Fossen i Sakprosa

"I tillegg anmelder oslopatriot Erling Fossen boka "Det var her det skjedde - Oslo under andre verdenskrig - sett i dag" av Ottar Samuelsen utgitt på Dinamo forlag".
 

Hør Sakprosa i NRK P2: fredag 28/11 kl 9.03 og lørdag 29/11 kl. 16.03


Peter den store rider igjen

 

publisert på Arkitektnytt

 

Som en Oslo-urbanist med sunn skepsis til arkitekter som tenker fasader mer enn byrom, og estetikk framfor funksjon, tenker jeg egentlig at de fortjener det kaoset som nå er oppstått foran valget på ny NAL-president til helgen. Arkitektene er den yrkesgruppen jeg kjenner som har lavest grad av kollegialitet, og hvor krybbebiting nær sagt er en selvpålagt favoritthobby.


Sentralt i striden står 68-erhøvdingen Peter Butenschøn eller Peter den store som han fikk som klengenavn da han ledet Norsk Form i ti år. Da professor Søren Kjørup ved Roskilde Universitetssenter på oppdrag fra Kulturrådet evaluerte Norsk Form i 2002 ble organisasjonsstrukturen beskrevet som et fyrtårn med flat struktur rundt. I midten var den allmektige Peter og rundt var medarbeidere uten makt og innflytelse. Egoet hans er så stort at lite får lov til å vokse i skyggen. Hvem var det som den gang forsvarte Peter Butenschøn mot den nådeløse evalueringen? Jo det er den samme Ole Wiig som nå lanserer sin gode venn som presidentkandidat.


Selve framgangsmåten til Butenschøn er ikke en presidentkandidat verdig. Blant den politiske eliten er de flinke til å si at «jeg stiller hvis partiet vil» hver gang noen blir spurt om de vil ha en stilling. Butenschøn skulle sagt det samme når hans buddy Ole Wiig lanserte han som kandidat. Det er alltid bra for en organisasjon å stemme på to kandidater. Det slo Einar Gerharsen fast allerede i sin bestselger «Tillitsmannen». Det skaper engasjement blant medlemmene. Men ikke før var Butenschøn lansert før han gikk til krig mot alt og alle. Ikke bare den andre presidentkandidaten, men også den sittende presidenten, det sittende styret i NAL, og nå sist mot Kathrine Nyhus i nominasjonskomiteen, som forøvrig ville ha og fikk Butenschøn som sin etterfølger i OAF. Utakk er verdens lønn. Denne offentlige skittentøysvasken som Butenschøn har igangsatt, skader renomeet til alle arkitektene.


Når man skal finne en egnet kandidat er det ofte lurt å legge til grunn hvilke oppgaver som bør prioriteres. Vår tid kjennetegnes av globalisering, teknologiske revolusjoner og framveksten av små fleksible organisasjonsenheter som til enhver tid kobler seg mot andre organisasjoner og jobber med fienden, kapitalen, for å nå sine mål, slik f.eks. Bellona gjør det. NAL har som mål å bli byggekunstens svar på nettopp Bellona der det å dele fagkompetanse er like viktig som å bygge kompetanse. De gretne gamle arkitektgubbene har alle det til felles at de ikke evner å gripe denne fleksible og pragmatiske nettverksorganiseringen.


De gretne gamle arkitektgubbene uttaler at det viktigste er å komme gjennom tv-ruta og kommunisere med belsutningstakere i det offentlige. Det er helt riktig at Peter den Store er flink til å jobbe mot enkelte kulturpolitikere, hans fornemme adferd vekker begeistring hos finkulturens forkjempere. Peter den Store fungerer også utmerket som smaksdommer på TV-debatter eller eksperkommentator mot vulgære og harry arkitektonske uttrykk. Men blir Peter den store valgt som ny president, blir NAL enda mer ubrukelig for samfunnet, enda mer elitistisk og enda mer elfenbenstårnaktig i sin opptreden. Peter den store vil ikke lenger bygge. Han vil posere. Det skal han få lov til foran speilet på soverommet. Det bør han ikke få lov til i NAL.


Friggfamilien

Mange fotballklubber innfører holdningskontrakter med spillerne sine i disse dager, også vi i Frigg. På den ene siden slår en slik holdningskontrakt fast at vi i Frigg Oslo FK ønsker at alle skal trives, føle seg trygge og ha det gøy. Vi ønsker å utvikle gode mennesker, men også gode fotballspillere. Og selvfølgelig må denne formelen fra fotballkretsen med: Trygghet + Trivsel = Mestring. Det hele koker ned til at Frigg vil at alle skal fremstå som gode ambassadører og representanter for klubben.

Årsaken til at klubben innfører slike holdningskontrakter er i hvert fall tre-delt. Mange klubber opplever på kroppen at Oslo er blitt en multietnisk by og at det både er gnisninger mellom spillerne internt, men også mellom enkelte lag. En annen årsak, og den er langt mer alvorlig, er at klubbene ofte opplever at skolen ikke fungerer tilfredsstillende som sosialiseringsagent, og at når puberteten begynner å piple fram i porene på spillerne våre, framstår de som halvville ungfoler som kontinuerlig utfordrer grensene lærerne setter rundt dem. At flere og flere har en rimelig løs familiesituasjon, der de enten vokser opp med en forelder i tidsklemma, eller der foreldrene har sosiale eller økonomiske problemer, hjelper heller ikke.

Når både skolen og familien svikter som sosialiseringsagenter er det fotballklubbene som får det. Det er fotballen som nå er de fremste garantistene for at det blir folk av folk. Derfor står det svart på hvitt, holde dere fast, at i Frigg så aksepteres verken mobbing, baksnakking, ekskludering, lyving, stjeling, trakassering av dommere, trenere, ledere, foreldre, med-/motspillere og publikum, banning og ufint språkbruk eller handlinger som ellers kan skade Frigg Oslo FK sin anseelse.

Frigg farer ikke med løskrutt. Det verste du kan gjøre med barn er å true med sanksjoner, så skjer det ingenting. Klubben skal nå etablere et eget disiplinærutvalg som vil ta hånd om alle saker som omhandler brudd på holdningskontrakten. I verste fall fører brudd på holdningskontrakten til utelukkelse fra kamper og treninger over en periode på inntil 3 måneder. Det høres kanskje brutalt ut, men så blir det nå også folk av folk i Frigg.

 

 


Friggs omvendte Skeidproblem


Nå søndag var jeg på en utvidet svigerfamiliemiddag. Da får jeg alltid siste oppdatering på forholdene i Skeid siden svigerfamilien er tung Skeidfamilie. 96-årgangen i Frigg stå nå overfor sin voksendåp; overgang til 11-fotball, tabeller, divisjonssystem, og topping av lagene. Det fine med Frigg er at vi vil veldig gjerne ha med alle som vil være med videre. Årgangen vår teller rundt 35 spillere og det er akkurat som det må være skal vi stille to lag. I tillegg har vi en stor buffer. Kommer det flere lager vi et 7-lag i tillegg, og skulle hordene ankomme oppretter vi et tredje lag.


I Skeid derimot består årgangene av sånn circa 120 spillere (åtte veldig fulle 7-lag), og tilgangen på baner og treningsforhold gjør at bare ca 60 av dem får bli med videre på tre 11-lag. Målsettingen om at flest mulig skal bli med lengst mulig grunnstøter i møtet med virkeligheten på Voldsløkka, Nordre Åsen eller der de får klint inn treningstider. På den annen side blir Skeid også mer av en talentfabrikk når det er så beinhard kamp om plassene. Det er kanskje ikke uten grunn at spissparet som herjet med Stabæk i cupfinalen, Daniel og Moa, kommer fra nettopp Skeid. Frigg hadde Kjetil Wæhler på det seirende laget, men det er også alt vi har i den øverste divisjonen. Det begynner å bli lenge siden Per Pettersen herja på fotballbanen. Enda han holdt på til han var 46 år!


Frigg har et omvendt Skeidproblem. Skeid tiltrekker seg talenter fra hele Oslo, Frigg mister dem. Fram til i år var det bare to klubber i hele Oslo Fotballkrets som mistet flere spillere til andre klubber enn oss. Det tok ett år å få lekkasjen delvis stoppet, men det vil ta flere år før vi har en robust spillerstamme på minimum 40 spillere i hver årgang.


Foreldrene i Friggland spiller en nøkkelrolle. I overgangen til 11-fotballen forsvinner de fleste av dem. Fotball er blitt mer sport enn lek og kameratgjengene splittes opp. Mange foreldre tenker også som nasjonalister, og trekker seg tilbake i hulen sin når de risikerer å møte fremmede foreldre på feltet. Men en ting skal dere vite. Frigg klarer i hvert fall ikke å holde på alle spillerne sine hvis ikke foreldrene møter opp på sidelinja. Da forsvinner det sosiale limet.

 

 

 


Fossen i 1000



Saksa fra Lokalavisen Groruddalen:

fossenlokal

Urbanist, quizgeneral og Friggfantast Erling Fossen har skrevet spørrebok fra Oslo. Tusen takk. Forbered deg på å bli sprø. Som makrell.

OSLO: Det er en underlig bok dette. Med Oslo-oppskrifter og Oslo-spørsmål bakt sammen til en høyere enhet. Årsaken til sammensmeltingen er Erling Fossens møte med restauranteier Jørn Lie i Lauritz Ruus' bar høsten 2003.

I Lauritz Ruus' bar i byens gamle rådhus fra 1641blir Fossen poetisk og sammenligner Osloquizzens rastløse vandring med Hamsuns hovedperson i Sult. Hos Ruus er quizaen hjemme. Sammen med god mat og drikke altså.

"Når alle quizzerne har fortært middag med kortreist mat fra Jørn, en Oslopakke fra barsjef Kjell og hørt den første Lillebjørn Nilsen-låta, senker det seg en sødmefylt ro i lokalet, som alle Oslofolk bør oppleve minst én gang før de dør, skriver Fossen i forordet. Han hyller byen han elsker og han hyller quizen han styrer.


Byquiz

? Oslo har mange ulike quizzer, men bare én Osloquiz. Det er tilfredsstillende å vite at byer som skryter på seg langt sterkere byfølelse og patriotisme enn Oslo, ikke klarer å stable på beina en skikkelig byquiz. Kanskje det ikke står så dårlig til med bypatriotismen i Oslo når alt kommer til alt, spør Erling Fossen retorisk.

Før han gyver løs på leseren med 1000 sprsmål.

Flesteparten av spørsmålene er allerede testa ut på en engere krets Oslopatrioter i høst- og vinterserier på Gamle Raadhus.

Her møtes Høyrepolitikerne i Byrådet, proffe quizzere, journalister i Aften, ølhunder, Løkkaentusiaster, pensjonerte Kampengutter, trikkeentusiaster, utflytta groruddøler, ansatte ved Oslo Museum og andre historikere.

Folk med høyt utviklet interesse for hovedstaden, og som er i stand til å hente kunnskapen frem selv under hardt press. Den som skaffer seg boka har mer tid, og har lov til å oppsøke kilder.


Verd å elske

Målet med de 1000 Oslospørsmålene i denne boka er å skape et bilde av en by verdt å elske. Alt stort er vanskelig, og Oslos gamle og mangefasetterte historie er like vanskelig å tolke som runer.

Forhåpentligvis fungerer denne spørreboka som en kodeknekker.

En ting er sikkert: Har du først knekket koden til Oslo, forlater du aldri byen, skriver Erling Fossen.


Den perfekte julegaven

den store sprreboka
Kommer i bokhandelen på onsdag. 1000 spørsmål knyttet til ting enhver bør vite om byen sin. 25 historiske fotografier + 25 helt nye tatt av Magasinet-fotografen Sigurd Fandango. Som bonus har restaurantsjef Jørn Lie på Gamle Raadhus laget 10 matretter med ingredienser fra Osloregionen. Løp og kjøp! 

Politisk pubdebatt

anders jrstad
foto: Anders Jørstad, Lokalavisen

Selvsagt ble det også en del krangel da byrådslederen og landsfaderens sønn debatterte over halvlitere med øl på puben i Frognerveien. Frogner Høyre var arrangør av politikerduellen og stilte mannsterke opp med lokale Høyre-profiler - deriblant ordfører Fabian Stang som hvitvinsdrikkende observatør ved bardisken. Les hele innlegget i Lokalavisen

Å ta en Stabæk

 

 Det er bare å stille seg i køen av gratulantene som står laina opp foran Stabæks gullhelter. Med ett av de minste budsjettene i eliteserien latterliggjorde de mammonsterke Enga (arbeiderklubb du lissom) i den siste seriekampen og kronet en fantastisk sesong. Det ække verst av en klubb som rykka opp fra femte til fjerde divisjon første gang i 1987. Det var køppfinalen i 1990 som satte Stabæk på sporet. Til alles store overaskelse hadde møkkalaget Fyllingen fra strileland utenfor Bergen klart å spille seg til cupfinalen mot selveste Rosenborg. De ble ydmyket, men noen tenkte at hvis de kan klare det, så kan vi også. Resten er historie.


Som alltid er det nedturene det er lærdom å hente noe fra. I 2004 vant Enga 3-0 over et tafatt Stabæk-lag i den aller siste serierunden. Etter ni år i den øverste divisjonen var nedrykket et faktum. Ydmykelsen var total. Folk sto i kø og frydet seg over smellen til disse reklamefolka. I desember samme år valgte klubben å reise til et lite tettsted ved Oslofjorden for nådeløs evaluering. Konklusjonen var entydig: Stabæk hadde glemt hvordan de skulle bli elsket på Haslum. I løpet av den helgen i Åsgårdstrand bestemte Stabæk seg for å være lokalt forankret klubb igjen.


Og her ligger nøkkelen til suksessoppskriften på hvordan en klubb kan gå hele veien og kanskje spille Champions League mot Real Madrid neste år. Det er ikke de klubbene med størst budsjett som alltid vinner, men klubbene med de sterkeste røttene i lokalsamfunnet. Tidligere Skeidtrener Begnt Eriksen sammenligne en god trener med en god kokk. En god kokk får alltid noe godt ut av de råvarene han har hvis han har en formening om hva han vil lage. De som har mye penger, derimot, shopper ofte stjerner uten å vite hva de skal brukes til. De mister fokus.


Forrige gang Frigg satsa stort på 90-tallet mista vi fokus. Folk ble henta inn fra fjern og nær og lovet både bil og leilighet. Vi glemte det viktigste. Å være elsket i Friggland, fra Akerselva til Bygdøy, fra Vippetangen til Vindern. Den feilen gjør vi ikke to ganger.