken må brukes på bygg og anlegg, og dessuten en fremtidsrettet næringspolitikk. Under dotcomkrisen i 2000 ble Oslo rammet hardt, fordi mange av disse bedriftene lå her i byen. Nå må det investeres i bransjer som er mindre konjunkturømfintlige, og tungt basert på forskning og utvikling. Vi har sterke hydrogenteknologiske miljøer her i byen. De trenger penger for å klare overgangen fra forskning til iverksettelse. Oslo kan bli verdens hydrogenhovedstad før Ski-VM i 2011.

Den delte nasjonen

Replikk i VG lør. 17.1 


Den delte nasjonen

av Erling Fossen, skribent

 

Guri Hjeltnes gir en skoleflink innføring i forskningsfeltet om okkupasjonstiden i sin artikkel (10.1). Det er riktig som hun sier at det forskes på mange andre områder fra krigen enn motstandsbevegelsen inkludert hennes egne bidrag om pressefrihet, hverdagsliv og krigsseilerne. Men, det er et stort men her. Først i det historikere eller andre forsøker seg på en kritisk tilnærming til den offisielle versjonen der motstandsbevegelsen blir satt i glorifisert sentrum, inntreffer skarpe sanksjoner. Hjeltnes har også helt rett i at det innad i historikermiljøene har skjedd en utvikling mot større nyansering av okkupasjonstiden.

Problemet er at denne nyanseringen ikke ennå har satt spor i den brede offentligheten.

Det er ikke bare de radikale historikerne som Lars Borgersrud, Tore Pryser og Harald Berntsen som den siste tiden har vært kritiske til den fortielseskulturen som oppsto med AP etter krigen. Historikeren Lars Erik Vaale sier i en kommentar til dokumentaren om Svein Blindheim «En krigshelt i utakt» at det er vanskelig for yngre forskere å drive kritisk forskning på okkupasjonshistorien. Ifølge Vaale får ikke forskerne vitenskaplige avansement innenfor akademia, og forskningsmidler glimrer med sitt nærvær. Ap hadde flertall etter krigen og nektet alle forsøk både på å stille Nygaardsvoldregjeringen for riksrett og behandling av de mer problematiske sidene av både okkupasjonstiden og rettsoppgjøret. Fokuset skulle være på hjemmefronten og gjenreising. Og slik er det blitt 64 år senere.


Norge har fremdeles store verkebyller fra okkupasjonstiden. Sier du krig til nordmannen, vil de som har motstandsfolk i familien starte med å si det, mens barn av f.eks. frontkjempere, først sier det etter mange års vennskap og da nesten alltid etterfulgt av bitter gråt. På det bredt anlagte debattmøtet på Litteraturhuset fredag 12.1. sto mange NS-barn beveget fram og fortalte sin historie. I etterkant var det mange som sa til meg at dette var første gang de kunne fortelle sin historie i offentligheten. Når så mange nordmenn har arvet skammen fra sine foreldre og besteforeldre er det beviset for at de mange bøkene som Hjeltnes refererer til, ikke har hjulpet nevneverdig når det gjelder den offentlige aksepten for barn og barnebarn av de som var på den gale siden.


Det hjelper ikke at historikerne lager bøker på bøker når den sort/hvite grunnfortellingen som sier at 98 prosent av nordmenn støttet mer eller mindre aktivt opp om gutta på skauen ikke blir utfordret. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. Nordal konkluderer med «at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen» (s. 185).


Jeg har fått mange spørsmål om min intensjon med å revidere okkupasjonshistorien. Svaret er: Jeg vil ha sannheten om hva som skjedde.


Ingen på feil side?

Nok en som bruker Aftenpostens ene møtereferatsetning mot meg, og jeg må oppklare misforståelsen enda en gang.  Slik går no dagan. Jeg har aldri pretendert å skrive om historien der det ikke er noen helter eller fiender bare så det er sagt, men jeg snakket om betingelsene for forsoning i dag, og da vi ikke sette oss ned og smelle i hodet på hverandre at den andre var på feil side.


Veien til nullpunktet

dagbladet.gif
 
Skriv ut

Veien til nullpunktet

print
Dagbladet
 -  13.01.2009
 -  Side: 03
 -  Seksjon: SIDE 3
 -  Del: 1
 - 
 
Forfatter: John Olav Egeland
Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

DET BEGYNTE MED Erling Fossens anmeldelse av boka «Det var her det skjedde» om Oslo under annen verdenskrig. Så kom filmen om Max Manus med en slik suksess at det trigget et særnorsk instinkt: Behovet for å gjøre de dristige et hode kortere. Derfra har vi vandret på Hamsun- og krigsdebattens godt vedlikeholdte stier. Det har handlet om forskningens utilstrekkelighet, om våre behov for helter, om demontering av krigsdeltakernes autoritet og om generasjonskløften. Under et debattmøte i forrige uke kunne opprørsleder Fossen rulle ut den uunngåelige konklusjonen: Ingen var på feil side under krigen.


NÆRMERE DET absolutte nullpunkt i politisk tenkning er det vanskelig å komme. Hvis det ikke er noen forskjell på angiverspesialisten Henry Rinnan og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge, forsvinner historien, menneskene og verdiene mellom hendene på oss. Hvor er vi hvis vi opphever betydningen av forskjellen mellom det borgerlige demokratiet og et nazistisk, rasebiologisk diktatur? Det er dessverre dit Erling Fossens logikk har ført ham, selv om jeg har vanskelig for å tro at han skjønner rekkevidden av å nulle ut sentrale politiske verdier.


I SIN IVER ETTER å rive ned noen helter fra sokkelen (som ofte er en nødvendig gjerning), har nyrevisjonistene vært nødt til å omdanne krigen - og krigens valg - til en enorm gråsone. Det krever at det konstrueres en fortelling hvor alle valg er rasjonelle på sitt grunnlag, i hvert fall forståelige eller akseptable. Resultatet blir likestilling av krigsseileren og frontkjemperen, medløperen og motstandsmannen, angiveren og de som ble sendt i døden. Hvis det ikke var - eller er - noen virkelig forskjell på folkestyre og nazisme, er selvfølgelig enhver motstand meningsløs, ja latterlig og egosentrisk.


NESTEN ALL DEBATT om Norge og den andre verdenskrig følger et mønster som er like forutsigbart og firkantet som valsetrinn. Debatten knyter seg fordi der så vanskelig å løsne på fastlåste posisjoner. Her er sår som gror langsomt og noen som alltid vil være der, f.eks. utraderingen av sentrale deler av Finnmarks kulturhistorie som følge av tyskernes nedbrenning av alt i nord. Mange fortellinger og erfaringer trenger seg på, og vi har behov for alle om vi skal forstå helheten i en mørk tid i vår historie. I et slikt perspektiv har Erling Fossen rett når han sier krigen består av flere grunnfortellinger. Likevel er ikke oppgaven alene å balansere disse for å få fram et mangfold av hendelser og holdninger. Det revisjonistene mangler er forståelsen av sammenhengen mellom politikk og menneskenes yttergrenser i krig.


DEN POLITISKE dimensjonen har vært påfallende fraværende i den siste debatten om Norge og krigen. I stedet har vi fått en merkelig mikstur av militærhistorie og verdinøytralitet. Motstandskampens betydning for utfallet av krigen, er selvfølgelig et viktig spørsmål. Det gjelder også de personlige motiver og den sosiale bakgrunnen som drev aktivistene på begge sider. At hjemmefrontens innsats hadde begrenset betydning og at det utvilsomt fantes NS-folk med hederlige motiver, endrer likevel ikke hovedspørsmålet: Hvor står du når fienden er i landet? I perioden 1940 - 45 ble menneskene stilt overfor valget mellom lojalitet til et folkestyre med slitasjeproblemer og et diktatur som avskaffet rettsstaten og andre demokratiske rettigheter. Hadde tyskerne og NS vunnet, ville Norge med sikkerhet blitt helt renset for jøder, sigøynere, tatere og mennesker med kroniske mentale lidelser. Et slikt valg må vi ikke underspille, eller legge til side, når historien skal bedømmes i etterkant. Her er verdinøytralitet umulig.


KRIG ER BEVÆPNING av politikken og den stiller menneskene overfor situasjoner og valg som er ekstreme. Dette er i seg selv en viktig grunn til at det ikke synes å være noen ende på interessen for krigen i Norge. Denne fascinasjonen er en del av en uendelig menneskelig læreprosess: Hvordan er egentlig de aller mest krevende hendelsene som kan ramme oss? Hva ville jeg selv gjort i en liknende situasjon? I en viss forstand handler altså interessen for krig, ulykker, kriminalitet og annen vold om en form for indre beredskap. Nettopp derfor er det viktig at vi ikke taper de etiske og politiske spørsmålene av syne.


ERLING FOSSENS misjon har en sterk bismak av oppgjør med 68-generasjonen. Det er et oppgjør som burde vært igangsatt for lenge siden, men med større treffsikkerhet enn det vi har sett til nå. Arven fra 68-generasjonen inneholder autoritære trekk som fortjener konfrontasjon. Men også det krever at man velger side i et sivilisasjonsoppgjør. Bare den mest dypfryste sjel kan være nøytral i forhold til Stalin.


Bildetekst: Tegning: Finn Graff

Dagbladets nullpunkt

Jeg svarer John Egeland som feilsiterte meg fordi han ikke gadd å dra på et debattmøte, men bare refererte noe som sto i Aftenposten.


Lunden og revisjonismen

Lunden og revisjonismen

print
Klassekampen
 -  14.01.2009
 - 
 
@Debatt svartboks:Motstandskamp

I artikkelen «Balansert okkupasjonshistorie» (Klassekampen 12. Januar), kaller Kåre Lunden nærmest alle som ikke står på linje med den fortsatt rådende «Skodvin-skolen» i framstillinga av norsk historie 1940-45 for revisjonister. Det er særlig så ulike historikere som Tore Pryser, Lars Borgersrud og undertegnede han skjærer over én kam på denne måten, og sidestiller med posøren Erling Fossen, som i kraft av sin vanlige suverene inkompetanse igjen har klart å innta stillinga som sentralfigur i norsk «debatt», denne gangen om norsk okkupasjonshistorie.


Lars Borgersrud er utvilsomt i stand til å svare for seg sjøl. Men det må sies at Lunden snur hele saka på hodet når han ser på den utholdende innsatsen Borgersrud har gjort for å avdekke NS-innslaget og tyskvennligheten blant norske offiserer foran og under det tyske angrepet 9. april 1940, samt hemmeligheten bak den mislykka mobiliseringa samme dag, som et bidrag til å svekke inntrykket av folkelig motstand i Norge mot nazismen og okkupasjonen. Ei anna sak er at Borgersrud kan kritiseres for gjennomgående å tenke litt for ensidig militært og for lite allmennpolitisk. I tråd med dette har han kanskje gjort for lite for å distansere seg fra en posisjon som særlig Svein Blindheim har inntatt i de seinere åra. Jeg tenker på Blindheims respekt for frontkjemperes dumme vilje til å ofre livet for Hitler og forakten han på samme tid har vist for den jevne norske kvinnes og manns mindre heltemodige, men ikke desto mindre avgjørende viktige mentale og daglig-trivielle motstand mot okkupasjonsmakta.


Med sine bidrag til å viske ut skillelinjene mellom arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling i mellomkrigstida, og med sin lite kritiske holdning til Egil Ulateig, kan derimot Tore Pyser sies å ha bevega seg i revisjonistisk retning ? det vil si i retning av den ufarliggjøringa og rehabiliteringa av norsk fascisme og nazisme som Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen gikk i spissen for på 1980- og 1990-tallet. I all beskjedenhet må jeg her få nevne at undertegnede var en av få som kritiserte Pryser for denne orienteringa. Samtidig førte jeg ? dels som anmelder i Klassekampen av Dahls Quisling-biografi og av flere Sørensen-trivialiseringer av nazistisk sosialpolitikk ? lengre debatter med de samme forfatterne.


På denne tida utga jeg også biografien over Johan Nygaardsvold («I malstrømmen», 1991) og dobbeltbiografien over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm («To liv, én skjebne», 1995). I 2006 kom boka «Statsministerkuppet», om statsministerskiftet frigjøringsvåren 1945. I disse bøkene og i andre sammenhenger har jeg inntatt stort sett samme grunnholdning som Lunden baserer seg på i artikkelen i Klassekampen 12. Januar. Ut fra den samme grunnleggende holdninga har jeg forsvart regjeringa Nygaardsvold mot de angrepa den blei utsatt for fra en norsk dels utenomparlamentarisk, dels antiparlamentarisk elite som blei igjen i Oslo ? en elite som sommeren 1940 var villig til å samarbeide med okkupasjonsmakta og ville avsette konge og regjering i London, og som seinere utnytta det politiske tomrommet som den tyske okkupasjonen skapte, til å oppkaste seg til hjemmefrontledelse og gjennom denne posisjonen forberedte seg på å sette det parlamentariske demokratiet til side til fordel for et «sterkere» styre av seg sjøl etter krigen.


Jeg har vært så naiv å tru at Lunden var på linje med disse posisjonene, mot en «Skodvin-skole» som opprinnelig sprang direkte ut av den sjølbestalta hjemmefrontledelsen i Oslo, og som seinere har stått for en konsekvent skjønnmaling av den samme hjemmefrontledelsen. Men det er mulig det ligger en hund gravlagt i at Lunden har vansker med å forstå at det ikke er undertegnede og liknende som vil at okkupasjonsforskinga «bør lære det norske folket av med å tru vi er noko» (Lunden), men «Skodvin-skolen» som i alle år etter krigen ? med støtte av de samme Arbeiderparti-politikerne som har gått i spissen for å gjøre Norge til et lydrike under USA og seinere i EU ? har prøvd å lære norsk arbeiderbevegelse av med å tru at den er noe, ved å minimalisere og kaste dritt på den ledende rolla den spilte i kampen mot nazismen foran og under andre verdenskrigen. Det er mulig det går an på samme tid å være en så glimrende middelalderhistoriker og en så uskarp bedømmer av det moderne norske klassesamfunnet som Lunden her og i enkelte andre sammenhenger har stått fram som?


Harald Berntsen Debatt

©Klassekampen

Norske helter?

Norske helter? @Debatt

print
Klassekampen
 -  14.01.2009
 - 
 
svartboks:Motstandskamp
«Den djupe og breie motstanden mot nazismen var hovuddraga ved det norske samfunnet 1940-45», skriver Kåre Lunden i sitt siste innlegg 12. januar, og opprettholder dermed den offisielle norske propagandafremstillingen. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten kartla folkestemningen i de okkuperte landene. Stort sett kom den britiske etterretningstjenesten til det resultat at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var protyske, selv om ikke alle deltok aktivt, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre indifferente eller likeglade. De ønsket selvfølgelig tyskerne ut av landet igjen, men de forholdt seg nærmest passive og var ikke villige til å ta noen som helst form for risiko. Nordal avslutter denne passasjen med å skrive: «Jeg antar at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen».


Kåre Lunden spør hva som er agendaen til de som vil revidere den norske okkupasjonshistorien. Hva med å fortelle sannheten da, Lunden? Jeg er så enkel at jeg tror det norske folk nå endelig tåler den, 64 år etter krigens slutt. Vi var antageligvis like passive som europeiske folk flest, og en grunnfortelling om okkupasjonstiden må starte der.

Erling Fossen,

skribent Debatt


Media må nyansere krigsbildene

dagsavisen.gif
 
Skriv ut

Media må nyansere krigsbildene

print
Dagsavisen
 -  14.01.2009
 -  Side: 04
 -  Seksjon: Innenriks
 
Forfatter: Terje Halvorsen Professor em. i samtidshistorie ved Høgskolen i Lillehammer
Det er ikke historikerne, men mediene som i første rekke opprettholder det tradisjonelle bildet av okkupasjonstiden i folks bevissthet. De lager mange og store oppslag om filmen om Max Manus. De bestemmer at «Kjakan» Sønsteby skal intervjues for 200. gang.

Den såkalte Fossen-debatten om framstillingen av norsk motstand under krigen har også brakt Dagsavisens Mode Steinkjer på banen (19.12.08). Hans kommentar og ønske om nyanserte framstillinger av okkupasjonstidens Norge kan jeg i hovedsak slutte meg til. Men retter han disse fromme ønskene til riktig mottaker?


«Enkelte historikere, som Lars Borgersrud, har forsøkt å fylle ut bildet uten å få gehør i Forsvarskretser eller i akademiske fora», skriver Steinkjer. «Akademiske fora» vet jeg litt om. Det er få historikere ved norske universiteter og høgskoler som i dag arbeider med okkupasjonstiden som en av sine spesialperioder, og mange var vi ikke før heller. Men når det gjelder Borgersruds arbeid om den sabotasjeorganisasjonen Asbjørn Sunde bygde opp og ledet, er det helt feil å si at han ikke har fått «gehør».


I sitt opposisjonsinnlegg under doktordisputasen uttalte professor Ole Kr. Grimnes, en av våre fremste okkupasjonstidshistorikere: «Avhandlingen bringer forskningen om okkupasjonstiden et viktig skritt framover på to punkter, når det gjelder kommunistenes virksomhet og når det gjelder sabotasje» (Historisk Tidsskrift nr. 1, 1997, s. 121). Ingen historiker i akademia som skriver om norsk motstand kan i dag neglisjere den kunnskapen Borgersrud her har gitt oss. Det hører faktisk til jobben å være faglig oppdatert.


Det er også ganske uinformert å påstå at det først i «de siste årene» har vært «tilløp» til nyansering av krigstiden blant faghistorikere. Nyanseringen har i virkeligheten pågått, i økende grad, gjennom de siste tretti årene. Tidligere «sannheter» er blitt korrigert og nye, tidligere neglisjerte og til dels ubehagelige temaer er blir tatt opp. Borgersrud har for eksempel på oppdrag bidratt med en bok om de såkalte tyskerbarna.

Men er det først og fremst historikerne som preger folks oppfatning av krigen? Ett stort medieoppslag betyr i virkeligheten langt mer enn femten avhandlinger i akademia. Kanskje kunne Steinkjer og andre journalister som er opptatt av å diskreditere historikerne for en gangs skyld se selvkritisk på egen praksis. Generelt blir sakprosa sjelden anmeldt eller omtalt i media. Det gjelder også arbeider av faghistorikere. Unntaket fra dette er biografier, en stadig mer populær sjanger, og bøker skrevet av journalistkolleger eller andre kjendiser.


Selv ga jeg i 1996 ut en bok om kommunistene under den såkalte Hitler-Stalin-pakten 1939-41 («Mellom Moskva og Berlin»), en omdiskutert og mye omtalt periode også i avisene under den kalde krigen. På grunnlag av sovjetiske kilder kunne jeg nettopp nyansere bildet og vise at en del etablerte «sannheter», framført både av historikere, politikere og aviser, var feil. Boka ble sendt alle Oslos dagsaviser. Den ble anmeldt/omtalt i én: Klassekampen. En annen bok om kontroversielle temaer fra krigstiden utkom i 1999 («I krigens kjølvann») med blant andre Borgersrud og undertegnede som bidragsytere. Anmeldt eller omtalt ble den, så vidt jeg husker, også bare i Klassekampen. Det kunne være interessant om Dagsavisens medarbeider undersøkte hvilket «gehør» den boka av Borgersrud han viser til («Nødvendig innsats») fikk i hans egen avis. Jeg vedder en flaske god vin på at et arkivsøk gir null treff.


Det er ikke historikerne, men media som i første rekke opprettholder det tradisjonelle bildet av okkupasjonstiden i folks bevissthet. Det er ikke historikerne som har bestemt at det skal lages mange og store oppslag om filmen om Max Manus. Det er ikke historikerne - og heller ikke Sønsteby - som bestemmer at «Kjakan» Sønsteby skal intervjues for 200 (?) gang.


Men først og fremst forsømmer media å formidle den nye historieforskningen om krigen som er gjort. Ja, journalistene lar åpenbart være å lese den selv også. Noe av skylden for resultatløs markedsføring må vi historikere selvsagt ta på egen kappe. Men den mangel på interesse som redaksjonene eller den enkelte journalist gjerne møter denne type bøker med, kan vi ikke gjøre så mye med. Steinkjer etterlyser «nyansering», men media vil da slett ikke ha nyanser. Folkeopplysning er ute - media vil ha sterke og provoserende meninger, som hos Erling Fossen, ikke faglig velfundert informasjon. Slik ser bildet ut utenfra. Som historiker vil jeg derfor si: ønske om et mer nyansert bilde av krigstiden er bra og berettiget, men start med dere sjøl!


Bildetekst: Først og fremst forsømmer media å formidle den nye historieforskningen om krigen som er gjort. Ja, journalistene lar åpenbart være å lese den selv også. Bilde fra «Max Manus»-filmen.
©Dagsavisen

Gode nordmenn, onde tyskere?

Kan det være slik at forskjellen mellom de fleste vanlige tyskere og nordmenns reaksjoner på Nazi-regimet kanskje er mindre enn vi liker å tenke på? Var det bare rammebetingelsene som var forskjellige? Dette er sentrale spørsmål som vi må ha mot til å drøfte hvis vi skal kunne redusere muligheten for fremveksten av nye totalitære regimer, skriver Ulrik Fredrik Malt, prof. i psykiatri i Dagbladet.

Verbal selvskading

Debattredaktør Marit Karine Slotnæs langer ut i Morgenbladets spalter. T.O. Marit er min tidligere samboer, noe Morgenbladet unnlater å gjøre oppmerksom på. Den enkelte får vurdere hvem som bør vernes mot seg selv i dette tilfellet.

Hva betydde motstanden?

Er motstandsbevegelsen blitt hausset opp i ettertid for å gi landet en stoltere krigshistorie enn fortjent? spør Jens Chr. Hauge-biograf Olav Njølstad i Aftenposten:

Krig i skyggeland

Krig i skyggeland

print
Dagens Næringsliv Morgen
 -  09.01.2009
 -  Side: 046
 
Forfatter: KJETIL WIEDSWANG
"Max Manus" er barnebarnas folkefilm om krigen, men debattspaltene ligger stadig i skyggelandet.Det er eldrebølge på Max Manus-filmen.
Generasjonene født på 1930-, 40- og 50-tallet fyller opp kinosalene for å se hva deres foreldre gjorde under krigen, tolket av filmskapere født på 1970-tallet.


"Max Manus" kan bli tidenes norske publikumssuksess, med sine karaktertegninger omtrent like dype som i "Flåklypa Grand Prix", den regjerende publikumsvinneren. Filmen har også utløst en ny norsk okkupasjonsdebatt, sannsynligvis den siste som blir ført med virkelig pasjon.


Alt henger sammen med alt.

Ifølge den britiske historikeren Eric Hobsbawm er noe av det vanskeligste innen hans fagfelt å granske "skyggelandet".

Dette er perioden som ikke er samtidshistorie, men heller ikke historien hvor alle muntlige kilder er døde.


Skyggelandet er perioden som historikeren selv ikke kan erindre, men hvor de som formet begivenhetene har vært eller er historikerens samtidige - og har ønsket et ord med i laget i hvordan begivenhetene skal tolkes.


For Hobsbawm er skyggelandet det sen-ottomanske riket, han er jøde, født i 1917 i Alexandria i Egypt.


For svært mange av dem som nå bidrar til billettrekord for Max Manus-filmen er skyggelandet Andre verdenskrig. Gjennom 1950- og 60-tallet var krigen det grunnleggende premiss for politisk og kulturell debatt, for skole og oppdragelse og ikke minst for historieskrivningen. Aldri mer 9. april! Arbeiderpartiet hadde også sin alternative store historie om "de harde 30-åra", men den kunne aldri virkelig konkurrere.


En gang mot slutten av 1960-tallet gikk en betydelig del av etterkrigsgenerasjonen grundig lei, spesielt av den politiske tolkningen mange av de gamle motstandskjemperne formidlet med stor styrke: At all radikal samfunnskritikk var tilnærmet potensielt landsforræderi.

En bærer av denne tolkningen - ihvertfall i Asker på 1970-tallet - var kontormaskinimportør Max Manus. Det var sikkert urettferdig, men den gjengse oppfatningen i forholdsvis brede ungdomsmiljøer var at mannen befant seg et sted politisk mellom Djengis Khan og huneren Attila.


Hadde et helteepos som dagens Max Manus-film blitt laget for 30-40 år siden, ville mannen og filmen blitt møtt med større velvilje enn John Wayne og Vietnam-eposet "Green Berets", skjønt ikke veldig mye.

Det har skjedd mye siden den tid. Den kalde krigen er over, de fleste heltene og skurkene fra krigstiden er borte. Den nå grånende etterkrigsgenerasjonen har fått et mildere syn på det hele etterhvert. De flokker seg altså på kino, i nysgjerrighet for å se tolkningen av begivenhetene som formet deres foreldre, og indirekte deres egen oppvekst.


Skjønt vi er ikke helt ute av skyggelandet ennå.

Sannhetsvitner som Haakon Lie og Gunnar Sønsteby er stadig blant oss, og avkrever respekten som gamle mennesker med et begivenhetsrikt liv bak seg svært ofte gjør.


Dermed møtes Erling Fossen med omtrent samme skyllebøtter som Hans Fredrik Dahl, Egil Ulateig og andre journalister og historikere som tidligere har forsøkt å pirke borti vår kollektivt forvaltede krigshistorie.

Tidligere revisjonister har vært både bedre skolert og formulert enn Fossen, men temperaturen og engasjementet i svarene er overraskende høy. Uansett går en periode, av naturlige årsaker, mot slutten.

"Max Manus" er laget av krigsgenerasjonens barnebarn, og det er en svært gammel erfaring at vi ofte ser mildere på våre besteforeldre enn på våre foreldre.


Så får vi heller vente på oldebarn-generasjonen av historikere, forfattere og filmskapere.


Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

©Dagens Næringsliv

Krigen om sannheten

Krigen om sannheten

print
Klassekampen
 -  06.01.2009
 - 
 
svartboks:Motstandskamp

Mange har kommentert Erling Fossens respektløshet i hans kronikk om den norske motstandskampen. Om Gunnar Sønstebys tilsvar var en helt verdig har ingen reflektert over. Er det da slik at det er akseptabelt å karakterisere en motstander som NS-tilhenger og nazisympatisør, hvis man er uenige om krigshistorie i Norge i 2008?


Det er en velprøvd strategi, og vitner om et lite demokratisk sinnelag hos en gammel krigshelt at han forsøker å skremme en debattant til taushet og kvele debatten før den har begynt.


I sitt tilsvar dirrer i tillegg Sønsteby av harme over at Fossens kronikk i det hele tatt kom på trykk. Han ser Fossens tekst som et angrep på seg selv, og går så langt som til å si at han er skuffet over at Aftenposten kan tillate dette.


Kanskje har han vært fredet så lenge at han har glemt sin posisjon i det norske samfunn? Kanskje er det på tide å formidle til ham at gutta på skauen ikke lenger er gutta på skauen, de er makta.


Gunnar Sønsteby er ingen hvem som helst, han er et ikon. Modige helter som han er ikke minst viktige soldater i etterkrigstidens krig om sannheten. Ved å utfordre dem er man allerede mistenkeliggjort, og støvet kan pusses av den velkjente retorikken fra landssvikoppgjøret.

Krigen mot nazistene var en kamp for frihet og demokrati, derfor er det ironisk at ytringsfriheten pålegges begrensninger når motstandshistorien skrives. Det er vanskelig å forstå at Norge er tjent med å la Forsvaret fortsette sin forvaltning av motstandshistorien gjennom Hjemmefrontmuseet. Det er muligens i tråd med Sønstebys oppfatning av ytringsfrihet, åpenhet og demokrati, men det harmonerer dårlig med hva man kan forvente seg av en moderne, europeisk nasjon, som til alt overmål har æren av å dele ut Nobels fredspris.


Jeg vil minne om en annen helt, et internasjonalt ikon som er på Gunnar Sønstebys alder. Nelson Mandela kjempet sin frihetskamp mot et regime som hadde mye til felles med nazistenes ideologi. Han tilbrakte tjuefem år i fengsel før apartheidregimet falt.


Mandelas berømte tale om sameksistens og forsoning står i sterk kontrast til landssvikoppgjøret, skamklipping av tyskertøser og overgrepene mot tyskerbarn i Norge. Nelson Mandela er en helt med et budskap som viser vei inn i framtiden, mens Gunnar Sønsteby og hans gutter representerer et gufs av fortiden med sin landssvikerretorikk.

Tore Liavåg

liavaag@gmail.com</epostbyline> Debatt

©Klassekampen

Glorifisert Manus

Glorifisert Manus

print
Harstad Tidende
 -  02.01.2009
 -  Seksjon: Side 3
 - 
 
Filmen om storsabotøren Max Manus (1914-1996) går godt på Harstad kino og ligger an til å bli en av tidenes største norske filmsuksesser. Få bestrider så langt at filmen er både spennende og vellaget. Men hvordan skal den bedømmes som historiefremstilling?

Dette er et viktig spørsmål, fordi filmen i kraft av sin popularitet (og enda mer hvis den tas i bruk av skoleverket) vil forme unge menneskers oppfatning av hvordan det egentlig var i Norge under okkupasjonen. Er det problematisk?

Selv om filmen gjør krav på å være tro mot hendelsene den skildrer, inneholder den flere historiske feil. Noen eksempler: Max Manus opplevelser som frivillig i kamp med sovjetiske soldater i Finland er fri diktning (han kom aldri i kamp), formodentlig av dramaturgiske årsaker. Og Jens Chr.Hauge fremstilles - uvisst av hvilken grunn - som motstandsleder allerede fra 1940 av, altså to år før han ble en aktiv motstandsmann. Uavhengig av slike detaljfeil, er det også viktig å analysere hva slags alment bilde Max Manus formidler av forholdene under okkupasjonen og av datidens nordmenn.


Mer dramatisk enn virkeligheten
Det gir seg kanskje selv at en actionfilm som denne fokuserer på skuddveksling, sprengning og tortur. Men følgen er at kinogjengere som ikke vet bedre lett kan komme til å tro at okkupasjonshverdagen rundt om i landet var betraktelig mer dramatisk enn hva tilfellet er. At Norge relativt sett hadde færre krigsrelaterte dødsfall enn så og si noe annet land som ble direkte berørt av 2.verdenskrig, eller at store deler av norsk samfunnsliv fungerte nokså normalt hele okkupasjonen igjennom, må i så fall fortone seg som uvirkelige opplysninger.

Filmen - som glorifiserer miljøet Manus tilhørte - får heller ikke frem at sabotasje som motstandsform var kontroversiell gjennom det aller meste av krigen. Bruken av sabotasje ble motarbeidet av alle sentrale aktører på motstandssiden, med unntak av kommunistpartiet. Både London-regjeringen, den sivile motstandsledelsen (Kretsen) og Milorg var imot sabotasjeaksjoner - også de som ble utført av nordmenn i engelsk tjeneste - helt frem til våren 1944. Denne holdningen skyldtes faren for tyske represalier, samt ønsket om å unngå for store forstyrrelser for normal samfunnsvirksomhet. Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak  våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser. Flertallet av de som brøt med denne linjen tilhørte for øvrig kommunistiske grupper, som fra 1941 til 1944 sto bak de aller fleste sabotasjeaksjoner - og som i tillegg dominerte den illegale pressen. Vestkantgutten Max Manus og hans venner var altså atypiske for de som drev aktiv motstand.


Motstand mot sabotasje
Motstanden mot sabotasje var utvilsomt også til stede blant folk flest, i alle fall før det ble klart for enhver at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Max Manus venn Gregers Gram skrev høsten 1944 om hvordan han følte at den døgnflueorienterte folkeopinionen på det tidspunktet var i ferd med å bli mindre negativ enn før. I oktober 1943, etter den kommunistiske Osvald-gruppens attentat mot jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen, sendte 11 fremtredende borgere og 4000 andre i Drammen og omegn ut et opprop til befolkningen der de tok sterk avstand fra all sabotasje.


Uberettiget selvforherligelse
Det var først etter frigjøringen at alle hyllet (de ikke-kommunistiske) sabotørene, som straks ble gjort til nasjonale helter og til symboler for den motstanden mange i ettertid ville identifisere seg med og så gjerne skulle ha vært med på. I realiteten var det et fåtall nordmenn som involverte seg i aktiv motstand direkte rettet mot tyskere og tyske installasjoner. Manus skriver selv i Mitt liv (1995) om hvordan han og kameratene følte at folk flest i grunnen hadde det altfor godt under krigen. De gikk på jobben som vanlig, spiste sin klippfisk og ville ikke utsette seg selv for noen fare (s.197-198). Han slår også entydig fast at det i virkeligheten var få i Norge som kjempet for friheten (s.329-330). Hvis filmen om Max Manus nå skal brukes i undervisningsøyemed burde den kanskje, i hans egen ånd, for skams skyld vært ledsaget av et kritisk og nyanserende studiehefte som kan motvirke uberettiget nasjonal selvforherligelse.

Sitat:
Motstanden i Norge var derfor i all hovedsak våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet, ikke mot tyske interesser.

©Harstad Tidende

Problematisk motstandskamp

Klassekampen 3.12


Det er fint Braanen og jeg kan enes om at det er på tide å legge motstandsbevegelsen bak oss og fortelle andre fortellinger fra krigen (leder 30.12). Akkurat den debatten pågår for fullt i alle kanaler, også Klassekampen. Målet med min opprinnelige kronikk er derfor oppnådd, men middelet jeg brukte, problematisering av motstandskampen, skaper fremdeles pusteproblemer hos Braanen. Da må jeg som god samaritan gi han førstehjelp.


Det eneste som strengt tatt ikke er lov i en krig er å tape. Hensikten med enhver motstandskamp er å vinne over en motstander som er overlegen på alle måter ved å omgjøre avmakt til motmakt. Castros geriljakrigere var på et tidspunkt kun en håndfull, men taktisk overlegenhet og sterk tro på saken, gjorde at de vant over Cubas diktator Batista. Lenin og hans militante bolsjeviker fraterniserte med tyskerne, og slo til da landet sitt var i krig. Det var vel strengt tatt landssvik, men 1000 bolsjeviker tok uansett makten i et land med røffly 100 millioner innbyggere.

Den norske motstandsbevegelsen vant derimot ingen krig. Jeg vil påstå at hadde det vært null motstandskamp hadde krigen vart nøyaktig like lenge. Til sammenligning: Hadde den norske handelsflåten, på den tid verdens fjerde største, ikke vært en del av de alliertes kamp hadde krigen blitt forlenget med måneder, kanskje år. Den norske motstandskampen, på samme måte som f.eks. den danske og franske, hadde aldri noen intensjon om å vinne en krig, men skulle kun brukes invortes for å gi nordmenn selvfølelse. Motstandsbevegelsen i de ulike landene skulle kompensere for at de europeiske landenes hærstyrker raste som korthus når tyskerne kom.


Motstandskamp er altså legitimt på ett nivå, den skal gi ett folk selvfølelse og vise at man ikke aksepterer brutale okkupanter, men befolkningen betaler tapene i form av kraftige represalier. Hvor mange døde nordmenn skal til for å gi nordmenn god selvfølelse? Motstandskamp kan aldri erstatte en avansert militær struktur. Hva hadde vært mest effektivt i kamp mot tyskerne og gitt oss sterkest selvfølelse: En norsk hærstyrke på 200 000 soldater som kunne vært mobilisert 9. april 1940 både til vanns, i lufta og til lands, eller rundt 500 motstandskjempere i Kompani Linge med seks ukers militær trening?


Det er fristende å sammenligne Palestina-konflikten med den norske motstandskampen slik politisk redaktør i Nationen, Erling Kjekstad gjør i en kommentar. Alle som heier på den norske motstandsbevegelsen må samtidig heie på Hamas. Fatah kan sammenlignes med Milorg i den første fasen da de motsatte seg sabotasjeaksjoner, mens Hamas er de kommunistiske motstandsgruppene. Hamas har støtte i det palestinske folket med sine militante aksjoner, mens Fatah er de balanserte som skjønner at det må diplomati, alliansebygging osv til for å nå målet. Jeg heier som de fleste normale mennesker på en fri palenstinsk stat, men tror ikke at målet oppnås ved å kaste stein på israelske soldater eller å sende hjemmelagde raketter mot Israel. Til det er de militære resultatene kun som nålestikk å regne, mens de sivile tapene er altfor store. Det er greit nok å hate Israel som bruker jagerfly mot sivilbefolkningen, men det interessante spørsmålet gjenstår å besvare. Hvordan skal palestinerne vinne krigen? En ting er sikkert. Hamas i sin nåværende form er ikke løsningen.


Guttestreker i norsk offentlighet

Nationen fortsetter debatten. Denne gang med gjesteskribent og kårkall Håvard Altern:

«Guttestreker» skrev Erling Fossen på kronikkplass i Aftenposten en lørdag nylig. To av «guttene» het Max Manus og Gunnar Sønsteby. «Strekene» var sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakta 1940-45. Ikke nok med det. Fossen ga sabotørene skylda for okkupantenes omfattende represalier. I kronikken kritiserte han det han mener er ensidig dyrking av den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig


Fossen fikk svar.
Tirsdagen etter var det nettopp Gunnar Sønsteby som hadde kronikkplassen, også for å gå i rette med avisas debattredaksjon. «NS-argumentasjon» skrev Sønsteby om Fossens kritikk. «Grenseløst skuffet» var han over redaksjonen. Diskusjonen endte slett ikke der. Den fortsatte i flere medier, og pågår kanskje ennå når dette står på trykk. Den fortjener egentlig å gå en stund. Kanskje den får gått seg til etter hvert og blir helt saklig.


Fossen - en folkefiende

Farger språket med Ibsen-sitater

print
Bergens Tidende
 -  02.01.2009
 -  Side: 024
 
Forfatter: INGVILD BRÆIN
Tar du Ibsen-uttrykkene fra en gjennomsnitts-nordmann, er det ikke mange ordene igjen.

«- Jeg føler at jeg har havnet i et slags ibsensk drama - det kan virke som at hvis du tar fra nordmenn livsløgnen, tar du også fra dem livsgleden», sa Erling Fossen til Aftenposten etter at han nylig ble utskjelt fra flere hold for sitt utspill om glorifiseringen av den norske motstandskampen.


En løk fra Ibsen-banken

Han er ikke alene om å bruke - fritt eller bokstavelig - Henrik Ibsens litteratur for å beskrive noe nåtidig. Nordmenn ser ut til å være i besittelse av en ibsensk bank av setninger og bilder vi kan hente opp ved behov - et felleseie som inkluderer selv de som ikke har noe spesifikt forhold til Ibsen. Ifølge språkrådsdirektør Sylfest Lomheim er Ibsen bare slått av Bibelen når det gjelder å levere faste uttrykk til det norske hverdagsspråket.


Bare de to siste månedene finner vi et mylder av eksempler på Ibsen-sitering og -parafrasering i avisene. Særlig mye har vi fra «Peer Gynt». I Glenn Erik Hauglands kronikk i BT «En løk i Ulvik», sammenligner han Olav H. Hauge med en kjerneløs løk.

- Hva legger du i dette, Haugland, det låter ikke så positivt?

- Det motsatte av en kjerneløs løk er en kjernekar. Og det er liksom det beste du kan være i Norge. Jeg vil heller slå et slag for løken, som mange egentlig ligner mer på. Det å ikke ha en fast og entydig kjerne åpner for både usikkerhet og muligheter, og kan være en drivkraft, som hos Peer, sier Haugland.

- Det er Hauge selv som i dagbøkene peker på likhetene mellom seg selv og Peer Gynt. Jeg vet ikke hvor alvorlig vi skal ta det, men det har vært utgangspunktet for den tolkningen jeg gjorde, sier Haugland.


Et russisk dukkehjem

«Peer Gynt» er fra før et sammensurium av kjente og - i dag - mindre kjente referanser. Ibsen blandet inn andre uttrykk og ordtak, han bakte inn de gamle grekere, Hegels filosofi, Shakespeare, Bibelen, Ovid, huspostiller og samtidsreferanser (for eksempel har flere påpekt at skikkelsen Huhu minner mistenkelig om målstreberen Aasmund Olavsson Vinje) - for å nevne noe. Ibsen siterer også seg selv fra andre stykker, og han lar Peer Gynt sitere seg selv gjennom hele stykket.

«Peer Gynt» er altså en slags russisk dukke av sitatlag, hvor mange av sitatene - og forestillingene om hva de beskriver - fremdeles lever i oss i dag, 142 år etter at stykket kom ut.


Fossen - en folkefiende?

For å vende tilbake til Erling Fossens bruk av livsløgn-frasen fra «Vildanden» i motstandsdebatten: Hvorfor tydde han til Ibsen her?

- Jeg syntes det passet så godt. Jeg trodde jeg sa noe rasjonelt om et felt, så viste det seg at alle gode nordmenn følte seg truffet og reagerte med kollektivt raseri, sier han.

- Ibsen selv karakteriserte jo den norske folkesjelen, ikke minst i «Peer Gynt», fra sitt eksil i Italia. Han reiste fra landet fordi han var rasende over at Norge ikke ville komme Danmark til unnsetning i krigen mot prøysserne.

- Du sa du ville «pirke litt borti den norske selvgodheten», så du føler deg alliert med Ibsen der?

- Ja, jeg synes det er latterlig hvordan Norge leser verdenshistorien gjennom sin egen navle. At annen verdenskrig primært skjedde her, for eksempel. Til tider i romjulen har jeg følt at det har vært meg mot det norske folk, sier Fossen på Dr. Stockmann-vis. Han har da også fått flere meldinger med «Nyttårshilsen til Folkefienden».


En annen Ibsen-frase har han også brukt for seg selv: «Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» («Brand»).

- Mange i denne debatten har sagt til meg at nå må du legge deg flat og si unnskyld, uavhengig av om du mener dette eller ikke. Men jeg kan jo ikke legge meg flat når jeg står inne for det, sier Fossen.

Kilder: ibsen.net, Gyldendals skoleutgave av «Peer Gynt» 1966.


Harstad må aldri bli seg selv nok, slik vi har sett det fra andre byer

Harstad Tidende 16.12.08

Det kan virke som om justisminister Storberget og hans forgjengere har latt seg prege av Peer Gynt: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke»

Dagsavisen 4.12.08


FESTPEER: «Peer Gynt er den kule festkameraten det er gøy å henge med, men som du ikke kan stole på ett sekund. Hvis det er slik nordmenn ser på seg selv, forklarer det kanskje hvorfor Ibsen følte behov for å dra i eksil», mener Erling Fossen.

Nest etter Bibelen er Ibsen den største leverandøren av faste uttrykk til norsk hverdagsspråk.


©Bergens Tidende

Når Hollywood møter Hjemmefrontmuseet

Trykket som filmkritikk i Ny Tid, fredag 2. januar:

 

Når Hollywood møter Hjemmefrontmuseet

av Erling Fossen, skribent

 

Hele Norge bør se den nye Max Manus-filmen, og så delta i debatten om glorifiseringen av motstandsbevegelsen i etterkant.

 

Som drama er den nye Max Manus-filmen like platt som Armageddon-filmen. Bytt ut meteoren fra det ytre verdensrommet med tyskerne, Bruce Willis med Aksel Hennie og Tikken med en tårevåt Liv Tyler, og vips så har du samme dramaturgi der du vet enden på visa fra første bilde: Det gode kjemper mot det onde, og vinner, men ikke uten heltemodig innsats og offer. Persongalleriet kommer aldri utover rene endimensjonale parodier, og vanskelig temaer behandles på en like overfladisk måte som når Jan Thomas snakker om indre verdier. F.eks. da Max sitter på toget hjem fra Sverige og snakker hyggelig med en tysk soldat bare for å få fram at ikke alle tyskere er udyr. Eller tyskertøs-problematikken som blir behandlet gjennom den blonde og vevre Solveig som jobber for fienden, og blir tiltrukket av bad guy-tyskeren Fehmer selv om hun egentlig ikke vil.


Man aner fort ugler i mosen når Hjemmefrontmuseeets direktør Arnfinn Moland står oppført som konsulent før filmen begynner. Her har regissøren lagt handlingen så tett opptil den offisielle versjonen av Hjemmefrontmuseets fremstilling, at det egentlig ikke er rom for kunstneriske friheter. Til støtte anføres den pågående debatten mellom historiker Lars Borgersrud og Moland om Max Manus i det hele tatt deltok i kamper under Vinterkrigen i Finnland, slik åpningen av filmen og gjentagende flashbacks antyder. Regissøren kunne kommet unna denne debatten ved å si at jeg må da få lov til å ta meg kunstneriske friheter, men Moland påstår at alt som skjer i filmen er historisk korrekt. Hjemmefrontmuseet har altså nå også monopol på å framstille psyken til Max Manus. Sånn sett fungerer filmen ypperlig som dokumentarsåpe om Norges heltemodige innsats under andre verdenskrig, og burde bli obligatorisk pensum for alle norske skoleelever som har en lei tendens til å tenke at krigen nå bør få lov til å ligge.


Filmen utspiller seg i kronologisk rekkefølge og ender med senkingen av troppeskipet Donau i januar 45. Denne sabotasjeaksjonen er egentlig en liten bragd, da tyskerne på den tiden var lei av sabotasjeaksjoner mot tyske skip og hadde intensivert vaktholdet, inkl. hyppige skuddserier ned i vannet for å hindre sabotører å legge til skipssiden. På et mirakuløst vis er det også slutten på verdenskrigen, og tyskerne gratulerer Max Manus ved å si at han var for smart for dem. I filmen framstår Donau i Titanic-størrelse, selv om den ikke var mer enn i overkant av 10 000 tonn. Klippingen av filmen skaper inntrykket av at med sprengingen fikk ikke tyskerne nok tropper til å slå gjennom ved Ardennene, og at Donaus senking dermed bidro sterkt til tyskernes nederlag i krigen, selv om alle vet at dette ikke er tilfelle. Men fortalt på denne måten får regissørene fortalt at lille Norge var med på å vinne krigen. Noe alle vet vi ikke var.


På slutten av filmen møter Max Manus Gestapo-offiser Fehmer og viser en storsinnet holdning ved å ta tyskeren i hånda for å symbolisere at nå legger vi krigen bak oss. I virkelighetens verden var det da krigen startet i Norge når gutta på skauen kom ut fra sine hjemmesteder og begynte jakten på kommunister, quislinger, tyskertøser og andre stripete med en intensitet som til da hadde vært fraværende.


Det er 65 år siden krigen ble avsluttet, men fremdeles klarer ikke nordmenn å behandle krigen på en skikkelig måte. Fremdeles har vi behov for å lage endimensjonale helteskikkelser, enda alle vet at det ikke finnes helter i krig. Men det er også veldig typisk av VGs anmelder Jon Selås kaller den danske storfilmen «Flammen og Citronen» «et tidsskille når det gjelder historiene som blir fortalt om krigen», og fortsetter med: «De gamle historieskrivernes (seierherrenes kronikører) tendens til svart/hvitt-tegning og helteepos blir nå for alvor gått etter i sømmene». Når blikket vendes mot Norge er han strålende fornøyd med Max Manus-filmen som ikke problematiserer krigen. Det som gjelder for andre land, gjelder ikke for Norge. Andre land har for lengt både laget satire og problematiserende framstillinger om krigen. I Norge vegrer vi oss fremdeles for å ta i den materien, og lar heller norske Hollywood-regissører lage film av Hjemmefrontmuseets krigspropaganda.


På ett seminar om den andre verdenskrigen fortalte den franske historikeren Francois Kersaudy at han ? da han ble invitert ? hadde spurt hva de ville at han skulle snakke om. Skulle han snakke om verdenskrigen eller om krigen i Norge. «Du skal snakke om verdenskrigen i Norge», var svaret. Fremdeles er det slik at vi behandler verden med utgangspunkt i Norge. Når får vi et annet blikk, der vi betrakter det som skjer i Norge, ved å ta utgangspunkt i verden?


 


Trenger vi Hjemmefrontmuseet?

Egentlig en oppsummering av den kritikken som historikerne har kommet med retta mot Hjemmefrontmuseet:

Gjennom sin finansiering, er det Forsvaret som i stor grad styrer hvem som får forske på andre verdenskrig i Norge, og hva de får forske på. Derfor tegnes grunnfortellingene om Norges krigsinnsats fremdeles i svart-hvitt. Heltene er knyttet til Kompani Linge og Milorg, mens skurkene er NS-medlemmer og stripete av alle slag.

Publisert i Dagbladet