Sandefjord har ingenting å tilby

– Det en kan lære av hvalfangsttida er at Sandefjord var gode til noe en gang. Nå er de ikke gode på noe, hevdet Fossen til NRK Vestfold!". I anledning Vestfold Fylkeskommunes kulturplan for 2007 til 2010 som nå er ute til høring ble jeg intervjuet av NRK Vestfold. Å tro at vikinger og hvalfangstid kan være identitetsskapende for kidza i Vestold i dag er bare å glemme. Sandefjord Blad kom med oppfølger av saken.  

 





 

Horten - midt i ingenting?

Jeg var i Horten nylig i anledning av at plankontoret arrangerte et åpent folkemøte om den nye sentrumsplanen i Horten. Mitt hovedbudskap var: Glem de 17000 innbyggerne i Horten, tenk heller på de 1,7 millionene som lever i Osloregionen. Lokalavisa Gjengangeren hadde oppslag både i forkant og etterkant:

Farvel Europa

Denne står i siste nummer av Stat & Styring

Farvel Europa
av Erling Brussel

Det er bare tolkene som elsker EU. Vi andre elsker Europa. Det er vanskeligere enn noen gang.

Brussel og Berlin. To europeiske byer som på hvert sitt vis er rammet av en uforklarlig europeisk syke. Begge prøver å være litt bystat for seg og sine innbyggere, litt hovedstad for nasjoner som ikke lenger eksisterer, og samtidig prøver de å agere som hovedstad for et Forent Europa som aldri har eksistert. Byenes schizofreni er symptomatisk for både EU og Europa.
   
Brussel. Første gang jeg besøkte Brüssel var jeg syk, ensom og nedbrutt. Bedre ble det ikke av å gå i gatene. Nord lå EU-ghettoen uten kontakt med byen, i sentrum var det øde og forlatt med lettere amerikanske tilstander. Bykjernen utenfor de japanertette områdene rundt Grand Place og Maneken Pis var overlatt til immigrantene. Siste gang jeg besøkte Brussel var det uforandret. På 10 år har altså ikke EU klart å bli en integrert del av Brussel. De er fremdeles en vestkantghetto nord i byen med egne t-banestasjoner, lukkede boligenklaver og med egne sikkerhetsstyrker. Hvordan skal EU bli et mektig imperium når de er fremmede, og blir behandlet som det, selv i sin egen hovedstad?

Mer oppløftende var det ikke å bli loset gjennom strenge sikkerhetstiltak i Regionkomiteens hus til en konferanse som lovet oss å kutte ?through the jargon, from thinkin to action?. Men hvorfor i all verden oppfører de seg som om den amerikanske presidenten hadde stevnemøte med Mulla Krekar på innsiden? Selvfølgelig for å lure besøkende til å tro at det foregår noe viktig på innsiden. De mimer maktens språk selv om ingen terrorister vil bruke en kalori på folkene i dette bygget.

Enhver konferanse i EU-regi er en oppvisning i babelsk forvirring. Alle land skal snakke på sitt eget språk. Brussel er ikke uten grunn tolkernes hovedstad. Et titalls tolker sitter til enhver tid parat. For å være sikker på at ingen faktisk skal høre på det du har og si er det egen monitor med eget headset på hver av pultene. Alle foredragsholderne viser powerpoint-foredraget sitt på monitoren, selvfølgelig har vi også fått utdelt det samme foredraget på papir. Og for å være sikker på at tolkene ikke snubler, sier foredragsholderne det samme som det står på papiret og som de viser på monitoren.

Dette er EUs essens i et nøtteskall. Alt handler om at ingen av landene skal diskrimineres, og gjennomføringskraften blir tilsvarende en laber bris. EU er først og fremst en møteplass for nasjonalstatene. De nasjonale representantene er mest opptatt av å forsvare sin nasjons ære, og glemmer hvorfor de er der. Selv i Kommisjonen er det vanskelig å finne europeere. Først og fremst er de franskmenn, italienere eller svensker. Å treffe noen som er villige til å blø for EU, bortsett fra tolkene, er en vanskelig oppgave. Men det gjør seg bra på CV`en å ha jobbet i EU-systemet, du tjener mye penger, og hvis du er litt smart er det også mulig å lurer noen ekstra kroner ut av EU-systemet fordi det er så uforklarlig komplisert at ingen finner ut av det. Det var faktisk mulig å være med i EU-parlamentet og heve penger, men uten å være tilstede på ett eneste møte. Italienerne var flinke til nettopp det.

Berlin noen dager senere. Denne gang er det et Berlin i krise som har invitert andre ?kreative byer? til stevnemøte. Den tyske stat pøser milliarder inn i sin nye hovedstad. Nye bygg blir reist hver uke, men de forblir tomme. Det finnes antageligvis ingen hovedstad i hele verden som har flere ledige lokaler enn Berlin. Noen senatsmedlemmer fra delstaten Berlin har funnet ut at Berlin skal satse på design og musikk og snu ryggen til ingeniørtette Tyskland. Representanter fra EU-systemet er selvfølgelig til stede. Der byer og regioner aner muligheter for å dra noen kroner ut av EU-systemet får en sir eller madam fra Brussel hedersplassen. Forestillingen om EU som en fet lommebok lever i beste velgående.

Et av spørsmålene som skulle besvares var om det finnes noe ?european content?; altså finnes det noe som heter europeisk design? film? musikk? Da jeg vokste opp i Oslo var det Gimle som viste europeisk kvalitetsfilm; filmer med lite handling, mye dialog, og unhappy ending. Amerikanske actionfilmer med happy ending ble vist på Eldorado. Nå viser alle kinoene amerikanske filmer med happy ending.

Ingen hadde noe godt svar. Det kunne også skyldes en matthetsfølelse i forsamlingen. Det var sensommer og nærmere 40 grader i den nå nedlagte postbygningen. Senatorene svetta. Hjemme i Berlin oppførte også tyskerne seg som franskmenn. Plutselig var det ingen som ville eller skjønte engelsk. Utstyret til den ellers utmerkede tolketjenesten var lettere østeuropa før Berlinmurens fall og hver gang tyskerne snakket ble gjestene utsatt for russisk jamming så vi knapt hørte noe. Tolketjenesten i Berlin er verdensledende ble jeg fortalt i en av pausene.
Svaret på om det var noe felles europeisk ?content? kom helt på slutten av konferansen. En snål australier som både hadde undervist som filosof og vært politimann og nå var blitt berliner, svarte epistemologi. Måten vi tenkte på var typisk europeisk, sa han og alle lurte på om han hadde drukket. Eller fått litt for mange slag i hodet som politimann. Jo, fortsatte han, buddistene for eksempel tenker ikke som oss. Dialektikken er en felles europeisk oppfinnelse. Der endte vi. Det som gjør oss til europeere er altså dialektikken. Yess det skaper begeistring. Det EU vi skal bygge er fundamentert på at vi er de eneste som tenker i motsigelser og med gjendrivelser.

Middagen etter konferansen foregikk på en folketom restaurant i en folketom by. Den gresk-østerikske moderatoren gjennom konferansen sa det var for mye snakk om konkurranse på konferansen. Konkurranse skapte tapere sa han, og hørtes ut som foreldrene til de dårligste kidza på fotball-laget jeg pleide å trene. Hans Pauli ord var at vi måtte samarbeide mer. Det begynte å bli ampert rundt bordet. Jeg sa at jeg heller ville leve en uke og så dø i favelaen i Sao Paulo enn å leve et liv i det intensitetsløse sosialdemokratiske marerittet han beskrev. Han løftet en utrenet finger ? han vil vel ikke at den skal konkurrere med de andre fingrene sine ? og lurte på hvem jeg var som kunne fortelle han om hvor mye intensitet og konkurranse det skulle være i livet hans.

Bordet løste seg opp av flere grunner. Jeg gikk bort til hedersgjesten på konferansen; en eldre distingvert brite som gjennom mange år hadde skrevet om den kreative økonomien, og som nå så ut som en portvinsfull blanding av Postman Pat og en eldre utgave av John Cleese. Jeg lurte på om han ville være med videre på Orianenburger Strasse og sjekke ut hookerne og hasjisen. ?Yes?, sa han begeistret. Vertinnen; en tysk stram ungsau spurte briten om han visste hva hadde sagt ja til. ?Absolutely not?, svarte han like begeistret. Og gikk i dørken. Sammen med drømmen om Europa.

Hvem er redd for islam?

"Det må finnes en tredje vei mellom Hege Storhaugs anti-islamske megafonprosjekt og Henrik Thunes europeiske selvpisking", skriver Erling Fossen i dette debattinnlegget

Byenes endelige triumf?

Denne bokanmeldelsen sto nylig i Ny Tid.

Byenes endelige triumf?
av Erling Fossen

Byene har endelig vunnet kampen om den norske folkesjela.

Det er få om noen standardverk i norsk historie som fokuserer på byenes rolle når det gjelder sivilisasjonsbygging på norsk. Det er først når vi får de norske byenes historie at vi skjønner hvorfor. Byene har ikke spilt noen viktig rolle i Norge. Det er snarere fraværet av bymakt som har skapt den særegne norske historien som har gjort oss til et land med selveiende bønder.

Byhistorisk kortversjon

?Norsk Byhistorie ? Urbanisering gjennom 1300 år? er en lineær framstilling av urbaniseringsprosessene i Norge målt opp mot særlig to kriterier; sentralitet (økonomisk, politisk, religiøst og kulturelt) og funksjonalitet (deltakelse et større bynettverk). Ut fra sentraliteten etableres et byhierarki og ut fra funksjonaliteten plasseres byen i et bredere nettverk.

Fram til 1830 var Bergen den suverent viktigste byen i Norge. Etter 1830 handler norsk byhistorie i all hovedsak om Oslo. I 1830 var Bergen fremdeles større enn Christiania. Ved inngangen til 1900-tallet var Christiania ikke bare tre ganger så stor som Bergen, men like stor som de seks største byene til sammen.

Norge levde i mange hundre år av å eksportere tørrfisk som kysten ga oss, men få nordmenn deltok i utenrikshandelen. Fra 1300 og fram til 1600-tallet nærmest kolonialiserte hanseaterne utenrikshandelen, mens norske kjøpmenn måtte drive det som kalles regional mellomhandel eller detaljhandel. De norske byene ble ? med et lite unntak for Bergen - aldri sete for et blomstrende handelsliv, og ble aldri viktige i norsk sivilisasjonsbygging før på 1800-tallet. Byene manglet en avansert håndverksproduksjon. Riktignok var det mange håndverkere i byene, men de fungerte det som Werner Sombarth i boka kaller ?byfyllere?; de hentet sine inntekter fra produksjon og salg primært til byens egen befolkning. De fungerte ikke som ?bygrunnere? som trakk til seg inntekter utenfra.

Bymakt vs sentral makt

Leser man Lewis Mumfords standardverk ?The City in history? (1961) skildres det en kontinuerlig kamp mellom byen og sentralmakten; enten det er kirken, kongen eller fyrsten. Den europeiske historien kan på mange måter leses som denne kampen mellom den urbane og den sentrale makt. I Norge er den urbane makt helt fraværende. De aller fleste norske byene er etablert og har fått hjelp til å vokse av sentralmakten. Boka går gjennom ulike hypoteser om framveksten av norske byer, hvorav de to viktigste er P.A. Munchs strandstedsteori fra 1849 - som mente at bydannelsene tok utgangspunkt i mer eller mindre selvgrodde markedsplasser og Gustav Storm fra 1899 som mente at de viktigste byene i Norge vokste som sete for kongemakten. De er ikke uforenlige, men bokas gjennomgang viser at sentralmakten har en avgjørende innflytelse bak norsk byvekst.

Fraværet av urban makt i Norge når sitt høydepunkt fra 1830-tallet da liberalistene rundt Schweiigaard, Stang og Kristensen Daa tok til ordet for en rekke nye byetableringer for å øke handel og spre velferden. I den første bølgen av byetableringer på 1500- og 1600-tallet, for eksempel Fredrikstad, Kongsberg, Røros, Kristiansand og det nye Christiania, er det tilsvarende den danske kongemakten som står bak. På 1800-tallet var det særlig påkrevende å få etablert en by i det indre østlandet. Mange undret seg hvorfor det ikke fantes en by i dette enorme området som ville imøtekomme bygdefolkets allmenne økonomiske interesser. Det ble altså staten som måtte trå og etablere Lillehammer først som kjøpstad deretter som by i 1842 fordi innbyggerne på det indre Østlandet ikke klarte å organisere sine felles interesser i et bysystem.

Fraværet av urban makt kan også leses i byenes manglende autonomi. Riktignok ble det innført byborgerskap og ulike former for byråd fra høymiddelalderen, men det er alltid kongens mann, enten det er gjaldkeren, lensmannen, statholderen eller under enevoldstiden; magistraten, som egentlig styrer. Ikke før på 1700-tallet aner vi en maktforskyvning fra kongens mann ? magistraten - til de eligerende, byens beste menn. Ikke før på andre halvdel av 1800-tallet aner vi konturene av et utstrakt kommunalt selvstyre.

By og land mann mot mann

Christianias ekstreme byvekst fra 1830 og helt fram til 1920 skjer mot et nasjonalromantisk bakteppe der den frie bonden blir idyllisert som den egentlige nordmannen. I denne perioden blir motsetningen mellom by og land et strukturelt trekk ved den norske politikken. I andre halvdel av 1800-tallet blir for første gang en by så viktig at det truer med å kolonialisere ikke bare det norske bysystemet, men også landsbygdas levesett.

Parallelt med Christianias vekst vokser det fram helt nye og mer demokratiske byer. Patrisierbyene der noe få utvalgte familier styrte over almuen gikk på en smell under Napoleonskrigene i perioden 1807-1814. Den voksende norske handelsflåten ble blokkert, kornhøsten som slo feil i 1808 skapte hungersnød osv. I årene etter selvstendigheten gikk handelshus etter handelshus over ende, og først rundt 1830 ser vi konturene av helt andre og langt mer demokratiske byer der arbeiderne langsomt krever sin makt.

Reurbanisering

Bokas siste del ?Mot et urbanisert land? 1920-2000? er den vanskeligste å skrive. Historikeren kan vanskelig analysere nær fortid og må henfalle til å observasjoner. Parallellt med økt globalisering har vi opplevd en tiltagende reurbanisering siden midten av 80-tallet. Den kunnskapsbaserte økonomien skaper nytt næringsgrunnlag i byene. Men boka klarer ikke å komme bak de oberserverbare fenomenene. Er vi ikke egentlig vitne til en ny fase i byenes historie der de nok en gang tilraner seg makt på bekostning av sentralmakten.? Det nasjonale byhierarkiet sprekker opp og som i middelalderen vender de seg mot verden.

I sin tid spurte Lewis Mumford om hvorfor nasjonalstaten vant over bystaten. Svaret var at sentrale trekk ved den framvoksende kapitalismen var best egnet for nasjonalstaten. I dag må man spørre: Hvorfor vinner byene makt på bekostning av nasjonalstaten? Svaret er like enkelt: Den globale kapitalismens krav om høy kunnskapsinnsats i produksjonen favoriserer byene framfor nasjonalstaten.

NORSK BYHISTORIE
Urbanisering gjennom 100 år
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen,
Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu
585 s Pax Forlag 2006

Løft ulven ut av landet

Denne her står i siste nummer av Friluftsmagasinet UTE

Løft ulven ut av landet?
Av Erling Fossen

I Norge behandler vi ulv og innvandrere likt. Vi skjønner ikke noe av dem, men de kan være potensielle terrorister. Derfor er det best å være på den trygge siden og løfte dem ut av landet vårt.

På forsommeren var det full oppstandelse i kongeriket. Ulv ble observert i Rømskog kommune i Østfold. En ting er at det finnes rundt 30 ulv i trysilske ødemarken, men når den beveger seg inn i det petterøesrøykende Østfold satt østfoldingene grillmaten i halsen. Man skulle tro ut fra all støyen at ulven hadde forkledd seg som den gamle bestemoren i Rødhette-eventyret og lurt alle barna inn i stua si og spist dem opp. Men den gang ei, det var bare koblingen ulv og barn som fikk alarmen til å gå.   
Avisoppslagene på forsommeren skapte et inntrykk av at ulvebestanden har eksplodert og at en ulv er å se nærmest på hvert gatehjørne. Fakta er at ulven er en sjelden gjest i norsk fauna. Den norske ulvebestanden ligger og vaker bedagelig på rundt 40 dyr, hvorav rundt 30 av dem befinner seg på Hedmarken. Bestanden har ikke endret seg nevneverdig de siste ti årene. I 1960 var ulven så godt som utryddet og ble dermed fredet. Den nåværende bestanden er fremdeles veldig sårbar, både pga innavl og mennesker. Så hvorfor alt dette hysteriet pga noen stakkars gråulv på rundt 30 kilo?
   Veldig få nordmenn har egne erfaringer med ulv, men har fått sitt syn fra myter og eventyr. Ulven er ofte fremstilt som et ondt dyr og lystmorder; enten det er i Grimms eventyr om Rødhette og ulven, Disneytegneserier med Storeulv eller Hollywoodfilmer som Wolf. Men fremdeles finnes det ingen dokumentasjon på at ulv er farlig for mennesker. Derimot finnes det rimelig tung argumentasjon på det motsatte. Det er aldri blitt dokumentert at noen er skadet eller drept som følge av ulveangrep i Norge. Selv om en gjetergutt ble angrepet av bjørn i Flå i 1906 og døde som følge av infeksjoner.
I boka ?Vargen är värst? av Sikku & Torp (2004) intervjues eldre samer, noen født helt tilbake til 1906. De sier i boka: ?Det finns inte ett enda exempel där ett rovdjur skulle ha utgjort en fara för människan uten att det först har provocerats?. Ulveforskningens nestor Doug Pimlott brukte i 1967 Ontario som bevis for ulvens ufarlighet. Ontario i Canada har verdens tetteste ulvebestand. Men gjennom årenes løp har tusenvis av barn padlet og teltet i ulveområdene uten at det finnes noen dokumentasjon på at noen er blitt angrepet.
   Svaret på hvorfor ulven skaper slikt hysteri er veldig enkel. Den rike velfødde nordmannen vil ikke utsettes for noe han ikke forstår, og så lenge ulven ikke har gått på dresseringskurs på Pløyms hundeskole og lært å gi labb, stempler vi den som en potensiell terrorist. En rabiesbefengt varulv som hyler mot månen og vil ha kristenmanns blod. Slik vi ser på alle muslimer i vår tid. Argumentasjonen er den samme. Noen muslimer er selvmorsbombere, altså er alle muslimer potensielle selvmordsbombere. En rabiesbefengt ulv har muligens skadd et barn i Russland på 1800-tallet, altså er alle ulver potensielle barnemordere. Denne mistenksomheten ovenfor alt som er fremmed er direkte fordummende. Framfor å avkrefte fordommer ved å fremskaffe viten om både innvandrere og ulver, velger vi å fråtse i fordommene.
   Ulvens tilstedeværelse har også en næringspolitisk og en distriktspolitisk side. I sommerhalvåret hvert år slippes rundt 2,2 millioner sau i utmark. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeierne har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Det manglende tilsynet til sauene gjør at rundt 130 000 sauer dør årlig. Når er det vel et åpent spørsmål om hvor mange av dem som dør som følge av ulv. Andre rovdyr som jerv og gaupe tar mange. Mattilsynet tror det bare er en del av sannheten at rovdyrene tar så mange sau. De tror også at giftige planter, fluemakk, manglende vaksinering og parasitter er mulige forklaringer. Høsten 2007 skal konklusjonen være klar. Men det er altså bøndenes makelighet; at de sender sauene på utmark uten tilsyn, som er hovedårsaken til at så mange sau dør. Løsningen er tilsvarende enkel. Bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder eller flytt beitedyrene til inngjerdet innmark.
   Flere ulvemotstandere og bønder sier også at vi må velge mellom ulv eller å ha et levende kulturlandskap. Ulven er altså så truende for de stakkars bøndene sine at de ikke tør å slå gresset på tomta si med det resultatet at kulturlandskapet gror igjen. Hva er det bøndene i tilfelle har fått i seg hvis de ser ulver med eksplosiver rundt maven og kalasjnikover rundt skulderen? Eller hvor mye karsk har de drekki hvis de hører at ulvene roper ?Allah akbar? i samstemt kor? Hvorfor skal man bli redd for å gå i naturen selv om en enslig stakkars ulv vandrer i området? Riktignok finnes det urbaniserte ulv i områdene rundt Roma, men den norsksvenske grenseulven har ingen utpreget dragning mot mennesker, enten det er gravide kvinner, barn eller sinte menn med skjegg og børse.
Stortinget har vedtatt at det skal være tre familiegrupper med ulv, bl.a. i området Hedmark/Akershus (Oslomarka) og Østfold. Det betyr at vi kan risikere at ulven også dukker opp i Nordmarka. Det bør ikke utløse noen ramaskrik. En enslig vandrende ulv ble påkjørt av toget i Groruddalen i fjor, og er et synlig bevis for at ulven allerede snuser i marka vår. Ulv i Nordmarka er en god ide. Her finnes det ingen konflikt med sauedrift, og ulvens tilstedeværelse vil bare skjerpe sansene våre når vi ferdes i skog og mark.

Mennesket har i lang tid drevet og kultivert naturen slik at alle ubehag og overraskelser skal renskes ut. Det eneste som mangler er redde småbarnsforeldre som vil ha lovvedtak på at den giftige hvite fluesoppen skal forbys fordi barna kan være så impulsive at de tror det er frittvoksende sjampinjong og putter den i munnen. Når kommer det påbud fra en eller annen ombudsmann om å henge sikkerhetsnett under alle trær som er høyere enn 2 meter? Og bør ikke egentlig alle steiner og skarpe kanter i marka polstres?
   Med ulven tilbake i Nordmarka har naturen slått tilbake, og tatt skogen tilbake fra kulturen. Dette representerer ingen trussel for menneskene, bare en mulighet til å forstå fremmede arter som ikke har som sin høyeste drøm å bo bak inngjerdete hekker i egen villa i forstedene. Ved å forstå ulven fjerner mennesket også frykten for ulven. Følgen er at kulturen forblir kultivert, mens naturen forblir natur, og mennesket kan vandre mellom begge rikene.