Alle vil til sentrum

" Med mindre det kommer en ny svartedød eller vi får invasjon fra verdensrommet kommer Oslo til å ha 100 000 flere innbyggere i 2017", skriver Erling Fossen i dette innlegget i marsutgaven av Oslo Handelstands Forenings medlemsblad


Alle vil til sentrum
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Oslo har vokst sammenhengende i snart 20 år. Med mindre det kommer en ny svartedød eller vi får invasjon fra verdensrommet kommer Oslo til å ha 100 000 flere innbyggere i 2017. 70 % av boligbyggingen skjer nå i indre by. Muligheten for at sentrumshandelen revitaliseres har aldri vært større, men da må vi ikke gå i de typiske norske antihandelsfellene. 


En by er først og fremst basert på handel. Alle fremgangsrike byer har alltid hatt varebytte i sentrum. Vellykkede byer har alltid vært multietniske, multireligiøse og tolerante byer som overser hudfarge fordi du har noe interessant å selge. Oslo og Norge har helt siden slaget ved Stiklestad i 1030 da Tore Hund og hans bondehær vant tilhørt en bondekultur. Da de to Olavskongene ledet det historiske Oslo – Viken før det ødeleggende slaget, var også vi en europeisk handelsmetropol. Resultatet ble at de tyske hanseatene overtok den oversjøiske handelen i flere hundre år, mens kjøpmennene i Oslo til nød fik lov til å selge tysk øl. Oslo fikk aldri mer enn 10 000 innbyggere før i 1814 og forble en provinsby i 800 år som følge av den manglende handelskulturen. Selv Norges og Christianias suverent rikeste mann på slutten av 1700-tallet, Bernt Anker, hadde kun en håndfull skip som gikk i utenriksfart. Poenget mitt er enkelt: Handel er fremmed for oss. Derfor kan vi fort ende opp med å strupe sentrumshandelen, selv når alle vil bo og arbeide i sentrum.


Fare nr 1: Forstedene flytter til byen. Når det blir for mange beboere et sted oppfører de seg plutselig som om de eier det. Alle fremmede er ikke lenger en potensiell kunde, men en potensiell overgriper. På Grünerløkka har det siste året vært preget av en kamp mellom utelivet og beboerinteressene. Særlig foran Parkteateret og Bar Boca er det stadig konflikter der beboerne noen ganger slipper vannballonger på de som står utenfor som følge av røykeloven. De samme menneskene som i sin tid flytta til Grünerløkka for å jakte rundt vannhullene, krever nå at brukerne av området skal oppføre seg som i en drabantby hvor ungenes oppvekstvilkår settes i sentrum.


Fare nr.2: Alt tilrettelegges for kollektivtrafikk. Når byplanlegging ensidig vil tilrettelegge for kollektivtransporten, dør handelen. Det finnes ingen gode eksempler fra Oslo på at handelen stimuleres når kollektivtransporten får fritt albuerom. Særlig spesialiserte handlegater, for eksempel Bogstadveien, drar til seg kunder fra hele byen, og bilen må aksepteres som et framkomstmiddel på lik linje med buss og trikk. Det som skaper liv er friksjon mellom gående, bilister og reisende med kollektivtransport. En byplanlegging må akseptere denne friksjonen, men gjøre den så sunn som mulig.              


Fare nr. 3: Gatelivet ensrettes. Oslo er en ekstrem vekstby der det er kamp om attraktive arealer. Dette fører til at grådige gårdeiere mangedobler leien slik at bare kjeder (7-Eleven eller Deli de Luca) eller bransjer med store marginer (Eiendomsmeglere) overtar de mest attraktive lokalene på hvert et gatehjørne. Et attraktivt sentrum er avhengig av en vellykket funksjonell miks mellom unike enkeltbutikker og attraktive kjeder. Gårdeierne må danne strøksforeninger; slik som Strøksforeningen Studenterlunden, og ta ansvar for både forretningsmiksen i strøket, og kvaliteten på nærmiljøet. En vellykket forretningsmiks består enten av unike butikker i hver bransje; slik som i nedre del av Bogstadveien der Zara speiler seg i Hegdehaugen Jernvarehandel eller der man bevisst bygger opp klynger med for eksempel klesbutikker, slik det er planlagt i Øvre Slottsgate, eller møbler som i gamle Torggata.


Oslo står ovenfor sin største transformasjon siden Christian IV flytta byen vår i 1624. Dette er en historisk sjanse vi ikke må skusle bort. Skal vi klare å håndtere veksten må handelen bokstavelig talt settes i sentrum.


Hvit Vinter

Hvit Vinter
2007-02-21
Stoisk ro, urbanisering og teknologisk innovasjon er det Norge trenger for at vi fortsatt skal få hvit vinter, sier Erling Fossen i dette debattinnlegget i Aften.

Slutt å syte og bruk hodet
Aftenposten Aften 20.02.2007

Stoisk ro. Urbanisering og teknologisk innovasjon er det Norge trenger for at vi fortsatt skal få hvit vinter.

På mine regelmessige turer fra nord til sør i Nordmarka denne vinteren kjøper jeg alltid en vaffel på Sandvikhytta ved Katnosa gård. Bak disken står Arne Krogsæter, en furet, værbitt skogens mann av den gamle sorten. Praten handler mye om været. Den ene uken er det spørsmål fra engstelige turgåere om det er så lite snø at han anbefaler å ta av seg skiene i nedkjøringen til Sandungen. Neste helg er det strålende vintervær, og alle hjerter fryder seg.

Men vår furete, værbitte mann bak disken blir amper hver gang noen klager over mangel på snø. Hadde folk vært litt mer oppfinnsomme og gått fra vest til øst eller omvendt i Nordmarka fremfor å havne nærmest midt inne i Oslo-gryta, er det nesten alltid snø. Moralen hans er enkel. Været får du ikke gjort noen ting med på kort sikt, derfor tvinges du til litt mer oppfinnsomhet hver gang mildværet slår inn og ødelegger for blå swix-føret.

Lærdom nummer en er derfor: Slutt å syte og bruk hue når du får lyst til å spenne på deg skiene.

Urbanisering

Da Vestlandsforskning i 2002 sammenlignet de økologiske fotavtrykkene til byer og steder i Norge, fant de til sin store ergrelse ut at Oslo-borgerens fotavtrykk lå 17 prosent under landsgjennomsnittet. Dette til tross for at antall flyreiser ble tatt i regnskapet selv om den eksplosive økningen i antall flyreiser de siste årene skyldes liberaliseringen av luftrommet, og ikke at folk flytter til byen. Årsaken til at Oslo er bærekraftig sammenlignet med andre norske kommuner ligger i tettheten.

Som eneste by i Norge muliggjør tettheten en skikkelig infrastruktur for kollektivtransport. I motsetning til i resten av Norge der standardboligen er en Block Watne-enebolig, bor det store flertallet av Oslos befolkning i blokk eller bygård. Dermed sparer vi både skog og fyringsutgifter. Bygårdene varmer hverandre. For det tredje muliggjør tettheten et godt utbygd fjernvarmeanlegg og effektive gjenbruksstasjoner.

Konklusjonen er entydig: Tetthet gir bærekraft.

Teknologiske innovasjoner

Eksplosjonen i antall flyreiser får forsker Cato Aall i Vestlandsforskning til å utdele røde kort til Oslo-folk. Løsningen er ikke at folk flyr mindre, men at flyene forurenser mindre. I forhold til bilsektoren er det foreløpig for lite innovasjon når det for eksempel gjelder drivstoff og motorer i flybransjen. Det er derfor ikke lønnsomt å være teknologisk innovativ i forhold til utslipp.

Men den dagen alle flyene bruker hydrogenbrenselscelle, er også utslippene en saga blott. Har vi et forskningsklima som er villig til å ta disse store skrittene? Problemet med den rødgrønne regjeringen er deres kunnskapsvegring.

Kunnskapsminister Djupedal la frem et budsjett der han barberte alle forskningsbudsjettene.

Energiminister Enoksen er mest opptatt av pelletsovner.

Og finansminister Halvorsen la frem et statsbudsjett der flexifuelbiler som kan gå på både bensin og 85 prosent bioetanol blir skattet som bensinbiler og gikk i gjennomsnitt opp med kr. 60 000,-.

Hvis nordmannen bruker sin stoiske ro til å akseptere det hun ikke kan gjøre noe med, mot til å endre det som kan endres, og forstand til å skille disse to, er det fortsatt håp om en hvit vinter.

Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Oslos bærekraft

Denne har stått som leserinnlegg i Morgenbladet. ef.

Oslos bærekraft

av Erling Fossen, Oslo Byaksjon

 

I oppslaget ”Oslo bruker opp miljøet” framføres det mange negative påstander om Oslos bærekraft før forsker Carlo Aall ved Vestlandsforskning får konkludere: ”I en global sammenheng blir det feil å samle folk i store byer. Dagens utvikling mot sentralisering er ingen bærekraftig utvikling. Det er feil slik enkelte urbanister hevder, at det er mer bærekraftig å bo i by”. Støtte for disse påstandene finnes ikke i rapporten han har lagt fram (”Det økologiske fotavtrykket for Oslo kommune 2006”). Derimot står det svart på hvitt i Vestlandsforsknings forrige rapport om det økologiske fotavtrykket i Oslo (2002): ”Fotavtrykket for Oslo er om lag 17 prosent lavere enn gjennomsnittet for Kari og Ola Nordmann. Dette til tross for at Osloinnbyggerne har et vesentlig høyere forbruk enn landsgjennomsnittet på flere områder som gir et vesentlig utslag i fotavtrykkregnskapet”. Bl.a. hadde Oslofolk allerede den gang 60 prosent høyere fotavtrykk for flytransport. Årsaken til at Oslo var mer bærekraftig enn det norske gjennomsnittet i 2002 skyldtes vesentlig lavere bilbruk, tett bebyggelse og bedre avfallsbehandling per innbygger. Hvis dette har endret seg i løpet av fire år fordi innbyggerne i Oslo nå tar uendelig mye mer fly enn i resten av Norge, så er det en interessant utvikling. Men det krever at Vestlandsforskning legger fram nye tall som viser at Oslo i løpet av fire år har gått fra å være miljøbesting til -versting. Eller så bør Aall reservere sine egne antiurbane holdninger til Vestlandsforsknings julebord.