Se dette kan vi i dag gjøre med vår jord

Publiserer her det som skulle vært introartikkelen til en pågående artikkelserie i Ny Tid. Av plasshensyn ble den barbert bort. Første artikkel var om hydrogensamfunnet, deretter fultgte undervannsteknologi langs Subsea Valley, programvareindustri i Oslo, havbruk og kreftklyngen i Oslo.

?Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord?

Ny Tid vil i en artikkelserie framover kaste lys over nye teknologier. Serien skal skissere teknologiens lyse side og er inspirert av Orienterings artikkelserie fra 1958.

Den gang trykket Orientering en artikkelserie der fremtredende norske vitenskapsmenn skisserte anvendelsesmuligheter for ny teknologi. Bakgrunnen for serien var et berømt foredrag professor Edgar B. Schieldrop holdt i Den norske Ingeniørforening med tittelen ?På skilleveien i dette angstens og håpets århundre?. Sterkt følelsesladd snakket Schieldrop om behovet for å meisle ut en konstruktiv vei: ?Hele vår tids pessimistiske bilde rulles stadig opp for oss med vidunderlig presisjon. Men det finnes jo også et lyst alternativ; en konstruktiv mulighet. Hvorfor sitter så ikke en hær av eksperter og arbeider med det? ? en realitetens eventyrbok som vi kan henge opp for verden, som vi kan peke på og si: ?Se dette kan vi i dag gjøre med vår jord.?

Teknologipessimistene vant. Framskrittsoptimismen ble erstattet av dommedagsprofetier om kjernefysisk krig og overbefolkning. De radikale var ikke lenger opptatt av teknologi og endringskrefter, men moral og rettferdighet. Økonomi og samfunn skilte lag. Den fatale konsekvensen viser seg først i dag. En stadig mer kompleks produksjon foregår uten verken politisk stimulering eller styring. Produksjonen blir mer og mer kortsiktig, tilpasset de kommersielle bedriftenes behov. Samfunnet mister dermed muligheten for å utvikle nye teknologier som trenger 30-50 år før de er kommersielt modne.

Artikkelserien trekker fram fem områder der miljøer i Osloregionen og Norge er verdensledende. Fem områder som er utsatt for en intensivert global konkurranse, men der norske miljøer til tross for manglende politisk støtte slåss om verdenshegemoniet. Det er på tide å gi de nye arbeiderne den anerkjennelse de fortjener. Det er nettopp de som følger Schieldrops oppfordring fra 1958 : ?I dag må signalet lyde som i Napoleons dager: Dristighet, dristighet og dristighet?.

Hva bidra egentlig samfunnsviterne med?

Hva bidrar egentlig samfunnsviterne med?Av Erling Fossen
Norges har verdens høyest utdannede befolkning. Problemet er at de er feilutdannede. Vi har for mange samfunnsvitere.

Samfunnsviterne er rammet av den samme impotens som filosofene. De er bare opptatt av å fortolke verden, og ikke forandre den som Marx påpekte i sine teser om Feuerbach. Samfunnsviterne har glemt at alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle tilsynelatende mysterier som forleder teori til mystisisme har sin fornuftige løsning i den menneskelige praksis og i forståelsen av denne praksisen. I vår innovasjonsdrevne økonomi trenger vi yrkesgrupper som kan forholde seg til denne praksisen. Ingeniørene og cand. scientene avlister naturens dens hemmeligheter og tar patent på nye produkter. Venturekapitalistene og bedriftsøkonomene skaffer finansiering, industridesignere forener form og funksjon, mens markedsførerne og kommunikasjonsekspertene brander produktet. Samfunnsviterne har ingen plass i denne verdiskapningskjeden. De er kontraproduktive. Som ansatte innenfor akademia bidrar de i liten grad til anvendt forskning, i forvaltningen utgjør de byråkratiet som forsøker å ta livet av nytenkning, og som bidragsytere i offentligheten er de så opptatt av å være kritiske og opposisjonelle at de blir løpende etter enhver samfunnsutvikling.  
Kampen om hegemoniet
Dag Solstad har sagt at nordmannen aldri har vært så lykkelig som på 50-tallet. 50-tallet framstår i ettertid som den politiske konsensusens og ingeniørens tiår. Produktiviteten økte jamt og trutt. Alle som arbeidet følte de var del av noe større enn seg selv. De var med å bygge Norge etter krigens ødeleggelser. Men mot slutten av 50-tallet vokste skyggene fra den kalde krigen seg både større og kaldere. Teknologioptimismen fikk seg en knekk med Cubakrisen og en potensiell atomkrig. Det viste seg at den samme teknologien som kunne skape liv også kunne ødelegge liv. På 60-tallet vokste det fra en ny særnorsk motmakt som ikke hadde noe annet program enn å reversere den teknologiske utviklingen. Denne motmakten var knyttet til de nye samfunnsviterne.
Fødselskullet fra 1946 – verken før eller senere er det født over 70 000 barn i Norge - inntok først gymnaset, senere universitetet tidlig på 60-tallet. Politikken tok en kopernikansk vending. Veslevoksne 20-åringer tok humaniora og samfunnsvitenskap før de begynte med sine ideologiske sverdkamper mot positivismen og Arbeiderpartiets ekspertvelde. UiO erstattet NTH som akademisk premissleverandør for samfunnsutviklingen. Ingeniørene fra NTH ble stemplet som kapitalismens sersjanter, hvis eneste oppgave var å bruke stoppeklokke og finne opp tekniske duppeditter for å pine den siste kraften ut av den stakkars utbytta arbeideren.
Ut forsvant vitenskapsmennene og ingeniørene. Inn kom statsvitere, sosiologer, sosialantropologer og psykologer. Den pragmatiske koblingen mellom politikken og produksjonen ble erstattet av en helt ny ideologisert politikk der økonomisk vekst ble bannlyst. Vekst representerte ikke lenger muligheter, men førte oss ytterligere et skritt nærmere sivilisasjonens undergang. Å produsere ble obskønt.  Kreative økosystemer Samfunnsviternes problem er at de ikke er på høyde med dagens teknologiske utvikling. Hva vet Øyvind Østerud om ikke-lineære innovasjonssystemer? Hva vet Ottar Brox om Technology Transfer Office? Hva vet Nils Christie om inkubatorer? Den mest iøynefallende endringen i dagens tradisjonelle produksjon er at arbeideren i den blå kjeledressen er erstattet av ingeniører med doktorgrad som sitter foran en PC. Interessant i så måte er at programmererne i softwareselskapet Opera kaller produksjonsrommet sitt for ”The factory”. Smelteindustrien er erstattet av programvareindustri. Men kanskje enda viktigere er det at dagens produktivkrefter ikke lenger kan isoleres til enkel analyse av innsatsfaktorene i industrien.  Verdiskapning i dag skjer gjennom innovasjonssystemer; eller det Richard Florida kaller ”broad creative ecosystems.” Verdiskapning må knyttes til både betalt og ubetalt arbeid, arbeidet kan like gjerne utføres på fritid som i lønnsarbeiderens arbeidstid. Politikk må i en bred forstand handle om å utvikle mangfoldige og robuste samfunn for å gi grobunn for gode ideer som kan generere nye arbeidsplasser. Dette betyr bl.a. at enhetsskolen må oppgis og skolene må fokusere på lokale forskjeller og frambringelse av unike ideer knyttet til lokalsamfunnene. Forholdet mellom arbeid og fritid spiller også inn. Kunnskapsbaserte arbeidsplasser trives best i kulturelt avanserte omgivelser. Arbeidsplassene og bedriftene kommer til stedene, ikke omvendt som det var før. Dette gjør at de vanntette skottene mellom ulike politikkfelt som kultur-, by- og næringsutvikling faller sammen      Samfunnsviteren som sosial entreprenør Hvis det revolusjonære subjektet skal identifiseres i vår tid må det være entreprenøren og hans søster den sosiale entreprenøren. Entreprenør betegner her ikke en yrkesgruppe eller en fagutdannelse, men en generell holdning til omgivelsene. Entreprenøren lever av å se gull der andre bare ser gråstein. I sitt vesen er begge to dermed både grenseoverskridende og løsningsorientert. Arbeidsdelingen dem i mellom er åpenbar: Gründeren ser muligheter for å utvikle de materielle produktivkreftene, mens den sosiale entreprenøren av seg de immaterielle innsatsfaktorene og reorganiseringen av samfunnet.Her har faktisk samfunnsviteren en rolle å spille: Som sosial entreprenør. Å utarbeide nye og avanserte samfunnsformasjoner som er på høyde med og effektivt styrer den teknologiske utviklingen. Hvordan lage et velfungerende bedriftsdemokrati som organiserer seg rundt de ansattes kunnskap? Hvordan etablere velfungerende funksjonelle byregioner til erstatning for kommunen? Hvordan utvikle fleksible overnasjonale styringssystemer til erstatning for nasjonen? Hvordan utvikle det representative demokratiet til et mer deltakende demokrati? Det er mange uløste spørsmål, ett av dem er om våre samfunnsvitere er i stand til å transformere seg til sosiale entreprenører.    

Nå er det nok

I dette oppslaget får Oslo Byaksjon får skylden/æren for at stadig flere Oslofolk protesterer mot storkioskinvasjonen i indre by. Årsaken er enkel. Folk har ikke tørt å protestere av redsel for å framstå som bondske. Når vi gikk ut og advarte mot storkioskinvasjonen fordi det brøt grunnleggende med urbanismens bejaelse av mangfold brøt stormen løs. Da jeg bosatte meg på Ashehougs plass for ti år siden var ett av kriteriene min en døgnåpen 7-Eleven (i lille grensen). I dag har jeg 2 7 og 3 Delier rett i nærheten. Det som først var me dpå å øke mangfoldet, er nå blitt den største trusselen mot mangfoldet.