Grønn kvise

Min faste spalte Lyskesparket i Stat & Styring:

Grønn kvise

Av Erling Fossen

 

Ekteparet Geelmuyden representerer et demokratisk problem.

 

Det var en gang et ektepar som våknet opp til et forslag om å flytte den amerikanske ambassaden fra Drammensveien til nabolaget sitt i Husebyskogen ved Njårdhallen. Eller Mærrakrattet som det heter på folkemunne. Et kratt som er så ugjennomtrengelig at ikke engang bikkjene pisser der. Vi skriver det herrens år 2003. Ekteparet Geelmuyden satte kaffen i halsen, adrenalinet eksploderte og det strammet seg til i kroppens psoriasispunkter. En av de mest iherdige NIMBY (Not in my Backyard) - aksjonene i norsk politikk så dagens lys.

 

Etter fire års iherdig aksjonistinnsats falt den foreløpige dommen 18. september 2007 i Oslo Tingrett. Den endte med knusende tap for Geelmuyden og hennes aksjonister. Retten avviste deres påstander om saksbehandlingsfeil og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da bystyret gjorde sin beslutning. De ble også ilagt saksomkostninger på 245 000,-. Men det tok ikke mange telefonene før Geelmuyden anket dommen. Anken betyr trolig at bygging av en amerikansk ambassade vil bli utsatt i enda ett år. Et klart flertall i bystyret gjorde det nemlig klart før valget at de ikke vil la amerikanerne stikke spaden i jorden før det foreligger en rettskraftig dom. I mellomtiden må folk som bor og arbeider i Drammensveien leve med et sort hull som nabo.

 

At folk engasjerer seg primært når noe skjer i nabolaget er både veldig forståelig og litt leit. Folk flest bryr seg lite om hva som skjer i lokalpolitikken med mindre noe rammer dem selv eller barna deres. At Margrethe Geelmuyden startet Aksjon Vern Husebyskogen for å hindre at den amerikanske ambassaden ble lagt til hennes nabolag er i utgangspunktet verdt å heie på, selv om det er best for byens befolkning at ambassaden flytter fra Drammensveien snarest mulig. Problemet oppstår først når hun nekter å akseptere at hun har tapt. Hvordan hadde lokaldemokratiet fungert hvis samtlige parter som taper en lokaliseringsstrid skulle dratt saken inn for rettsapparatet? Men det stopper ikke der. Ikke bare har fru Geelmuyden dratt den politiske avgjørelsen om å flytte ambassaden inn i rettssalen, penger er ikke noe problem for velforeningene i området tilhører de rikeste i landet her. Samtidig involveres hennes mann i det som ser ut som en personlig vendetta for å sverte Høyrebyrådet, og hans firma Geelmuyden & Kiese lager en kampanjeavis for Petter Stordalen, der de sprer tvilsom informasjon om giftdumpinga ved Malmøykalven med ett siktemål; å bli kvitt Høyrebyrådet.

 

Herr Geelmuyden sto forbausende ofte fram på TV-skjermen under valget og sa at han ikke lenger ville stemme på Høyre. Det forbauset vel ingen. Fru Geelmuyden har jo mer eller mindre lovet at ingen på vestkanten skal stemme på Høyre etter deres svik i ambassadesaken. Mer forståelig ble det jo når Dagbladet avslørte et nettverk rundt Geelmuyden og en tidligere ansatt, Arbeiderpartiets løse kanon Rune Gerhardsen. Samrøret ble komplett da fru Geelmuyden ble trukket fram som en mulig byråd hvis de rødgrønne vant valget.

 

Men det stopper ikke der. Geelmuyden & Kiese ble engasjert av Petter Stordalen for å lage en publikasjon som skulle bli kvitt de partiene som var for giftdumping ved Malmøykalven. Les Høyre. Samtidig med utgivelsen ble det rykket inn store annonser i riksavisene, med samme budskap. Geelmuyden & Co hadde også gjort avtale med Rune Gerhardsen om å dele ut avisen samme dag den kom fra trykken. Oslo Havns direktør Anne Sigrid Hamran gikk ut i avisene dagen etter kampanjeavisa var på gata og anklaget Stordalen & co for løgn, bedrag og juks med bilder. Slik blir det ofte når en part i en strid lager en ensidig kampanjeavis.  

Striden om lokalisering av den amerikanske ambassaden handler rett og slett om det skal være mulig å kjøpe seg til seier i et demokrati. Hva skjer med et demokrati når det ikke lenger er politikerne som tilslutt skal stemme over og avgjøre hva de mener er det beste argumentet? Hva skjer med et demokrati der det beste argumentet ikke vinner, men der det argumentet som framføres med flest kroner i ryggen vinner? Det blir umulig å drive med byutvikling i Oslo når velforeninger på vestkanten kan kjøpe egne meningsmålinger og engasjere advokater og forhale alle vedtak i årevis. Det betyr at all utvikling må skje i områder der beboerne ikke er så ressurssterke. For en byrådsleder i Oslo der skillet mellom øst og vest ikke står tilbake for noen berlinmur er det helt avgjørende at noe av byens gørre også havner på vestkanten.

 

               

           

  

              

  

Åpningstale til utstillingen "Oslo-tilstander"

(sjekkes mot framføring)

 

Hei Oslo

 

Jeg tenkte jeg allerede nå skulle foregripe konklusjonen. Det er en lettere snål tradisjon her i landet at det henger et bilde av kongehuset på hver eneste utedass. Først da blir man norsk på ekte. Tilsvarende skal det nå henge et Magne Rygh-bilde i hvert eneste dannet Oslohjem. Æru gla i Oslo må du også være gla i Magne Rygh. Slik er det med den saken.

 

Jeg vil først si noe om den tiden som disse oslobildene representerer. 1980-90-tallet er en helt spesiell tid i Oslos historie. For første gang sammenfaller de politiske mål og markedets mål. Politikken vil ikke noe annet enn markedet. Oslo er ikke lenger stolt over å være en sosial foregangsby som før. Oslo skal bli en fullverdig kongressby. Kapitalismen får frie tøyler og Oslos byggeaktivitet eksploderer. SAS-hotellet.Dittenkvartalet, Aker brygge, hele Vaterland; Oslo City, Plaza, Galleri Oslo, ny sentralstasjon, Grønland Torg, E18 blir gravd ned ved Havnelagerbygningen. Det er denne ekstreme vekstperioden og en helt spesiell epoke i Oslos historie, Magne Rygh visualiserer fra sitt atelier på Vaterland og bosted på Kampen.

 

Magne Rygh kommer til Oslo i en brytningstid. Framskrittsoptimismen er borte. Da Rygh ankommer Oslo og Kampen på slutten av 60-tallet har 68-generasjonen våknet til live og kampen for å bevare unike steder i Oslo har begynt. Endring representerer ikke lenger nye muligheter, men en trussel mot det kjente og kjære. Oslo Byes Vel foreslo langt ute på 60-tallet at hele Løkka skulle rives og erstattes av skyskrapere. Det var også bystyrevedtak på at Karl Johan skulle rives. En gedigen motorvei var også planlagt gjennom hele byen. Rygh fikk hele denne kampen mellom fornyere og bevarere rett i kroppen der han bodde på Kampen. Men til forskjell fra veldig mange 68-ere snakket han også med beboere som ikke skjønte verdien av å bevare ?rukkelet?. Sånn sett er Rygh 68-eren som ikke ville være 68-er. De skulle jo heie på alt som var smått, grønt og desentralisert. Det finnes overraskende lite sentimentalitet i Ryghs bilder. Ingen nesegrus hyllest til det som var, mer fascinasjon over det som skal komme.

 

Magne Ryghs tre inspirasjonskilder:

 

Den første og viktigste inspirasjonskilden til Rygh er Charles Baudelaire. Han innevarsler en ny tid og fornyer den klassiske estetikken ved å la den integrere også motiver og temaer som tidligere var utelukket fordi de var stemplet som stygge. Med dette åpner Baudelaire for det bevegelige og det foranderlige ved kunsten, det som ikke kan fanges. Med Baudelaire kommer byen inn i kunsten. Rygh lever da også etter et Baudelaire-motto som etterlyser en kunst som forstår ?det foranderlige, flyktige, og usikre ved det moderne livet?. Eller som en tidligere Oslomaler, Frits Thaulow sa det: ?En skidden Onsdags Eftermiddag i Lakkegata var malerisk seet mere poetisk end brudefærden i Hardanger?. Kunsten oppgave er å gi det stygge og hæslige en kunstnerisk utforming. Rygh har selv formulert dette i en setning: Jeg ser skjønnheten i byens grelle lys


Den første modernistiske diktsamlingen i Norge kom i 1933, Rolf Jakobsens Jord og Jern og er en sammenstilling av det som er; naturen, og det som mennesket bringer inn i verden, teknikken. Diktsamlingen er om ikke en udelt hyllest til teknikken, så uttrykker den i hvert fall en sterk fascinasjon over det menneskeskapte. Rolf Jakobsen var opptatt av de skjulte premissene for at vi kunne leve våre moderne storbyliv. Ikke minst i diktet Byens metafysikk der han tar for seg gassledninger, kloakker osv. kommer dette til syne. Rygh har en tilsvarende fascinasjon for de skjulte premissene; de elementene Rygh kaller stumtjenere i samfunnets logistikkmaskin; kraner, veikryss, bensinstasjoner og jernbanespor.


Den tredje inspirasjonskilden Rygh lider under er den amerikanske malreren Edvard Hopper, d. i 1967. Hopper er jo ofte kalt ?pictorial poet.? og jobbet ofte med utgangspunkt i fotografier fordi folk skjønte det mer intuitivt og det førte til at han kunne leve av å male. Mange av Ryghs bilder har det samme fotografiske utgangspunktet med et klart definert objekt. I både Hopper eller Ryghs bilder er mennesket helt eller delvis fraværende. Hoppers grunn er mer sentimentale enn hos Rygh, Hopper var også opptatt av fremmedgjøringen i det moderne samfunnet og hans favorittbegrep er ?solitude?.  Rygh er mer opptatt av å synliggjøre urbane prosesser som jo nettopp er skapt av mennesker. Derfor er mennesket hele tiden tilstede selv om du ikke ser dem.


Det er sagt at politikkens oppgave er å menneskeliggjøre moderniteten, menneskeliggjøre endringer. Ryghs bilder går enda lengre. Han gjør den heslige byggeplassen Oslo om til noe vakkert. Ved å dokumentere de urbane prosessene som endrer Oslo uigjenkallelig, gjør han dem ikke bare forståelige, han går lenger, han viser hvordan det står mennesker bak. Det er kollektivet Oslo som virker i hans bilder.


Det er med lettere ambivalens jeg nå vil utnevne Mage Rygh til Oslomaleren fram noen. Da Lillebjørn Nilsen ble Oslopoeten over alle Oslopoeter sluttet han å produsere nye Oslobilder, og henfalt til konsumering. Hans siste nyproduserte plate het Nære NIlsen og kom i 1993. Det hviler altså en potensiell forbannelse å bli utnevnt som Oslomaleren over alle Oslomalere, men det får stå sin prøve. Til dere andre Oslomalerne i anegalleriet; både du Frits Thaulow og dere andre. Gi plass til en til. Dere har fått en ny arvtaker. Magne Rygh er fra nå av Oslos offisielle maler.


Herved erklærer jeg utstillingen Oslo-tilstander for åpnet.  

    

Det totalitære økosamfunnet

Miljøbevegelsen representerer vårt største klimaproblem sier Erling Fossen i dette debattinnlegget:

Debattinnlegget har skapt en rekke sidedebatter som kan være verdt å lese/følge/delta i:

Åpent brev til Erling Fossen:
Miljøbevegelsens menneskesyn: (Erling Fossen har rett i at i deler av miljøbevegelsen bidrar til å
skape manglende selvtillit på vegne av mennesket)
Endelig en som sier fra om miljø-krisemaksimeringen:
En ubehagelig stillhet: (Fantastisk gledelig at noen endelig våger å ta til motmæle mot de som
bruker klimaendringene til å skremme vannet av oss. Takk Dagbladet. Takk Erling Fossen)

Miraklenes tid er ikke over. Det er mulig å få til en balansert klimadebatt i Norge også

Har ikke skjedd en dritt

ENDELIG OPPGJØR: Erling Fossen i Oslo Teknopol arrangerer "Shakedown i Bjørvika" hele kommende uke. - Vi må komme videre. Det har ikke skjedd en dritt på fire år, sier han. Derfor skal jeg lenke fast Agerbak-Jensen og Elvestuen til de blir enige.