Tallet er 112

Hentet fra min faste spalte Frigg & Sånt i Lokalavisen St.hanshaugen/Frogner: 

Byen er Oslo. Klubben er Frigg. Frogner stadion er stedet. Og tallet er 112. Av mange Friggtall er 112 kanskje det viktigste i år. Så mange sesongkort bør vi nemlig selge før sesongstart. Tallet høres ikke avskrekkende ut, men for folk i Friggland som ikke har betalt for å se på kamp siden Per Pettersen rydda opp i forsvaret den gang Norge sa nei til EU for første gang, må tanken modnes over tid. 


Framfor å agere som sleip bruktbilselger fra Lier og fortelle om alle fordelene ved å kjøpe sesongkort, og hvor billig det er, vil jeg heller gå veien om New Orleans. 106,5 millioner amerikanere så NFL-finalen Super Bowl mellom New Orleans Saints og Indianapolis Colts natt til mandag. Det er tidenes høyeste seertall for amerikansk tv. Den gamle rekorden på 105,97 millioner ble satt da siste episode av serien M*A*S*H ble sendt i 1983. Aldri før har et lag ligget under 10-0 og vunnet, men anført av quarterback Drew Brees vant the Saints med 31-17. Hvordan var dette mulig? Hele USA ønsket at underdogene skulle vinne, Ikke bare fordi selv amerikanerne heier på David og ikke Goliat, men fordi det var kjempeviktig at New Orleans endelig ble forbundet med noe glajazz igjen etter stormen som la byen i ruiner for noen år tilbake siden. Det var altså byen som vant.

Det er et stort sprang mellom 106,5 millioner TV-seere og salg av 112 sesongkort. Men det er en fellesnevner. Fotball, enten den er amerikansk eller europeisk, er kanskje den viktigste omdømmebyggeren for byer og bydeler som ligner hverandre mer og mer. Og moralen til Super Bowl er veldig tydelig: Står det en hel by(del) bak et lag, taper laget aldri. Kjøper 112 personer sesongkort skal jeg garantere at omdømmet til Friggland blir like glinsende, men ikke så fake, som bollekinnene til Jan Thomas.

Når 70 personer finner veien til Marienlyst stadion en vinterlørdag for å se en treningskamp, da Oslofolk ellers står som sardiner i tønne på banen til Frognerseteren for å gå på bortoverski, så vet jeg at 2010 kommer til å bli nok et strålende Friggår.

Solheims Bjørvikafarse

Sto i Aftenposten 4.2:

Så ble katten sluppet ut av sekken. Mange har lurt på hvem som egentlig står Riksantikvarens hyperaktive utspillmani i Bjørvika den siste tiden. Ingen oppfører seg slik uten ryggdekning blant høyere makter. Det sto altså ikke en kvinne bak, heller ikke guder, men miljøvernminister Erik Solheim. I Aftenposten 2.2 gliser han bredt og sier at Holme har fungert ytterst troverdig som spilloppmaker i Bjørvika. Holme er dermed avslørt som marionetten eller hoffnarren som danser etter Solheims lunefulle innfall.

Alle brikkene faller på plass. Det verste som finnes er en motstander som oppfører seg som om han er dopa, og ikke rasjonell. En slik motstander kan man ikke avvæpne med fornuft. Med Solheims inntreden i Bjørvika er alt plutselig blitt en del av et politisk spill. Lokalvalget står for døren. Den rødgrønne regjeringen sliter med å vinne de store byene. Da må selvfølgelig staten gripe inn og intervenere, siden den lokale opposisjonen er for svak til å vippe Høyre av pinnen. Både Ap og SV har jo vært helt fraværende i debatten om Bjørvika.

Men hva er egentlig Solheims faglige begrunnelse for å intervenere i Bjørvika? Jo han vil lufte ut i Rådhuset sier han i Aftenposten. Mon tro om det står som et viktig punkt i den rødgrønne regjeringens Soria Moria I&II-erklæring? Først står det noe om å redde verden fra klimadommedag, deretter må lufta renskes i Rådhuset.

Enda mer underlig er det å registrere at en miljøvernminister prioriterer siktlinjer framfor bærekraft. Å bygge tett i Bjørvika rett ved landets mest suverene kollektivknutepunkt er garantert det mest bærekraftige byutviklingen Oslo og hovedstaden kan satse på. Man skulle tro en miljøvernminister skulle nikke gjenkjennende til et slikt grep. Men Solheim setter altså siktlinjer høyere, enda de forsvant ut av byplanleggingen som gyldige parametre allerede i barokken, sammen med enevoldsherskerne. Farsen om Bjørvika er herved fullkommen.


Bjørvika i mono

Publisert i VG

Det er hyggelig at jeg får det til å bruse i årene til Paul Grøtvedt en siste gang før han skal få satt inn en ny pacemaker, men når han skriver like krøkkete som han tenker blir det ikke mye igjen å gripe fatt i. Grøtvedt tilkjennegir at han synes banankrummede og organiske bygninger er bedre enn stereotype og firkantede bygninger. Hvis jeg tenker som en legokloss, tenker han som en middelaldergate der kloakken fremdeles går midt i gata. Vi er alle enige om at byrom må ha en høydedimensjon, hvis ikke ville det vært en flate. Videre må vi enes om at flotte byrom også kan være omkranset av høyhus. So far so good. Men altså ikke i Bjørvika ifølge Grøtvedt, der vil de skape monotoni og sterotypi. Det er antageligvis lettere å få et gammelt neshorn til å lære seg nye triks enn å få Grøtvedt til å reflektere rundt høyder, men da tvinger det seg fram et spørsmål: Er kulturminnene i Middelalderparken av en slik beskaffenhet at de ikke trives med høyhus på en side? Er det slik at Grøtvedt leser seg selv inn i Mariakirken og nærmest hører klagesangene fra ruinene, eller er det kun Grøtvedts personlige oppheng på at det er viktig å se brakkvannet og sniffe lukten av hav som er i ferd med å bli råttent? Da er mitt siste spørsmål: Hvor høyt er egentlig passe høyt for å skape et godt byrom rundt Middelalderparken?

 

 


Grøtvedts grøt

Publisert i VG. 

av Erling Fossen, bydoktor.

 

Innlegget til kunsthistoriker Paul Grøtvedt 30.12 er avslørende, i så henseende at den kunnskapen han har ervervet seg opp gjennom årene etter å ha stirret på størknet oljemaling, ikke nødvendig gjør han til en ekspert på byutvikling. Mitt hovedpoeng i «Trollet i Bjørvika» var ikke å slå et slag for en moderne skyline som Grøtvedt later til å tro, men å spørre: Hvordan tar vi best vare på de få kulturminnene vi har? Jeg vil altså ikke kvitte meg med fortiden slik Grøtvedt påstår. Noen fortidsentusiaster vil gjerne fremstille Middelalderparken som Nord-Europas Pompei, enda du knapt kan se ruinene hadde det ikke vært for at de er merket. Så nesegrus beundring for våre ruiner har jeg ikke, men både Grøtvedt, riksantikvaren og jeg er ute i dem samme ærende nede i Bjørvika. Alle vil ta vare på Oslos kulturminner. Men i motsetning til Holme og Grøtvedt påstår jeg at kulturminner ikke trenger havutsikt for å trives, og at en innramming med høye hus (med siktlinjer mellom) gjør kulturminnene både mer synlig og skaper en fin kontrast mellom Middelalderparken og byen. Grøtvedt må derfor svare på følgende spørsmål: Hvorfor kan ikke høye hus skape en fin innramming for kulturminnene våre i Middelalderparken?

 

 

 


Hele norges askeladd

Henta fra min faste spalte Frigg & Sånt i Lokalavisen:


 

Daglig leder Nils Solum og undertegnede var på middag med de andre 2. divisjonslagene her forleden i anledning samling hos Forbundet. Vi satte oss strategisk sammen med representantene fra M/S og Førde. Opprykkskandidaten M/S fordi vi skulle stjele karmaen deres og nyopprykkede Førde fordi det er et lag vi må slå. Tonen var røff, og Senja som satt ved siden, av satt med åpen torskemunn. Nordlendingene skryter av sin røffe tone, men her ble de førstereisgutter. Replikkene smalt som maskingevær avbrutt av drøvelavslørende latterkuler, og de andre klubbene ble måpende statister. Uansett ble avdeling 1 avgjort den kvelden. Frigg, med det minste budsjettet, vinner, Førde blir midt på treet og M/S rykker ned. Men daglig leder i M/S skal ha poeng for utsagnet sitt om at Frigg har fått en veldig tydelig og kul byklubb-identitet som han misunte oss.


Senere på kvelden kom fotballpresidenten Sondre Kåfjord bort til Nils og meg som for anledningen spilte rollespillet «bad cop» og «good cop», og var over seg av begeistring for at Frigg var tilbake i toppfotballen, og ønsket oss av hele sitt hjerte oppover i divisjonene. Ikke bare er Frigg klubben med Drillo, Tør Røste Fossen og Per Pettersen. Men Frigg har en aura, ikke bare bestående av gammel storhet, men også av en gentlemannsklubb. Rekken av gratulanter tok ingen ende. Leder av 2. divisjonsforeningen kom også bort for å ha treningskamp mellom hans lag Skarp og Frigg. De gadd jo ikke dra til Oslo for å spille treningskamp med et ukjent lag som M/S eller UllKisa.


Frigg er norsk fotballs askeladd. Det er gjevt å vinne over oss, men like gjevt å tape. For en Friggargutt er aldri mutt. Med et lite unntak på tidlig 90-tallet da vi brukte penger vi ikke hadde, har Frigg alltid vært blant de fattigste klubbene. Men vi vil heller ha en fyr i Olabukser som kan finte hentesveis på motstanderne enn et strigla lag med press i treningsbuksa og wunderbaumluktende

ståsokker.

 

Friggargutten er rett og slett gode replikker pakka inn i et hjerte av gull.