Fri oss fra Hamsun

Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1408635.ece
logo

Fri oss fra Hamsun

BY OG LAND. Skal den norske by og landkonflikten legges død, må Knut Hamsun rives ut av den norske folkesjelen. Hans reaksjonære bondeideologi ble født delvis som følge av mislykkede forsøk på å etablere seg i byen, skriver Erling Fossen. Hamsundagene på Hamarøy pågår akkurat nå.


(Først publisert: 03.08.06  Oppdatert: 03.08.06 kl. 00:02 )

ERLING FOSSEN, Oslo Byaksjon

MODERNIST OG HEIMSTADDIKTER. Egentlig burde alle Hamsuns bøker etter "Victoria" blitt til store bokbål på fjelltoppene fra Hamarøy til Nørholm. Som kunstnerisk modernist var han uovertruffen. Som heimstaddikter er han bare utålelig.

Hamsun er den siste i rekken av de norske dikterhøvdingene og har derfor en helt spesiell posisjon i Norge. Han er den som gjeter og vokter over den norske folkesjelen. Daglig piner han oss med høytlesing fra en av sine uendelig platte skillingsromaner der kampen mellom det gode og det onde står mellom den nøysomme (fisker)bonden som skaper verdier og den jålete kramkaren med altfor mange ringer som bare omsetter.


Den gamle og nye tid.

Scenene vandrer mellom den gamle tid der fattige og nøysomme bønder, med eller uten godsherren som solkonge og ordnende element i tilværelsen, og den nye tid fylt av byens prangende tomhet og mange arbeidere. Som den forfyllede, men cellospillende telegrafist Bårdsen sier altfor tidlig i "Segelfoss by" (1915): "Livet blir latterlig, hva vi handler og vandler er til mat og klær, vi imiterer å leve. I gamle dager var det den store forskjel, det var slottet og ørkenen, nu er alt likt, i gamle dager var det skjæbnen, nu er det daglønnen."


Norsk bondeideologi.

Den norske bondeideologien kommer til syne allerede i "Kongespeilet" fra 1200-tallet der faren råder sønnen til å investere i jord. Resultatet ble, som Nagel i "Mysterier" (1892) så foraktfullt omtaler, en nasjon bestående av to millioner bønder. Som ble herset med, først av de tyske hanseatene som overtok all oversjøisk handel fra både Oslo og Bergen, deretter danskene og til slutt svenskene. Norge var i mange hundre år et eventyrlig spisskammer som kunne plyndres fordi bøndene ikke forsto seg hverken på handel eller krig, slik vikingene gjorde.


Bli ved røttene.

Kjernen i Hamsuns bondeideologi er at man skal være fornøyd med "nesten ingenting", og ikke hige etter bedre kår på andre steder enn der man har sine røtter. I "Landstrykere" kommer dette klart frem da Polden får gode tider etter at Joakim får et bra "stæng" med sin sildenot. Dette fører til velstand i bygda, men med velstanden kommer fordervelsen. Enden på visa er at de får det verre enn før. Her med den fallerte kjøpmannen Gabrielsens ord: "Han (altså Joakim) påførte oss dette sildstænget i vinter, og gjorde menneskene gale. Vi fik et snev av fordærvelsen allesammen, brukte alt, og ble sittende "verre farne enn før", vi sat tilbake med fordærvelsen i sindet."


Latterlig lykkesøken.

Å søke etter lykken i byene eller i Amerika blir latterliggjort av Karel, en annen fastboende: "Leve bedre, hvorledes leve bedre? Søtere mat. Har du hørt verre! De får ikke rosiner og gotter nok her hjemme og så stryker de av landet." Idealet blir livet til gamle Martinius: "Nu har jeg levet i Polden al min tid, som far min levet det og bedstefar min levet det og hans før ham igjen. Vi er alle blit gamle folk, det blir bortimot en tre hundrede år at vi ser på den samme himmel og den samme jord. Den ene stuen har rotnet ned efter den andre for os, og så har vi bygget os en ny såpas at vi kunde være i den. Forsynet var med os."
Det gode liv består altså i å ro Lofotfisket på vinteren, redde en liten avling på høsten, og bortsett fra det dagdrive fra stue til stue for å se dem råtne opp.


Ubrukelig som bonde.

Hamsun ville gjerne være "Markbo i Sind og Skind og Jordbruker uten Naade" som Isak, men det paradoksale var at han var ubrukelig som bonde. I Nordlandsårene fra 1911 til 1917 gjorde han som gårdbrukeren fra Åsmarka og brukte "kjærringa som hest", og skrev brev til sine venner om hvor ynkelig livet var i Baknorge. Kona Marie skjøttet gården. Hamsuns største dåd var å slite hodet av en høne som kakla for mye da han skulle konsentrere seg om skrivingen. "Mønsterbruket" Nørholm hadde heller ikke vært mulig uten at kunstneren Hamsun hadde pløyd alle sine skriveinntekter inn i driften.
Hamsun-biografen Jørgen Haugan mener at Hamsuns vending mot bondeideologien kan forklares ved å se på hans liv og "en begynnende retrett fra modernistiske storbybastioner". Særlig Paris-oppholdet der han bokstavelig talt agerer som bonde i byen, setter sine spor. Den unge Knut Pedersen med sine innestengte erotiske følelser klarte ikke spranget fra å være sønn av en mislykket gårdbruker og inn i den borgerlige intelligentsiaen.


Gjemte seg under dekk.

Alle byer snur seg mot ham, ikke bare Paris. Da han kom tilbake fra sin andre Amerika-reise, husket han hvor slem Kristiania hadde vært, så gjemte han seg under dekk da Amerika-damperen "Thingvalla" la til kai og ble med båten videre til København. Uten at han ble venn med den byen heller. I Chicago jobbet han seg til å bli sporveiskonduktør. Selv Sarpsborg ble han uvenn med etter å ha spionert på og fotfulgt en ung tjenestepike, uten å ha til hensikt å fullbyrde akten.
Hans to korte opphold i Kristiania på 1880-tallet merket ham heldigvis så mye at vi fikk "Sult". Men det er jo ikke riktig som hovedpersonen sier på slutten, da han våt av feber og matthet ute på fjorden ser inn på land og sier farvel til Kristiania "for denne gang". Det var et mentalt farvel for alltid.


Mislykket i byen.

Hamsuns reaksjonære bondeideologi ble altså født i hvert fall delvis som følge av mislykkede forsøk på å etablere seg i byen. Han fikk også en kunstnerisk krise etter "Victoria", samme år som han første gang giftet seg i en alder av 38 år og får hus, hund og hustru. "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria" var kunstnerromaner som tematiserer en manns uforløste eros. Etter hvert forkaster Hamsun tesen om litteraturen som formidler av eksklusivt, raffinert sjeleliv og blir heimstaddikter. Bondeideologien og oppblussingen av fedrelandskjærligheten fikk næring i årene rundt unionsoppløsningen, og skjøt fart under første verdenskrig, da selvforsyning ble tidens tema. Så sent som i "Landstrykere" er selvforsyning et tema da Joakim holder en tale til sin bror Edevard på slutten: "Så er det at vi skulde dyrke vår egen jord, Norges jord så slipper vi å kjøpe så megen av vår mat fra utlandet, og få svi for det igjen i skatter og tyngsler".


Idérike August.

Den eneste Hamsun-skikkelsen fra 1900-tallet som inngir håp, er entreprenøren August fra trilogien "Landstrykere" (1927) - "August" (1930) og "Men livet lever" (1933). Poldens skjebne er avhengig av August. Han drar bygda opp og han drar den ned. Spilloppmakeren og løgnhalsen er et oppkomme av nye ideer, og nedlegger en enorm arbeidsinnsats i bygda hver gang han kommer hjem fra enten de syv hav eller bare markedet i Levanger.


En høy himmel.

Det er ikke riktig at det er noen motsetning mellom by og land. Alle steder, enten det er Hamarøy eller Oslo, er avhengig av å gjøre himmelen så høy at det er plass til August'ene. Til dem som kapper over røttene sine og gjør en avtale med Mefistofeles for å kunne være kreative og skape. Som Welhaven sier det: "Men er der Livskraft i vort Norges Bringe - og uden det er Resten Narrerier - da maa hans Tanker flyve ud som Bier, da kan ej Fjeldets Jettemuur ham tvinge."

Leve August, men fri oss fra Hamsun. La den neste som biograferer ham bli rammet av varig svekkede sjelsevner.

Amen.

Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.
Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.