Girl Power

Fra min faste spalte Frigg & Sånt i Lokalavisen Frogner og St. Hanshaugen

Jentefotball og Frigg er som skapt for hverandre. Årsaken til at de unge guttene stifta Frigg i Herman Foss gt. i 1904 er noe dunkel. Kanskje var det nærmeste de kom en vaskeekte pin up på den tiden før fotografiet ble utbredt. Men uansett har det lagt føringer på hvordan Frigg ser på kvinnefotball. Som Odins kone var hun hans jevnbyrdige. Men der Odin måtte anstrenge seg for å tilegne seg visdommen lå den naturlig iboende i Frigg. Hun var Åsgårds herskerinne, og hadde full innsikt i menneskenes skjebner. I tillegg var Frigg også kvinnenes beskytter.

Tidlig på 70-tallet startet man som smått opp med jentefotball i Norge. Først i 1976 godtok endelig Norges Fotballforbund at kvinnefotball ble formalisert som fullverdig idrettsgren. Frigg var en av pionerene også for jentefotballen. Før 1976 lot Frigg jentene spille oppvarmingskamper før herrene. I spissen for jentefotball-prosjektet, som møtte stor skepsis blant datidens fotballeksperter sto Mr. Frigg Per Pettersen, Torgeir Røyert og Ellen Wille. Wille kom opprinnelig fra håndballavdelingen i Frigg, men ble etter hvert valgt inn i fotballforbundets komité for kvinnefotball. Per Pettersen ble også den første norske kvinnelandslagstreneren.

Jentefotballen i Frigg har gått i bølgedaler. Da en av Friggs mange ildsjeler, Helge Sæter, startet i 1997 var det ingen rene jentelag. Nå er det åtte, men fremdeles er det stor ubalanse i antall jente og guttelag. Frigg har nærmere 50 lag til sammen. Med tanke på at Frigg var Odins jevnbyrdige, bør også jentene i Frigg-land strømme til treningsfeltet på Tørteberg.

Det viktigste i all barneidrett er det sosiale, og det å lære barn samhandling. Fotball er en av de siste arenaene i samfunnet vårt der individualiseringen og atomiseringen av samfunnet ikke blir akseptert. I fotball lærer barna å tenke som et vi, ikke bare som et jeg. Men også for foreldre med ambisjoner om å vinne noe på vegne av jentene sine er det lurt å begynne i Frigg. Jenter-16 vant kretsmesterskapet i 2005, og Jenter-10 fikk bronse i Norway Cup i 1999.

Hva venter dere på?

Erling Fossen

Friggs tangafotball

Fra min faste spalte i Lokalavisen Frogner/St.Hanshaugen: Frigg & Sånt

Friggs tangafotball

Hvordan spiller man fotball som en bydel? Frigglandet er hjemstedet til den kreative klasse. Da er det naturlig at Frigg også spiller kreativ fotball. På et Frigg-møte på Perrongen fortalte den nye a-lagstreneren Ole Kristian Vikan at han vil fortsette arven etter den gamle treneren Viggo Strømme og fortsette med søramerikanskinspirert fotball. Etter at Strømme ga seg i Vålerenga i 1999 tok han et friår og besøkte mange av landene i Sør-amerika. Som et ledd i Fredskorpsprosjekt året etter kom det flere søramerikanere til Frigg. Sesongen 2003 ble et høydepunkt for Frigg og gutta fra Argentina og Brasil; Cimar, Cafe, Danilo og Jose, leverte varene både til A-laget, junioravdelingen, men også til andre formål i lokalsamfunnet. Med deres stabilitet og humør i treningsarbeidet fikk Frigglandet en stor dose søramerikansk vitalitet.

Gutta reiste hjem, men den søramerikanske arven etter dem lever videre. Slik har det ikke alltid vært. Drillos hit and run-fotball der moralen er å tuppe ballen så langt som mulig opp mot motstanderen, fordi det er lurt å tape ballen på motstandernes banehalvdel for da er det bare å ta den tilbake i neste øyeblikk, førte Frigg ned i 4. divisjon midt på 70-tallet. Halvard Thoresen med sin robotfotball skulle ta Frigg opp i eliteserien tidlig på 90-tallet, men Frigg gikk på en smell på mange måter og holdt på å knekke nakken både økonomisk og sportslig.

Nå er det igjen søramerikanske tilstander i Friggland. Ole Kristian Vikans fotballfilosofi er enkel. Frigg skal spille underholdende fotball der det er viktig at spillerne kan improvisere, og at man kjenner hverandre så godt som typer at man vet når den andre velger å gjøre det. Improvisasjon og samhandling forent i en høyere Frigg-enhet. Hvorfor er det viktig å improvisere? Drillo og Sembs fokus på system vil alltid ha den svakheten at systemet ikke klarer å forholde seg til improvisasjon, fordi de ikke har drilla inn noen mottrekk. Kjente og kjære formasjoner som 4-4-2 og 3-5-1 har alle sine like kjente og kjære mottrekk. Vikan foretrekker 4-3-1-2 der den hengende spissen mellom angrep og midtbane får en improviserende nøkkelposisjon.

Friggs tangafotball (argentinsk tango + brasiliansk samba) vil garantert skape underholdende fotball. En påminnelse om det fikk vi på søndag da 3.divisjonslaget Fagerborg ble knust 6-0. Det hele er ikke mer hokuspokus enn at Frigg nå speller like kreativt som det livet vi innbyggerne i Friggland lever.

Erling Fossen


Desillusjonert bransje

"Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?" spør Erling Fossen i denne artikkelen i Snitt

Parodi i Gamlebyen

Parodi i Gamlebyen
Aftenposten Aften 15.02.2008
FOSSEN ERLING, Oslo Byaksjon 

Byutvikling. Oslo er en av Europas styggeste byer. Ingen planer gjennomføres noen gang fullt ut. Særinteresser kapper og hakker på planene.Middelmådighet. Resultatet er at alt som reiser seg, blir en middelmådig smørje uten karakter.

Amatører. Det er bare i Oslo det er mulig at politikerne i bydel Gamle Oslo kan bruke 300 000 av skattebetalernes penger for å hyre amatørene i Byens Fornyelse til å lage nye tegninger av hvordan Barcode-tomten i Bjørvika skal se ut. Det er bare i Oslo at byutviklingens svar på Pompel og Pilt og Gordon Vaktmester (herrene Audun Engh, Arne Sødal og Morten Krogstad) får breie seg uten kritiske motforestillinger.


Liten tyngde

Det er oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at deres store ledestjerne er vår tids største byplanlegger (not); prins Charles, som innimellom all veldedighet uttaler seg om arkitektoniske spørsmål med særdeles liten tyngde.


Kuppforsøk

Men toskeskapet stopper ikke der. For å skape legitimitet i sitt kuppforsøk, har bydelspolitikerne innbudt til en plansmie, eller charette, i bydelen. En slik planprosess skal samle alle impliserte parter, grunneiere, utbyggere, fagfolk og beboere i et område for å se på de beste løsningene. For at en slik plansmie skal være vellykket, må moderatoren være faglig sterk, uhildet og fri fra særinteresser knyttet til området. Det er også viktig at prosessen er åpen, slik at konklusjonen som blir trukket, kommer på bakgrunn av de beste løsningene som kommer opp underveis. Bare slik kan en plansmie lykkes med å skape en demokratisk dialog.


Styrt prosess

Ved å hyre Byens Fornyelse som moderatorer, har bydelen satt de sterkeste motstanderne av Barcode til å lede plansmia. Prosessen har derfor vært styrt fra første øyeblikk og konklusjonen trukket allerede før den startet:

De vedtatte Barcode-planene skal saboteres for enhver pris. Bydel Gamle Oslos fremgangsmåte og rolle i denne plansmia savner sidestykke i Oslos historie. Hadde BU-leder Hans Christian Lillehagen (Ap) i Gamle Oslo eid skam i livet, hadde han tatt sin hatt og gått.  Hvilken som helst innbygger i Oslo hadde ledet denne bydelen på en bedre måte. Hvorfor har vi i det hele tatt bydelspolitikere når det eneste de gjør er å vaske hendene sine som Pontius Pilatus, og overlate avgjørelsene til folket?


Regler for byutvikling

Skal vi få realisert fjordbyens potensial, og endelig få bygget noe vi er stolte av i denne byen, må alle akseptere at det finnes noen hellige regler for byutvikling. Et naturlig utgangspunkt er de «urban rules» som ble knesatt i Oslo sist september da en rekke kommunale etater arrangerte møteserien «Shakedown i Bjørvika» under arkitekttriennalen. Da var byplansjefen og rockestjernen Brent Toderian fra Vancouver og Hamburgs grand old man, Egbert Kossack, ansvarlig for fjordbyutbyggingen i Hamburg, invitert for å etablere et sett hellige prinsipper hinsides all debatt i byutviklingsspørsmål.


De fire viktigste prinsippene som Kossack og Toderian knesatte var:


1. Forutsigbarhet

Forutsigbarhet i planprosesser er alfa og omega. Gjentatte omkamper er det bare byen som taper på. Begge var veldig tydelig på at befolkningen må involveres tidlig i byplanprosesser, men at de også på ett punkt må slutte å bry seg. Tilsvarende skal politikere lage retningslinjer for utbyggingen, men så må også de slippe saken. Byplansjefen er ansatt i kommunen og jobber for fellesskapet, ikke kapitaleierne som noen liker å antyde.


2. Avstand mellom byggene

Høyder er ikke interessant i seg selv, men avstanden mellom byggene er avgjørende. Jo høyere byggene er, desto større må avstanden mellom byggene være. Riktignok har Vancouver en makshøyde på 150 meter (de høyeste som er planlagt i Barcode er 60 m), men hvis utbyggeren på død og liv må bygge høyere, må de betale i form av barnehager eller andre tjenester til lokalbefolkningen.


3. Varierende høyde

Varierte høyder er avgjørende for å unngå følelse av mur. Hvis de 10-12 planlagte bygningene i Barcode alle skal være 8 eller 12 etasjer, får vi garantert en mur som stenger fjorden fra byen. Skal volumet i Barcode kappes, gjøres det ikke ved å kappe høyder likt. Paradoksalt nok kan det å ha høyere enkeltstående bygg og enda lavere bygg andre steder, skape mindre murfølelse.


4. Utsikt fra offentlige plasser

Privat utsikt er ikke gyldig som argument i byutviklingsdebatter, men utsikten fra offentlige plasser er hellig. Derfor er også Barcode-bebyggelsen trukket tilbake og ligger flere steinkast unna fjordkanten. Fra Opera-allmenningen til Sørengautstikkeren vil det være plass til langt flere enn på hele Rådhusplassen. Og bare for å sette ting i perspektiv: Rådhusplassen er like stor som både Den røde plass og St. Petersplassen. Og det som er bra nok for St. Peter, bør vel også være bra nok for Oslos innbyggere?


I forhold til disse fire prinsippene duger planene som ble kokt i hop på plansmia i regi av bydel Gamle Oslo best som opptenningsved i peisen. For Oslos skyld er det å håpe at alle som mener seg kvalifisert til å delta i byutviklingsdebatter, heretter aksepterer de fire prinsippene ovenfor. Alternativet er jo alltids det norske ordtaket: Å tale er sølv, å tie er gull.


Hvem er Miss Frigg?

Hvem er Miss Frigg?

Det er vanligere og vanligere for organisasjoner og bedrifter å personifisere målgruppa, også for fotballag. Noen ganger får det katastrofale følger. Ikke minst for Kanal 24 som offensivt gikk ut og markedsførte at de ville ha tak i kvinne 32 år som likte Elton John. Det førte til at alle vi andre valgte å ikke høre på kanalen, med det som følge at kanalen nylig endte i grøfta. Tilsvarende har Vålerenga laget et strategidokument der de definerer målgruppa si som en 28 år gammel mannlig elektromontør bosatt på Haugerud. VIF mener altså at hos han eller denne gruppa ligger det største mobiliseringspotensialet.

Hvem er så Friggs målgruppe? Skal vi starte med kjønn, så er det Oslo og mange andre byers kjennetegn at det er flest kvinner bosatt der. Altså bør målgruppa eller kjønnet på vedkommende være hunkjønn. Det passer også bra med at det er veldig mange kvinner som engasjerer seg i barne- og ungdomsfotball. Først og fremst som lagledere, foreldrekontakter, heiagjeng, men også trenere. Menns forhold til fotball er som deres forhold til matlaging. Hverdagsmaten overlater vi til kvinnene, mens grillinga der kokken er i sentrum for oppmerksomheten tar vi oss av. Overført betyr det at i den grad vi bryr oss er det som trenere. Aller helst på kamper. Skal vi bestemme alder, så tar vi førstegangsfødende i Oslo, som ligger på rundt 30, og plusser på de seks årene før barnet blir gammel nok til å spille fotball i Frigg. Snittalderen på disse fotballmødrene er altså rundt 36.

Når det gjelder yrke er den typiske innbygger i Friggland sysselsatt i kreative yrker, enten som selvstendig næringsdrivende, prosjektledere, forsker, kunstner, journalist, musiker, ingeniør osv. Den amerikanske professoren Richard Florida bruker samlebetegnelsen "den kreative klasse" om arbeidstakere som må finne opp arbeidet sitt litt på nytt hver dag. Den kreative klassen kjennetegnes av fravær av rutiner. Den kreative klassen utgjør ca. 1/3 av de vestlige byenes arbeidsstokk. I Oslo bor disse hovedsakelig i indre by, noen har rota seg bort på Grünerløkka, men de aller fleste er i Frigglandet.

Miss Frigg er altså kvinne, 36 år og mor (med eller uten gubbe) og jobber i kreative yrker. Nå som både hun og vi vet dette, er det bare å dukke opp på Friggs treningskamp mot lillesøster Fagerborg førstkommende søndag kl 14.00 på kunstgresset ved Idrettshøyskolen. Jeg gleder meg til å se dere.

Erling Fossen

Hentet fra spalta "Frigg & Sånt" i Lokalavisen Frogner St. Hanshaugen:


Bybarn leker best

Bybarn leker best


De barna som vokser opp i Friggland er bybarn. Da sønnen min gikk i Blakken barnehage lokalisert til den gamle stallen der Henrik Wergeland bodde øverst i Damstredet, ble jeg en dag spurt om å holde et foredrag om hvorfor det var bra for barn å vokse opp i byen.

Selvfølgelig sa jeg ja.

Det er bra å provosere foreldrene, sa dama i barnehagan.

Ja vel, sa jeg.

Men alle de har jo barn som vokser opp i byen, og de må da mene det blir folk av barna deres.

Hvis ikke hadde de vel flytta? Så viste det seg at alle som én av foreldrene fikk kjeft hver eneste søndagsmiddag fordi de lot barna vokse opp i byen.

Det var alltid en far eller mor som kom fra dalstroka innafor som bestemt påsto at barn måtte nærmest sniffe gress for å bli et dugelig menneske.

Etter hvert som vi prata ble mange myter avkledd. Hvis du bor i byen med barna dine må du være mer sammen med dem, siden du ikke kan slippe dem på beite rett etter skolen.

Folk som flytter til drabantbyene gjør det av ren egoisme for da sysselsetter barna seg sjøl.

I drabantbyene blir de unge kidza våre forvandla til små drittunger som fyker over slettene i horder og terroriserer jevnaldrende jenter og eldre som dvergutgaver av Djengis Khan.

I byen treffer de unge et bredt spekter av mennesker. Kjøpmannen på hjørnet, den unge dama i videosjappa. Alkisen som sitter i den lille parken.

Byoriginalen som forteller om gamle dager.

Den gamle nabokjerringa som er kjekk å ha når du reiser bort på ferie og har glemt å låse døra. Bylydene, enten det er trikken eller skråling på gata er også der som kulisser.

Det er bare i byen at rollebesetningen er fulltegna og barna får langt flere kreative stimulanser i byen enn noe annet sted. Da bortsett fra i Charlies sjokoladefabrikk.

Og her er vi ved et nøkkelbegrep når det gjelder barneoppdragelse.

I fokus for barneoppdragelsen bør ikke bekymring for barnas sikkerhet ta overhånd. Roald Dahl, som barn både elsker og grøsser av, har sagt det veldig presist: "Alle barn har en kreativ gnist, men noen må tenne den".

Det er barnas kreative anlegg som må være i fokus. Bare ved å bombardere barn med et bredt spekter av sanseinntrykk kan du være sikker på at barnas kreative gnist blir tent. Og her er byens omgivelser ypperlige.

Et eksempel. Hvis du har valget mellom å la barnet ditt lære å gå på skøyter langt unna allfarvei, og fryse føttene av deg, eller å skøyte på Narvisen i Spikersuppa, høre på disco over lydanlegget, være sammen med en haug andre barn og leke sisten, og gå inn og kjøpe popcorn og varm sjokolade når du blir kald på føttene. Hva tror du er best for barnet ditt?

Og det beste av alt er at alle bybarna havner i den eneste byklubben Oslo har: Frigg.


Tid Publisert: 07.02.2008 12:00