Er det håp for Larvik?

Denne sto i Østlandsposten i dag

Kommentar Er det håp for Larvik?

Larviks småborgerlige mentalitet er knyttet til estetikk og det gode livet må erstattes med en aggressiv gründermentalitet som er knyttet til stoltheten det gir å leve av eget arbeid. Først når ledende miljøer går sammen om å bygge denne stoltheten er det håp for Larvik, skriver Erling Fossen i denne kommentaren.

Jeg slutter aldri å forundre meg over små byers hang til selvpisking. I en kommentar (Hva gjør byer attraktive) i Kommunal Rapport er jeg kritisk til prosjektet Branding Larvik, og det blir slått stort opp i Østlands-Posten med tittel «Mener Larvik er en mislykket by». To korte kommentarer til akkurat det. At Larvik foreløpig sliter med å skape et positivt omdømme, er ikke det samme som at byen ikke klarer det. Kriser avler kreativitet og er en forutsetning for endring. Og på samme måte som det er viktig å skille snørr og bart, er det også viktig å skille Branding Larvik fra Larvik. Det pågår en rekke prosesser og byutviklingsprosjekter i Larvik utenfor Branding Larviks regi og det er disse som bør få fokus.


Fakta: Larvik er den av Vestfold-byene som både ligger mest perifert (lengst fra Oslo) og sliter mest med den positive synligheten. Larvik ligger et sted i limbo midt mellom Grenland og Oslo. Larvik er også en av veldig få norske byer som har høy netto utpendling. Som gjøkungen snylter Larvik på sine nabobyer og lar andre byer skape arbeidsplassene til sine innbyggere. Dette faktum gjør det påkrevet å revurdere hele produktet Larvik og ikke bare skape nye banale historier om byen.


Min påstand i artikkelen «Hva gjør byer attraktive?» er at suksessrike byer kjennetegnes av særlig to ting: De fokuserer på opprustning av offentlige rom, og de har et næringsliv med høye ferdigheter som tiltrekker seg kunnskapsarbeidere. Larvik sliter med de offentlige rommene. Larvik har ikke et sentralt byrom ala Bragenes Torg i Drammen. Noe av problemet er jo også at Larvik kommune ikke har en klart definert romlig struktur med et helt klart definert senter. Det sies om fotgjengere i Los Angeles at de enten er «mad, bad or from out of town». Det samme kan sies om fotgjengere i Larvik. Larviks manglende urbane struktur gjør at den lille byen blir bilbasert. Larvik kommune er for stor og har for mange sentra. Det stusselige torget på høyden av Larvik by er for lite, og nå renner alt livet på torget ned Prinsens gate og ut av kaikanten. Men å fjerne fergeterminalen og la folk promenere langs kaikanten skaper ikke nødvendigvis attraktive byrom. Det kan også skape åpne flater som fjerner forutsetningene for alt liv; nemlig friksjon. Resultatet kan fort bli veldig likt en annen stusselig by; nemlig Molde. Alt det urbane livet utspiller seg i Storgata som går parallelt med fjordkanten, og der villaeierne strekker sine tomter helt ned til denne gata.


Mange i Larvik tror at fokus på småborgerlig stedskvalitet skal skape et heftig kunnskapsbasert næringsliv. Dette er grunnleggende feil. Kunnskapsarbeiderne kommer først og fremst som følge av attraktive arbeidsplasser. Uten sterke kunnskaps- og næringsmiljøer får man heller ingen kunnskapsarbeidere. Derfor må næringsutvikling skilles klart fra det å bygge stedskvaliteter. I Larvik tror man også at det å legge et hotell delvis oppe på den ærverdige Batteristranda skal skape et yrende næringsliv. Men servicearbeidsplassene på et hotell genererer ingen ringvirkninger i Larviks innovasjonssystem. En by må klare å utvikle en mentalitet som bejaer innovasjon, som gjør at alle ideer får en så kort vei som mulig til kommersialisering. Larviks småborgerlige mentalitet knyttet til estetikk og det gode livet må erstattes med en aggressiv gründermentalitet som er knyttet til stoltheten det gir å leve av eget arbeid. Først når ledende miljøer går sammen om å bygge denne stoltheten er det håp for Larvik.


Erling Fossen, Oslo Byaksjon:

Reaksjoner:
Rikfolk - vis skaperkraft i Larvik

Dette mener leserne:
Larvik kan lykkes
Viktig part i byutviklingen

Hva gjør byer attraktive?

Jeg har begått et lite skriftstykke i Kommunal Rapport der jeg undersøker hva som gjør byer attraktive. Min påstand er at suksessrike byer har høy kvalitet på de offentlige rommene, og næringslivet er attraktivt for kunnskapsarbeidere. All omdømmebygging er dømt til å mislykkes, hvis den ikke samtidig kobles på materielle prosesser som ruster opp og forsterker de offentlige rommene i byen. Jeg eksemplifiserer med Larvik og Drammen som begge har jobba med å bedre omdømme sitt. Drammen har lykkes. Larvik har så langt mislykkes. Årsaken mener jeg ligger i at Larvik har vært for opptatt av overfladisk branding knyttet til historiefortelling og småborgerlig svada, mens Drammen rusta opp de offentlige rommene, da særlig storstua Bragenes Torg.  

Artikkel i Kommunal Rapport
Artikkel i Østlandsposten: Mener Larvik er en mislykket by
Leder i Østlandsposten: Larviks omdømme

Byrådets kulturruke

Denne var hoved-debattinnlegget i Aften i dag. Min opprinnelige
overskrift var Byrådets kulturruke.

Kulturplan med lave ambisjoner
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Kulturbyen Oslo. Byrådets lenge etterlengtede kulturstrategi var ikke verdt å vente på. Ambisjonsnivået er lagt så lavt at man må være limbodanser for i det hele tatt å komme under det.

«Kulturstrategi for Oslo» er egentlig ikke en overordnet kulturstrategi, snarere seks vilkårlige delstrategier
for kulturfeltet i Oslo. Kulturbyråd Anette Wiig Bryn har skutt med hagle på kulturfeltet for å være sikker på at strategien i hvert fall treffer noe interessant. Deretter har byrådsavdelingen tenkt på et tall, og løsningen er seks delstrategier som ikke har noe til felles utover at de spenner seg alle ut mellom honnørordene «kvalitet, tradisjon og mangfold». Kommunen skal prioritere, hold dere fast, alt fra «et målrettet samarbeid mellom kultur- og næringsliv, å være en teknologisk foregangsby innenfor moderne kulturformidling, forvaltning, forskning og formidling av kulturarven, utvikle infrastrukturen for byens kulturliv, heve kvaliteten på skapende kunst- og kulturvirksomhet, inspirere til formidling av tradisjoner og mangfold og arrangere en europeisk kulturbymåned i 2011». Til fattig trøst for at vi ikke ble europeisk kulturhovedstad samme år.

En strategi skal gjerne føre frem til en måloppnåelse og beskrive veien dit. Målet for kulturstrategien er: «Oslo skal være landets kulturelle hovedstad». Det ambisiøse målet er allerede oppnådd for
lengst og overflødiggjør kulturstrategien. Oslo er landets kulturelle hovedstad, og har alltid vært det. Nær 50 prosent av alle landets kulturbedrifter befinner seg i Oslo.

Ambisjonsnivået er lagt så lavt at man må være limbodanser for i det
hele tatt å komme under det. Når det gjelder ambisjoner for næringslivspolitikken i kommunen, så er den at «Oslo skal bli en av de mest innovative regionene i Nord-Europa innen 2010». Ambisjonene
for kulturpolitikken strekker seg foreløpig ikke lenger enn til Svinesund.

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås skriver i en kommentar i Aften 10. mai at strateginotatet er gjennomsyret av det han kaller «tidens melodi» - nemlig økt samarbeid mellom kultur- og næringsliv.
Det går så langt at kultur etter hvert bare blir omtalt som kulturnæring, skriver Åmås. Men kulturfeltet kan ikke reduseres bare til kulturnæring. Kulturfeltet kjennetegnes av tre egenskaper. Kultur kan som andre næringer kvantifiseres i kroner og øre. Kultur er også tett koblet opp til en bys stedskvaliteter som kan brukes for å tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft. Og kulturen, da særlig gjennom sin lillesøster kunsten, har også som oppgave å skape ny erkjennelse hos byens innbyggere. Denne erkjennelsen kan ikke i første omgang kvantifiseres i penger. Den er å betrakte som en slags grunnforskning eller livsforsikring for Oslo. En befolkning med mye kulturell kapital vil alltid overleve skiftninger i økonomien fordi det er et stort lager av ideer som til enhver tid kan realiseres.

Disse tre egenskapene ved kulturen må stimuleres på forskjellig måte, men kan løses på et mer målrettet vis enn ved at kulturlivet må tigge næringslivet om penger. Oslo kommune kan etablere et kulturfond som både stimulerer den brede kulturen og den smale kunsten. Et slikt fond nevnes merkverdig nok ikke i strategien overhodet, enda alle partiene syntes det var en god idé foran kommunevalget i 2003.

Et slikt fond kan finansieres av for eksempel salg av kommunale eiendommer eller ved å båndlegge deler av overskuddet på kommunens kraftaksjer. Hvis et slikt fond etableres, kan det etter mønster av Norsk kulturråd opprettes to fagutvalg: Det ene vurderer prosjekter ut fra næringspotensialet og stedskvalitetene, det andre vurderer prosjektene ut fra deres potensial for å øke den kulturelle kapitalen hos Oslos innbyggere.

Politikken blir stadig mer event-preget. Store arrangementer blir ofte brukt som brekkstang for å ruste opp den kulturelle infrastrukturen. Europeisk kulturhovedstad i 2011 var ment å være en slik knagg som kunne samle og ruste opp kultursektoren. Når byrådet nå foreslår å erstatte den knaggen med en europeisk kulturmåned, er ikke det ambisiøst nok.

Budsjettet for kulturhovedstaden i 2011 var tenkt å ligge på rundt 400 millioner, hvorav staten skulle bidra med halvparten, og kommunen og næringslivet den andre halvparten. Staten signaliserte, rett før EU bestemte seg for å endre ordningen, at de ikke ville bidra med penger fordi det var for kort tid siden Stavanger, som er kulturhovedstad i 2008, fikk denne statusen.

Å arrangere en europeisk kulturmåned vil ikke utløse de store pengene, hverken fra staten eller næringslivet. Hvis Oslo ville arrangere en verdensexpo, «Expo Oslo 2011», ville det
derimot kunne bidra til å forsterke det kulturelle high tech -Oslo.Munch og Ibsen kunne endelig blitt merkevarer knyttet til Oslo, og hele verden hadde fått øynene opp for at slagordet til DFDS er
feil: At Oslo er natur. København er kultur.

Hvis Oslo hadde hatt baller nok til å søke om å bli Expo Oslo i 2011, og vært forutseende nok til å opprette et kulturfond som hvert år frem til da investerte mellom 50 og 100 millioner i nye kulturprosjekter som både stimulerte næringen, stedskvalitetene og ga innbyggerne ny erkjennelse, ville mye vært gjort. Da kunne vi utarbeide ambisiøse forprogrammer og etterprogrammer og fått en kulturell infrastruktur som var så robust at den stimulerte både pungen og hodet.

Men foreløpig strekker altså ikke kulturambisjonene seg lenger enn til Svinesund.

Mer om kulturstrategien her


Er Oslo en messe verdt?

En engere krets tilknyttet Oslo Byforum skal feire Oslodagen 15. mai (da Oslos skytshelgen St. Halvard ble drept) for fjerde året på rad. Gå hit for å se programmet. Hvorfor feire Oslodagen spør du. Er ikke Oslo verdt å feire svarer jeg. Hva bør en Oslodag inneholde? Lars L. Stenberg som synger Oslosangen? Bør Melafestivalen legges til 15. mai for å feire at Oslo er en multietnisk by? Hva er det som bør vektlegges? Kristianiabohemen på Grand Cafe som førte an i Kultur-Norges gullalder rundt forrige århundreskifte? Fraværet av adel og tilstedeværelsen av de mange byoriginalene? Byen med det store hjertet som var en revy på 50-tallet? Revyens gullalder i Oslo i mellomkrigstiden da den såkalte Oschlotonen ble skapt? Hva skal erstatte barnetogene? Mange spørsmål, men få svar foreløpig. Hjelp.


Et lite skritt nærmere nytt Engastadion

Plan- og bygningsetaten har utredet 11 forslag til ny fotballstadion for Enga.
Rapporten foreligger her:

Tre alternativer regnes som egnet: Stubberud, Valle og Filipstad.

Tre alternativer kan være egnet, men må utredes nærmere:
Grønlia/Kongshavn, sporområdene på Oslo S og Lodalen.

Resten anses som uegnet; deriblant Sørenga, Revierkaia og Vippetangen.

Oslo Byaksjons forslag om ny stadion over sporområdene på Oslo S er altså fremdeles inne og mer brennaktuelt enn noensinne. For Klanen er nå Oslo S definitivt det beste forslaget. Stubberud er i bushen, det samme er Valle, og Filipstad er på den gærne sia av byen. Klansstyret har blindt fulgt Løfsnes i ENTRA som først ville ha stadion på Sørenga, deretter Revierkaia eller Vippetangen. Alle de tre forslagene er definitivt skutt ned.

Byrådslederen

Norges store NTH-problem

Norges store problem er ikke at vi har for få sivilingeniører utdannet i Trondheim, men at vi tror det er det eneste vi trenger. Skal vi lage nye arbeidsplasser er det avhengig av at vi har robuste innovasjonssystemer. Sivilingeniørene er bare en av mange yrkesgrupper som vi trenger i et slikt innovasjonssystem. Min konklusjon i dette debattinnlegget i Aftenposten er at vi ikke får avanserte landbaserte produksjonssystemer før vi får større fokus på andre yrkesgrupper som produktdesignere, advokater, venturekapitalister og brandere. Og fordi krevende kunder er helt avgjørende for å utvikle både gode bedrifter og læresteder bør også siving-utdanningen regionaliseres slik at hver region utdanner sine egne sivingere i tett kontakt med det lokale næringslivet.      

Partiene uten medlemmer i 2015?

Lokaldemokratikommisjonen ble nedsatt fordi Stortinget var bekymret for det rekordlave fremmøte - dukka under 60 prosent - ved kommunevalget i 2003. Framskrivninger Kommisjonen har foretatt viser at partiene vil være uten medlemmer i 2015. Dette fikk meg til å avføde følgende kommentar i Aften


Norge - nyskapende i samspill med naturen. Hæ?

Norge er usynlig. Det vil Omdømmeutvalget gjøre noe med. De vil markedsføre Norge som et nyskapende land i samspill med naturen. Den på alle måter tynne sluttrapporten fra Omdømmeutvalget bare måtte få en kommentar i Dagbladet. Var også i P2-debatt med bl.a. Janne H. Matlary som nok ikke var helt bekvem med å framstille Norge som et naturland. Det er jo litt snålt at de offentlige myndigheter ikke har fått med seg at 80 % av innbyggerne nå bor i by  


T-bane til Tryvann?

I 2003 samlet Oslo Byaksjon inn over 300 underskrifter og leverte det første innbyggerinitiativet som ble godkjent av bystyret. Vi krevde forlengelse av T-bann til Tryvann slik at det gikk an å ta T-banen helt inn i bakken. Det er tre fluer i et smekk. Vestkanten blir koblet på byen på en helt annen måte når skibums fra Tristerud, Grorud og Bogerud kan ta snowboarda sine helt opp til Tryvann. Oslo kan profilere seg som "verdens feteste afterskiby" slik Weekendavisen nylig skrev. De som bor der slipper eksos og drit fra de mange hundre bilene som står der i helga og ikke kommer noe vei. Nå nylig tok Oslo Venstres leder og sjefen i byutviklingskomiteen, Ola Elvestuen (eller Ola Husbåt som vi kaller han) opp hansken og vil ha penger til forlengelse inn i neste års budsjett. Se her Genialt spør du meg.