Det norske muslimhatet

Debattinnlegg i VG, 13.8

 

Lille speil på veggen der, hva skal til for å norsk i dette landet her?

 

?Jævla muslimer?. En stamgjest kommer ropende inn døra på Perrongen Sportsbar bare minutter etter at bomben smalt i regjeringskvartalet. Innehaveren skjønner ingenting, men andre gjester ber han om å skru på TV`en. Det utarter til en opphetet krangel mellom innehaveren og gjesten. Vi møter min venn innehaveren, hvis datter skulle ha vært på Utøya den fredagen, noen dager etter, og hans vennlige brune øyne er ikke lenger like varme: ?Hadde det vært en muslim som sto bak, hadde jeg tatt med meg familien til Marokko og reist. Da hadde det blitt borgerkrig i Norge.?

 

Hans historie er ikke enestående. Dagsavisen og NRK har avdekket lignende historier. Antirasistisk senter har fått en strøm av henvendelser. Det kan virke som om nesten alle som så ikke-norske ut i Oslos gater, fikk et ublidt møte med det norske hatet i perioden fra bomben smalt til gjerningsmannen ble definert like arisk som i Hitlers våte drøm. Mange av drosjesjåførene og buss-sjåførene i Oslo stoppet skiftet tidlig og dro rett hjem. På min Facebookvegg er det en som forteller at gjestene på kafeen i 1. etg på Frogner plass var så ekle mot det pakistanske personalet/eierne, at de ba om å bli kjørt hjem lenge før stengetid. En av eierne tok alle fra kjøkkenet med seg i bilen og kjørte en og en trygt hjem. En god venn fortalte meg at da han stakk innom kaffebaren sin i Grønlandsleiret, der også mange somaliere vanker, så sto den libanesiske innehaveren og gråt etter utallige hatmeldinger. Han spurte min venn: ?Hvorfor oppfører nordmennene seg slik??

 

En formildende årsak er selvfølgelig at det aldri har smelt her før. Terrorbombing er dessverre hovedstedenes og storbyenes mørke følgesvenn. Her er makten samlet, og befolkningskonsentrasjonen tettest. Oslo har foreløpig vært forskånet for denne type terror, men nå har byen vår mistet uskylden. Men denne truende og paniske oppførselen kan ikke unnskyldes med at befolkningen var uforberedt. Det mest nærliggende svaret på spørsmålet: Hvorfor oppfører nordmennene seg slik?? er at det faktisk foreligger en reell redsel for at muslimene kommer og tar oss.

 

Riktignok viser en meningsmåling VG har fått utført at 26% er blitt mer positive til det flerkulturelle Norge etter terroren, men veien tilbake til skyttergravene og de stereotype skremmebildene er farlig kort. I en meningsmåling etter at Frp`erne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen skrev at flerkultur ?vil rive landet vårt i filler? i Aftenposten for ett år siden, svarte kun 30% helt benektende på påstanden. Rundt 70% svarte at flerkultur enten i stor, noen eller mindre grad, vil rive landet vårt i filler. Det som mange trodde var skrevet i et anfall av sinnssykdom, hadde faktisk grobunn i store deler av folket.    

 

Over dette putrende hatet vil det norske folket legge et lag av visne roser, ulne honnørord og klam konsensus. Det er oppskrift på bråk. Ingen retorikk duger på den norske muslimredselen. Sterkere lut må til. Ingen roser kan dekke over det faktum at det er nærmest umulig å bli sett på som norsk hvis du ikke har to foreldre som er etnisk norske. I Norge er det lett å bli statsborger, men tilsvarende umulig å bli norsk.

 

Norge må bli mer stat og mindre nasjon. I Norge tror man at det er mulig å skille mellom en god og en dårlig nasjonalisme. Men hvor uendelig patetisk er det ikke å bruke det norske flagget som sorgsymbol for tragedien, når gjerningsmannen er uttalt nasjonalist? Det er den samme nasjonalismen som gjør at gode nordmenn i det ene øyeblikket spytter og hveser etter alle som ikke ser norske ut, for i neste øyeblikk å gråte når de klemmer hverandre i rosetog og synger nasjonalsangen. Hvor mange var det ikke av de som gikk i rosetoget som noen dager før hadde slynget ut sitt muslimhat mot alle som var litt mørkere i huden enn en mallorcabrun nordmann?

 

USAs og Canadas relative suksess med integrering skyldes at de har klart å lage en forfatningspatriotisme som erstatter nasjonale symboler med en grunnlov som stiller alle likt så fremt de vet å oppføre seg. Min venn på Perrongen Sportsbar er like norsk som noen andre etter nordamerikansk målestokk. Han betaler sin skatt med glede, og hans barn er prydblomster og enere innen både sport og akademia.   

 

Tragedien i Oslo og på Utøya må ikke få lov til å utarte til råstoff for den norske nasjonalismen. Norge trenger mer rasjonalitet og mindre sentimentalitet. Å være norsk er ikke noe du fødes som, men noe du blir gjennom gode handlinger.


Det er langt til Oslo

? Om vi merker avstanden til Oslo? Selvfølgelig gjør vi det. Det skal mye til for at det vi gjør her oppfattes som interessant for offentligheten, sier Else Braseth, teatersjef ved Hedmark Teater.
I fjor hadde teateret kunstnerisk suksess med «En del forestillinger om rovdyr», der manuset er bygget på en serie intervjuer med skolebarn, pensjonister og bønder i fylket ? men også hovedstadens meningsmenere, som Erling Fossen.

? Rovdyrspørsmålet er det mest brennbare vi har her i distriktet. I ettertid kunne vi kanskje ha ønsket oss et litt større oppmøte, vi opplevde nok at mange bygdefolk trodde vi kom til å lage en forestilling som var ensidig for rovdyr, siden vi var kulturarbeidere, forteller Braseth.

? Forestillingen deres hadde undertittelen «By og land, mann mot mann». Er det slik det oppleves, sett fra Hedmark?

? Det oppleves ofte som to forskjellige verdener, ja.


Klassekampen 25.7 

All makt korrumperer

klassekamerater



Hvilke av de tre bøkene er du mest fornøyd med?

- Jeg må si den siste. Den er mest spennende. Jeg er særlig fornøyd med
at jeg oppfant radarparet Martine Aurdal og Erling Fossen. Med dem som
detektiver har jeg Norges svar på svenske Mikael Blomkvist og Lisbeth
Salander. Bare med motsatt kjønn. En gravende journalist og en asosial
dataekspert som blir et par. Jeg har likevel kanskje gått litt langt når
jeg påstår at de gifter seg på slutten av boka.

Les hele intervjuet i Dagbladet


Doktor Fossen er tilbake

doktor fossen

Foto Aina Larsen Innleid bydoktor Erling Fossen (t.v.) skal forsøke å finne fram til en ny oppskrift for Kongsvinger i kveldens politiske pub. Uten hjelp av ordfører Arve Bones. Temaet denne er omdømmebygging: Hvordan skal Kongsvinger markere seg inneklemt mellom svenskegrensa og Oslo? Les hele oppslaget i Glomdalen

Fossen i Sakprosa

"I tillegg anmelder oslopatriot Erling Fossen boka "Det var her det skjedde - Oslo under andre verdenskrig - sett i dag" av Ottar Samuelsen utgitt på Dinamo forlag".
 

Hør Sakprosa i NRK P2: fredag 28/11 kl 9.03 og lørdag 29/11 kl. 16.03


Peter den store rider igjen

 

publisert på Arkitektnytt

 

Som en Oslo-urbanist med sunn skepsis til arkitekter som tenker fasader mer enn byrom, og estetikk framfor funksjon, tenker jeg egentlig at de fortjener det kaoset som nå er oppstått foran valget på ny NAL-president til helgen. Arkitektene er den yrkesgruppen jeg kjenner som har lavest grad av kollegialitet, og hvor krybbebiting nær sagt er en selvpålagt favoritthobby.


Sentralt i striden står 68-erhøvdingen Peter Butenschøn eller Peter den store som han fikk som klengenavn da han ledet Norsk Form i ti år. Da professor Søren Kjørup ved Roskilde Universitetssenter på oppdrag fra Kulturrådet evaluerte Norsk Form i 2002 ble organisasjonsstrukturen beskrevet som et fyrtårn med flat struktur rundt. I midten var den allmektige Peter og rundt var medarbeidere uten makt og innflytelse. Egoet hans er så stort at lite får lov til å vokse i skyggen. Hvem var det som den gang forsvarte Peter Butenschøn mot den nådeløse evalueringen? Jo det er den samme Ole Wiig som nå lanserer sin gode venn som presidentkandidat.


Selve framgangsmåten til Butenschøn er ikke en presidentkandidat verdig. Blant den politiske eliten er de flinke til å si at «jeg stiller hvis partiet vil» hver gang noen blir spurt om de vil ha en stilling. Butenschøn skulle sagt det samme når hans buddy Ole Wiig lanserte han som kandidat. Det er alltid bra for en organisasjon å stemme på to kandidater. Det slo Einar Gerharsen fast allerede i sin bestselger «Tillitsmannen». Det skaper engasjement blant medlemmene. Men ikke før var Butenschøn lansert før han gikk til krig mot alt og alle. Ikke bare den andre presidentkandidaten, men også den sittende presidenten, det sittende styret i NAL, og nå sist mot Kathrine Nyhus i nominasjonskomiteen, som forøvrig ville ha og fikk Butenschøn som sin etterfølger i OAF. Utakk er verdens lønn. Denne offentlige skittentøysvasken som Butenschøn har igangsatt, skader renomeet til alle arkitektene.


Når man skal finne en egnet kandidat er det ofte lurt å legge til grunn hvilke oppgaver som bør prioriteres. Vår tid kjennetegnes av globalisering, teknologiske revolusjoner og framveksten av små fleksible organisasjonsenheter som til enhver tid kobler seg mot andre organisasjoner og jobber med fienden, kapitalen, for å nå sine mål, slik f.eks. Bellona gjør det. NAL har som mål å bli byggekunstens svar på nettopp Bellona der det å dele fagkompetanse er like viktig som å bygge kompetanse. De gretne gamle arkitektgubbene har alle det til felles at de ikke evner å gripe denne fleksible og pragmatiske nettverksorganiseringen.


De gretne gamle arkitektgubbene uttaler at det viktigste er å komme gjennom tv-ruta og kommunisere med belsutningstakere i det offentlige. Det er helt riktig at Peter den Store er flink til å jobbe mot enkelte kulturpolitikere, hans fornemme adferd vekker begeistring hos finkulturens forkjempere. Peter den Store fungerer også utmerket som smaksdommer på TV-debatter eller eksperkommentator mot vulgære og harry arkitektonske uttrykk. Men blir Peter den store valgt som ny president, blir NAL enda mer ubrukelig for samfunnet, enda mer elitistisk og enda mer elfenbenstårnaktig i sin opptreden. Peter den store vil ikke lenger bygge. Han vil posere. Det skal han få lov til foran speilet på soverommet. Det bør han ikke få lov til i NAL.


Mitt drømmelag

Dagbladet 05.08

«Motto: Frekke finter, fart og driv. Fotball handler om å gjøre folk av folk. Det hjelper ikke å være god på banen hvis du er et rasshøl utenfor. Spillerne på mitt 4-2-1-3 drømmelag er sterke personligheter med en attitude; lojale, hardtarbeidende og så kreative at de overmanner ethvert rigid system.» Erling Fossen, bydoktor og styreleder i Frigg

KEEPER

RAY CLEMENCE, Liverpool og England

Født: 05.08.1948. Clemence holdt nullen i 335 av sine 666 (!) kamper for Liverpool, og var hovedårsaken til at Liverpool vant serievinnercupen i både 77, 78 og 81. Skandale at han ble skjøvet ut til fordel for Bruce Grobbelaar.


FORSVAR (FRA VENSTRE)


PHILIPP LAHM, Bayern München og Tyskland

Født: 11.11.1983. Det finnes kreative tyskere! Den lille venstrebacken er ekstremt offensiv, har en fantastisk pasningsfot, og er like god med begge bein.


PER PETTERSEN, Frigg og Norge

Født: 06.07.1946. Trolig Friggs største fotballspiller gjennom tidene. Startet som gategutt i Møllergata og hadde til og med en superkort karriere i SUF (ml). Pettersen spilte 464 friggkamper og fikk 35 kamper med flagget på brystet som midtstopper. Selvskreven kaptein.


PAOLO MALDINI, AC Milan og Italia

Født: 26.06.1968. En av verdens beste forsvarsspillere gjennom tidene. Milan er den eneste klubben Maldini noen gang har spilt for, og i løpet av sin over 20 år lange karriere på San Siro, har han rukket å spille over 1000 kamper.


ROBERTO CARLOS, Fenerbahçe og Brasil

Født: 10.04.1973. Typisk offensiv back som representerer et ekstra angrepsvåpen, og har kanskje verdens hardeste skudd.


MIDTBANE


ZINEDINE ZIDANE, Real Madrid og Frankrike

Født: 23.06.1972. Lavmælt utenfor banen, trollmann på banen. Nedskallingen av ekle Materazzi viser at han ikke tar dritt fra noen.


SOCRATES, Corinthians og Brasil

Født: 19.02.1954. Socrates var kjent for sin majestetiske spillestil og var en naturlig lederskikkelse for en gyllen Brasil-årgang. Hans politiske engasjementet gjorde også at han ble kalt for fotballens Che Guevara. Hadde kongeørnens oversikt, frekke hælspark og fantastisk spilleforståelse


ANGREP


STEVE HEIGHWAY, Liverpool og Irland

Født: 25.11.1947. Fattern var i Liverpool og kjøpte t-skjorte til meg og bruttern. Bruttern fikk Kevin Keegan. Jeg fikk Steve Heighway. Da var jeg solgt. En klassisk ving som løp mot cornerflagget og la silkepasninger inn i boksen. Egentlig venstreving, men her omskolert til høyre. Like god med begge bein.


DANIEL BRAATEN, Toulouse og Norge

Født: 25.05.1982. Hengende spiss. Skandale at han foreløpig er tapt for Oslofotballen. Hans nonchalanse, ekstreme rykk og lave tyngdepunkt er umulig å møte. Representerer en ny generasjon kristianiabohemer. Hans labile kunstnertemperament gjør at han må ha en frirolle.


MARIO KEMPES, Valencia og Argentina

Født: 15.07.1954. Spiss. I 1978 var Kempes den eneste spilleren som spilte utenfor Argentina i den kjederøykende Cesar Luis Menottis VM-vinnende tropp. En moderne og hardtarbeidende spiss som løp mye, skapte rom for andre, skjøt som en hest, og var granitthard i kroppen.


TOM-ØYVIND RISANGER, Frigg og Norge

Født: 14.05.1982. Venstre kant. Ekte Frigg-gutt som er hjemkommet fra Strømmen. På en pervers måte klarer han å lime ballen fast til beina uansett hva han gjør. Driver forsvarsspillere til vanvidd eller langt opp på tribunen. Det Zlatan gjør med en fotball, gjør Tommern med en bordtennisball


Det blir stadig flere i Trondheim

Intervju med meg i Adresseavisen 06.09.2008

 
Det brygger opp til nytt rekordår for antall mennesker i Trondheim. Det er en tveegget opplevelse for Trondheim kommune.

- Slik situasjonen er nå om dagen, må Trondheim kanskje belage seg på å ta en større del av kostnadene ved befolkningsveksten enn tidligere, sier rådgiver Svein Åge Relling ved Byplankontoret i Trondheim. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at folkemengden i Trondheim økte med 1 517 personer ved første halvår. Det er klart mest i Sør-Trøndelag, og gir Trondheim tredjeplass på landsbasis. Kun Oslo og Bergen øker mer. Første juli i år hadde Trondheim totalt 166 708 innbyggere.


Koster å vokse

- Alle må tenke langsiktig. Det kan være ønskelig med vekst, men det er tøffe tak å ta på investeringssiden i en fase. Alle må leve i den vanskelige balansegangen mellom ønske om vekst og det å samtidig takle kostnadene, sier Relling og nevner skoler og barnehager som eksempel på en økende utgiftspost. Tradisjonelt har etablerte barnefamilier med foreldre fra 30 år og oppover stått for mye av utflyttingen fra Trondheim. Det er en trend som er i ferd med å snu.
- Trondheim har blitt mye mer populær for denne gruppen. Om det har med barnehagedekning å gjøre er rene spekulasjoner, selv om noen antyder det. Jeg tror ikke det er så enkelt.
Sysselsettingsmulighetene påvirker også, og ingen vet helt sikkert hvordan dette henger sammen, sier Relling.


Trenger ikke hage

Urbanist og byforsker Erling Fossen fra Oslo, mener en mentalitetsendring ligger til grunn for at flere småbarnsfamilier velger å holde seg i byen. Det er fremdeles kostbart for store leiligheter i byen, noe som sender flere forøkende familier ut i distriktet. Men den tradisjonelle oppfatningen om at barneoppdragelse fordrer store grøntarealer og egen hage, mener Fossen har snudd.
- Nå tenker vi at barn som vokser opp i byer også er bra folk. Det er ikke gjort mye forskning på dette, men nesten alt peker på at bybarn lærer fortere og blir mer tolerante, fordi de vokser opp i en heterogen setting, sier Fossen. Han er overhodet ikke overrasket over at folketallet i Trondheim øker stekt, i likhet med byer landet rundt. Nærværet av NTNU skaper attraktive studieplasser som igjen bygger attraktive bedrifter i tillegg til andre bygleder.


Blir konflikter

- Kultur, uteliv og mangfoldet av mennesker - summen gir en uimotståelig kraft. I Norge opplever vi nå en massiv urbanisering, men vi ligger etter nesten alle andre europeiske land. I Nederland og Belgia er urbaniseringen nær hundre prosent. Vi har nå en forsinket byrevolusjon.
- Hva må byen gjøre for å møte dette? - Når flere flytter til byen, blir det gjerne interessekonflikter. Noen oppfører seg litt som hønemor, og stiller ganske strenge støykrav til omgivelsene. På Grünerløkka i Oslo har vi hatt sterke konflikter mellom folk som bor der og folk som bruker bydelen som utelivsarena. Dette stiller sterke krav til byutviklingen om å lage flerfunksjonelle rom der man kan bo, arbeide og rekreere.


Nye krav til boligene

Byplanleggingen i Norge siden andre verdenskrig har vært klassisk soneregulert, der man bor i drabantbyer og arbeider i bykjernen. Nå blandes bruken mer og mer, og det forutsetter en annen kompleksitet. Boliger må isoleres, balkonger og uterom må skjermes. Hvis ikke blir det krig, slik som på Grünerløkka. - Vi har hatt litt sånn i Trondheim også, rundt enkelte utesteder.
- Ja, det må man jo få. Og i utgangspunktet har begge parter rett. Det er folk i byen hele tiden, noen spiser lunsj, studentene surrer rundt, barnefamilier går rundt med barnevogn. Og det er jo dette som gjør byrommet så interessant.

AUDUN HOEM HAGEN 40 22 40 34 audun.hagen@adresseavisen.no


©Adresseavisen

Hver eneste dag er en Oslodag

Denne sto i Aftenposten Morgen 17.8  


Hver eneste dag er en Oslodag

av Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Ragnhild Skogheim anklager meg for å ha et lite nyansert syn på identitet (13.8) fordi jeg lanserer Oslos mange innflyttere som mulig svar på at færre innbyggere i Oslo enn i de andre norske byene identifiserer seg med byen sin. Jeg kunne, som Skogheim, sagt at det er umulig å vite sikkert, men da hadde jeg vært et utrolig dårlig intervjuobjekt.


La meg begrunne mitt syn. Hovedårsaken til at folk flytter på seg er muligheten for å få arbeid. Det er derfor nærliggende å tro at mange av Oslos innflyttere er her fordi vi har et ekspansivt arbeidsmarked og blant verdens høyeste lønninger, og ikke fordi de elsker Oslo.


Identitet er et problematisk begrep i de moderne storbyene. Innflytterne og minoritetene utvikler utvikler bare unntaksvis en homogen identitet som urbane Osloborgere, ofte snarere det stikk motsatte. Både deres nasjonale identitet, og i mange tilfelle stamme eller lokale (trønder, bergenser) identitet, som for eksempel hos somalierne eller pakistanerne, blir brukt enda mer aggressivt i møte med andre minoriteter og innfødte Osloborgere. I Oslo skjer det til en viss grad en svekkelse av de etniske særpreget, men den identitetsmessige tilknytningen til nasjonen eller ?stammen? blir bare sterkere. Det er et urbant paradoks at jo likere gruppene blir, jo mer spektakulært og ofte aggressivt hevdet de sin unikhet og sin forskjellighet fra andre grupper.


Gjør det noe at bare et mindretall av de som bor her identifiserer seg med Oslo? Nei, antageligvis ikke. En storby fungerer som en magnet som tiltrekker seg veldig mange ulike menneskeskjebner og for noen er det nettopp fraværet av en sterk homogen identitet som er tiltrekkende. Patriotisme kan fort ende opp som bynasjonalisme. Derfor er det viktig at man ikke forsøker å tre en identitet ned over hodene på de som bor i Oslo.


En annen og viktigere indikator på en sunn by kan måles i befolkningsvekst siden byenes hovedinntektskilde er personskatt. Oslo vokste med rekordmange 12 000 personer i fjor og har knapt vært mer attraktiv.


Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor

4 siders oppslag i VG lørdag 2.8. Jeg var en av seks som ble intervjuet:

Erling Fossen, Forfatter og urbanist

- Ditt favorittsted?

- Det vil jeg dele i to. Om sommeren er Gressholmen det eneste stedet du kan være. Der er det folk fra Oslo, og turistene har ikke rotet seg fram dit. Og så er det ølservering og du kan spise makrell. Bysted er Brugata. Der har du hele verden fortettet innenfor hundre meter. Det var der alle bøndene kom inn, og ble lurt da de kom til byen. Her har du den genuine historien og det multietniske i en fin dynamikk. Det var også her Sigrid Undset sto og kikket på utsikten fra Gunerius, og følte hun var i Paris.

- Beste minne fra Oslo?

- De beste sommerminnene er når du ikke gjør noe. Du bare flyter. Starter på en av øyene, og bare tar det derfra. Ikke noen forpliktelser, og bare åpen for alle øyeblikk som kommer. Da treffer du alltid supre mennesker.

- Hvilket råd vil du gi til en turist i Oslo?

- Start på Grønlandsleiret. Der har du billig mat, voldsomt mangfold og veldig mye å se på. Jeg ville bare rota meg rundt der, og opp til Grünerløkka. Det er det mange kaller for Bakgårds-Oslo. Men det er her alt det spennende skjer, og her du treffer Oslo-folk. Oslofolk er det beste folket i verden.

- Hva savner du når du forlater byen?

Intensiteten. Det går på alt fra trafikk, bevegelser av mennesker, forskjelligheten av mennesker. Du merker det med en gang du er nord for Sinsenkrysset. Det skjer ikke noe.

Din favoritt blant turistattraksjonene?

- Den utvendige heisen på Oslo Plaza. Du får kilefølelsen. Samtidig så skjønner du at høyhus ikke er noe å være redd for.

- Beste fremkomstmiddel?

Beina eller bysykkel. Du er helt idiot hvis du skal manøvrere deg rundt i Oslo i bil.

- Beste byhemmelighet?

Jeg ville dratt opp til Quality 33, den gamle Standard telefon- og kabelfabrikken i Østre Aker vei. Der får du tung Oslo-historie allerede før du tar heisen opp for en drink i den nye baren. Der har du panoramautsikt over Oslo, og da merker du at byen er så uendelig mye større enn den lille fjordstrekningen byrådet kaller Oslo.


Storbyundersøkelsen - Ekspertenes dom

Ekspertenes dom


RIK OG UNG BY:
Ekspertene Aftenbladet har snakket med - en fra hver av de fire

store byene - har flere forklaringer på den generelle lykken i Stavanger.


- Stavanger er en ung by som er i flytsonen. Vi må huske på at den startet nesten

på null for 30 år siden. Da var det knapt en skjenkebevilling der, sier Osloentusiast Erling Fossen. Sosiolog Erik Fossåskaret ved Universitetet i Stavanger er inne på det samme:? Før 1970 var Stavanger en rolig hermetikkby med småhus og stagnasjon. Veksten kom fort, slik at byen i langt større grad enn for eksempel Bergen er preget av nyrike mennesker, sier han. Fossåskaret har med selvsyn sett at Stavanger er en mer velstående by. - Det ser man på slike ting som at offentlige plasser og bygg er bedre vedlikeholdt i Stavanger, sier han.


Urbanisten Fossen peker på at Stavanger har fått smake oppsiden av det fargerike fellesskapet, med mange

godt betalte utlendinger i oljebransjen. ? Slik sett skjønner jeg at byen kan kalle seg mangfoldig. Både valgforsker Frank Aarebrot i Bergen og psykologiprofessor Arnulf Kolstad ved NTNU i Trondheim trekker frem politiske forskjeller for å forklare innbyggernes inntrykk av styringsdyktigheten i egen by.


Trondheim og Stavanger har det gamle systemet med ordfører og formannskap. Oslo og Bergen har innført byparlamentarisme. - Bergen har tullet voldsomt med styringssystemet de siste årene. Det er en Mikke Mus-parlamentarisme der politikerne ikke tar ansvar for noe som går galt. Ikke rart få synes byen er godt styrt, sier Aarebrot. Kolstad peker på at Trondheim og Stavanger er styrt i stabile, tydelige politiske retninger. - Stavanger har vært Høyrestyrt i mange år, mens Trondheim er utstillingsvinduet for de rød-grønne. I Bergen og Oslo er det mer kaos i politikken.

Aftenbladet


Storbyundersøkelsen

Leder for Oslo Byaksjon, Erling Fossen, er ikke overrasket over at Oslo scorer lavest. - Dette med identitet er vanskelig i Oslo. Over halvparten av befolkningen er innflyttere, og mange av dem er mennesker som ideelt sett skulle ønsket å være et annet sted, sier han til Aftenposten

Selv om statistikkene viser at flest flytter til Oslo, er det få i BTs undersøkelse som har hovedstaden som førsteønske. Det plager ikke Oslo-entusiast Erling Fossen: - Nei, det blir litt uinteressant. Folk kan gjerne ønske å bo på Hardangervidda. Men det er her arbeidsplassene ligger. Slik er det å være hovedstad, sier Fossen i et oppslag i Bergens Tidende

- Bypissing er noe bergensere alltid har drevet med. Det er tegn på kjærlighet - akkurat som Davy Wathne: Han slenger alltid dritt om noe eller noen i Brann, men elsker klubben, sier Fossen i et annet oppslag i BT




Slår ring om Karl Johan

Oppslag i Aften

karljohantittelj796651x

- Kan ikke omskrive historien

Også Erling Fossen slakter forslaget.
- Nå må Rune Gerhardsen snart finne noen ordentlige saker. Han kan ikke reformere historien, eller omskrive den ved å luke ut unionstiden så vi fremstår som en fri og ærerik by de siste tusen år. Skal vi fjerne alle spor av unionskonger, kan vi jo begynne med statuen av Christian Kvart, sier Fossen.

Stavanger trenger ikke Vestlandet

Erling Fossen mener Stavangers satsing på deltakelse i globale bynettverk er det eneste riktige, skriver Rogaland Avis


Mur Vestlandet inne

"Oslo-politiker Erling Fossen mener vestlendingene ikke klarer seg uten Østlandet, og ler bare av opprørstankene", skriver BA

PS! Dette oppslaget har jeg ikke lest korrektur på så det er noe mer upresist og rocknroll enn strengt tatt nødvendig, men hovedinnholdet står jeg selvfølgelig for.

Rødfis fra Bergen

Frank Aarebrot fyrer med bergensk rødfis når han advarer mot vestlandsk separatisme, skriver Erling Fossen i dette innlegget i Dagbladet

Jakt uten mening

truderingheimI morgen leverer Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk og Erling Fossen fra Oslo Byaksjon et innbyggerinitiativ med 300 underskrifter til Oslo bystyre. Oppfordringen er: Gi nederste del av Galleri Oslo til rusmiljøet så folk slipper å fryse seg syke, skriver Trude Ringheim i Dagbladet 

Dommedag er avlyst

NATURENS BESTE VENN?:
- Naturvernbevegelsen i Norge ser på seg selv som fagforeninger for naturen. Og hvem er det som er naturens verste fiender? Jo, det er menneskene som breier seg ut på bekostning av de andre artene, skriver Erling Fossen.

NATURENS BESTE VENN?: - Naturvernbevegelsen i Norge ser på seg selv som fagforeninger for naturen. Og hvem er det som er naturens verste fiender? Jo, det er menneskene som breier seg ut på bekostning av de andre artene, skriver Erling Fossen.

I Norge har det inntil nå vært lettere for en kamel å komme gjennom nåløyet enn det er for klimaskeptikere å stå fram i offentligheten. Her lanseres fire påstander som skal bidra til å hindre ytterligere spredning av sur nedbør i den norske offentligheten.

Grønn kvise

Min faste spalte Lyskesparket i Stat & Styring:

Grønn kvise

Av Erling Fossen

 

Ekteparet Geelmuyden representerer et demokratisk problem.

 

Det var en gang et ektepar som våknet opp til et forslag om å flytte den amerikanske ambassaden fra Drammensveien til nabolaget sitt i Husebyskogen ved Njårdhallen. Eller Mærrakrattet som det heter på folkemunne. Et kratt som er så ugjennomtrengelig at ikke engang bikkjene pisser der. Vi skriver det herrens år 2003. Ekteparet Geelmuyden satte kaffen i halsen, adrenalinet eksploderte og det strammet seg til i kroppens psoriasispunkter. En av de mest iherdige NIMBY (Not in my Backyard) - aksjonene i norsk politikk så dagens lys.

 

Etter fire års iherdig aksjonistinnsats falt den foreløpige dommen 18. september 2007 i Oslo Tingrett. Den endte med knusende tap for Geelmuyden og hennes aksjonister. Retten avviste deres påstander om saksbehandlingsfeil og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da bystyret gjorde sin beslutning. De ble også ilagt saksomkostninger på 245 000,-. Men det tok ikke mange telefonene før Geelmuyden anket dommen. Anken betyr trolig at bygging av en amerikansk ambassade vil bli utsatt i enda ett år. Et klart flertall i bystyret gjorde det nemlig klart før valget at de ikke vil la amerikanerne stikke spaden i jorden før det foreligger en rettskraftig dom. I mellomtiden må folk som bor og arbeider i Drammensveien leve med et sort hull som nabo.

 

At folk engasjerer seg primært når noe skjer i nabolaget er både veldig forståelig og litt leit. Folk flest bryr seg lite om hva som skjer i lokalpolitikken med mindre noe rammer dem selv eller barna deres. At Margrethe Geelmuyden startet Aksjon Vern Husebyskogen for å hindre at den amerikanske ambassaden ble lagt til hennes nabolag er i utgangspunktet verdt å heie på, selv om det er best for byens befolkning at ambassaden flytter fra Drammensveien snarest mulig. Problemet oppstår først når hun nekter å akseptere at hun har tapt. Hvordan hadde lokaldemokratiet fungert hvis samtlige parter som taper en lokaliseringsstrid skulle dratt saken inn for rettsapparatet? Men det stopper ikke der. Ikke bare har fru Geelmuyden dratt den politiske avgjørelsen om å flytte ambassaden inn i rettssalen, penger er ikke noe problem for velforeningene i området tilhører de rikeste i landet her. Samtidig involveres hennes mann i det som ser ut som en personlig vendetta for å sverte Høyrebyrådet, og hans firma Geelmuyden & Kiese lager en kampanjeavis for Petter Stordalen, der de sprer tvilsom informasjon om giftdumpinga ved Malmøykalven med ett siktemål; å bli kvitt Høyrebyrådet.

 

Herr Geelmuyden sto forbausende ofte fram på TV-skjermen under valget og sa at han ikke lenger ville stemme på Høyre. Det forbauset vel ingen. Fru Geelmuyden har jo mer eller mindre lovet at ingen på vestkanten skal stemme på Høyre etter deres svik i ambassadesaken. Mer forståelig ble det jo når Dagbladet avslørte et nettverk rundt Geelmuyden og en tidligere ansatt, Arbeiderpartiets løse kanon Rune Gerhardsen. Samrøret ble komplett da fru Geelmuyden ble trukket fram som en mulig byråd hvis de rødgrønne vant valget.

 

Men det stopper ikke der. Geelmuyden & Kiese ble engasjert av Petter Stordalen for å lage en publikasjon som skulle bli kvitt de partiene som var for giftdumping ved Malmøykalven. Les Høyre. Samtidig med utgivelsen ble det rykket inn store annonser i riksavisene, med samme budskap. Geelmuyden & Co hadde også gjort avtale med Rune Gerhardsen om å dele ut avisen samme dag den kom fra trykken. Oslo Havns direktør Anne Sigrid Hamran gikk ut i avisene dagen etter kampanjeavisa var på gata og anklaget Stordalen & co for løgn, bedrag og juks med bilder. Slik blir det ofte når en part i en strid lager en ensidig kampanjeavis.  

Striden om lokalisering av den amerikanske ambassaden handler rett og slett om det skal være mulig å kjøpe seg til seier i et demokrati. Hva skjer med et demokrati når det ikke lenger er politikerne som tilslutt skal stemme over og avgjøre hva de mener er det beste argumentet? Hva skjer med et demokrati der det beste argumentet ikke vinner, men der det argumentet som framføres med flest kroner i ryggen vinner? Det blir umulig å drive med byutvikling i Oslo når velforeninger på vestkanten kan kjøpe egne meningsmålinger og engasjere advokater og forhale alle vedtak i årevis. Det betyr at all utvikling må skje i områder der beboerne ikke er så ressurssterke. For en byrådsleder i Oslo der skillet mellom øst og vest ikke står tilbake for noen berlinmur er det helt avgjørende at noe av byens gørre også havner på vestkanten.

 

               

           

  

              

  

Den nye tid

I går åpnet jeg min valgkamp. Jeg holdt appell for Larvikslista i Larvik. Fin gjeng. Før på dagen svarte jeg også på spørsmål i Universitas

Her er appellen:

Hei Larvik. Larvikslista 

Jeg misunner dere litt, hver gang dere er langt nede og lurer på om dere har kasta bort livene deres, så kan dere bare tenke på 20,9 som var valgoppslutninga deres i 2003. Da kan dere finne roen og vite at dere har utretta mer enn mange gjør hele livet sitt. Å gå fra 0 til 20,9 prosent på tre måneder kvalifiserer til et mirakel. Mirakelet i Larvik. Hvorfor den nye tid valgte å manifestere seg i Larvik og ikke i Oslo, må historikerne finne ut av. Kanskje var dere geniale i deres kommunikasjon. Kanskje hadde dere de gode sakene. Kanskje lå de materielle forholdene til rette. Hos mange av dere har det sikkert sneket seg inn en nagende følelse av at dere ikke klarer å gjenta braksuksessen, og har begynt å telle hvor mange mandater dere må ha for å være fornøyde. Jeg er her for å overbevise dere om at alle forholdene ligger til rette for at dere kommer til å gjøre et enda bedre valg denne gang. 

Jeg ser to grunner til det.  

1. Konkurransen fra de andre partiene er ikke spesielt hard. Det sier noe om deres raushet at Larvikslista i sin godhet nå har begynt å eksportere politikere for å redde de andre partiene fra akutt rekrutteringskrise. Det er Larviklistas styrke. Dere er det eneste partiet som klarer å tiltrekke dere høyt utdanna yngre folk som elsker byen sin og vil gjøre noe for den, men som ikke klarer møllukta hos de andre partiene. Dere åpner politikken, de andre partiene lukker den. Snart sitter det folk fra Larviklista på topp i alle de viktige politiske posisjonene i Larvik.   

2. Hva er de viktigste politiske utfordringene framover? Det er først og fremst å skape nye arbeidsplasser tilknyttet de nye produktivkreftene. Ikke minst er dette viktig i Larvik som har en nettoutpendling på rundt 2000 personer. De nye produktivkreftene får dramatiske følger for byens utforming. Larvik må skape helt nye byrom som følge av at gammal industri fløtter og ny industri med helt andre arealbehov kommer til. Et viktig leement for å lage nye arbeidsplasser er å bruke kultur. For eksempel vil et kulturhus skape enorme ringvirkninger i områdene rundt seg, og påvirke både nærings- og byutviklinga i stor grad.  Larviklista har suverent høyest troverdighet på dette politikktriangelet: kultur, by- og næringsutvikling. Om noen år vil alle de andre partiene med nødvendighet løpe etter dere 

Konklusjon: De ytre forutsetninger peker i retning av at dere skal bli det suverent største partiet i Larvik etter valget. All den energien som trengs finnes i dette rommet. Og dette er fysikk, ikke englepreik; glem Østlandspostens galluper, glem alle andre enn dere selv. Ikke skjel til noen. Hvis dere intensiverer samhandlinga dere i mellom, øker antall kontaktpunkter mellom dere, og blir enda mer sammensveisa, vil denne energien vokse og vokse og til slutt bli ledestjernen for hele Larviksamfunnet.  Jeg kan også med usvikelig sikkerhet si når dette inntreffer: 10. september.  

Larvikslista representerer den nye tid. Og den nye tid har bare tapt en gang ifølge dikteren Per Sivle. Det var i 1030 i slaget på Stiklestad da vår felles Vikenkonge Olav Haraldson uventet tapte mot Tore Hund og hans bondehær.

Det kommer ikke til å skje igjen.   

Lykke til med valget           

Fjelltur på havet

Source logo

ERLING FOSSEN Forfatter,
Dagsavisen 29.07.2007
Seksjon: Kultur Side: 44

urbanist og Oslo-patriot FJELLTUR Storhornet Godøya på Sunnmøre

- Fjelltur på havet. Mine svigerforeldre kan bli hva de vil hvor de vil, men av en eller annen pervers grunn er de trofaste mot Sunnmøre. Alle som har tatt fjellturen opp til Storhornet på Godøya skjønner noe av grunnen. Turen starter midt ute i havgapet ved den pittoreske fiskelandsbyen Alnes. Visstnok skal alle som heter Alnes med eller uten æ stamme herfra. Via en kløvvei går veien rett opp til det første platået der Alnesvannet ligger. Vel oppe er det 360 graders panoramautsikt: Stadt i sør, Stemhesten i nord og Ålesund og Sunnmørsalpene i øst.

- På toppen av alle fjell i Sunnmøre er det en varde med en bok stukket inn der folk skriver inn navnene sine slik at alle ser hvilke slekter som slentrer unna trimmen. Her står roaldene fra Vigra, alnesene fra Godøy og giskene fra Giske. For en som har slekta si fra Østlandet, kaller Sjusjøen et fjell og det nærmeste en kommer havet er Mjøsa, er det i sannhet et mektig skue der oppe på Storhornet. For en stakket stund er ikke Oslo verdens navle lenger.


©Dagsavisen

Trenger Oslo en egen hovedstadspolitikk?

Trenger Oslo en egen hovedstadspolitikk?
Aftenposten Aften 05.07.2007

Kommunalminister Åslaug Haga har gjestet Aftens debattsider for å skryte av Regjeringens engasjement for hovedstaden. Hun har tilsynelatende glemt at de rødgrønne politikerne i Oslo sendte første utkastet til hovedstadsmelding tilbake med et klar melding om at det tynne dokumentet var ubrukelig. Når Sp skal lage en melding om hovedstaden der de har 0,7 prosent oppslutning, skal man være på vakt. I Kommunal- og regionaldepartementets nyhetsbrev ligger da også nyheten om å opprette et ekspertutvalg for å se på sentraliseringens pris rett under nyheten om hovedstadsmeldingen. Sentralisering har først og fremst nedsider for Sp.


Så også med mangfold. Mangfoldet i Oslo blir hyllet på overskriftsnivå: «Mangfold gir potensial for vekst», «Mangfold som stedskvalitet», men når fordelen med mangfoldet skal utdypes, er det bråstopp utover at Oslo har fått kebab og eksotiske frukter som følge av innvandringen. Når nedsidene av mangfoldet skal eksemplifiseres, kommer eksemplene på rekke og rad:


Fattigdom i hovedstaden

«Fattigdom i Norge ser i stor grad ut til å være et hovedstadsproblem. Den høye andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo med dårlig arbeidsmarkedstilknytning, er en sentral forklaring på den høye andelen med lav inntekt i hovedstaden» (s. 36). Videre: «Statistikk viser at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i forhold til andel av befolkningen når det gjelder flere typer kriminalitet. Overrepresentasjon er størst innen vinnings- og trafikkriminalitet, men det er også bekymringsfulle trekk i tallene for volds- og narkotikakriminalitet» (s. 83). Innvandrerne får skylden for at Oslo ikke bare har et fattigdomsproblem, men også et økende voldsproblem.


Ta næringspolitikken

Osloregionen har sitt eget regionale utviklingsorgan, Oslo Teknopol, som er eksperter på de kunnskapsbaserte klyngene i regionen. Staten er også til stede med ikke bare en, men tre regionale utviklingsaktører: Innovasjon Norge Oslo, Akershus og Østfold, SIVA og en regional representasjon fra Norges forskningsråd. Disse er gode på distriktspolitikk og eiendomsforvaltning, men har utviklet seg som konkurrenter og støtter lite oppom Oslo Teknopols arbeid.


Hadde staten ment alvor med sitt engasjement, hadde den gitt mer penger til Norges forskningsråds strategiske programmer sentralt, kuttet ut det regionale mellomnivået og gitt hovedstadens politikerflertall i styrene til Innovasjon Norge og SIVA - og overlatt til Oslo Teknopol å utvikle klyngene som binder hovedstaden og resten av landet sammen i fremtidsrettede prosjekter.


Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Bare marka setter grenser

Her følger mitt innlegg i en debatt for eller mot vern av markagrensa (25. juni) på bloggen til Vampus 
Erling Fossen
sa...

Hva er motsetningen mellom å være for bevaring av markagrensa og være opptatt av det urbane? De henger intimt sammen. Oslo har en av de tynnest befolkede bykjernene blant større europeiske byer. Vi klarer fint å ta unna ekstremveksten her i byen ved å bygge litt tettere og høyere. Og nei, vi trenger ikke ksyskrapere for å få til det. Ved å begynne å spise av markagrensa forblir Oslo en tynn suburbanisert suppe som verken er sosial, bærekraftig eller økonomisk lønnsom. Derfor: La markagrensa ligge til glede for de som er opptatt av turer i skog og mark, og til glede for oss som vil ha flere folk til byen der vi andre oppholder oss.

28 juni, 2007 13:57


Oslotalen 2007 nå på You Tube

Ragna Kronstad har redigert Oslotalen som jeg holdt på Oslodagen 15. mai og lagt den ut på You Tube

Nordmannen finnes ikke

Dette innlegget ble publisert på tidenstegn.no og skapte tidenes debattstorm med foreløpig 102 kommentarer. God lesing. Mvh. ef.

Nordmannen finnes ikke

Av Erling Fossen
Publisert 26.05.2007 kl. 18:07 (102 kommentarer)

Sannheten er konkret. Det er også identiteten din.

Jeg blir kvalm av 17.mai. På den dagen blir byen jeg elsker invadert av folk jeg aldri ser til daglig og ikke har noe til felles med. De ser ikke ut med sine spraglete drakter, prater rart og har en fanatisk glød i blikket som kan skremme fanden på flatmark. Vi som har bodd midt i Oslo de siste 20 årene ser også hvordan de forvandles forfylla brølaper når barnetoget er reorganisert og gjenoppstått på den enkelte skolen på ettermiddagen. Min sønn er snart 11 år, men jeg har aldri feira 17. mai sammen med han. Det rare er at han skjønner det. Hadde det ikke vært for leker og is og brus hadde han gjerne rømt unna dagen han også.

Det er rart med det. Hvis noen snakker dritt om Oslo slår jeg. Hvis noen snakker dritt om nordmenn ler jeg med dem, like høyt som når noen mobber andre nasjonaliteter. Det som former meg som menneske er de sosiomaterielle omgivelsene jeg til enhver tid beveger meg i. Jeg har alltid bodd i Oslo, kommer alltid til å gjøre det og min største drøm er at Oslo skal bli det nye Athen eller den nye Pariserkommunen for den saks skyld. Jeg vil mye heller at Oslo skal samarbeide med Göteborg enn Bergen, og hva som skjer med Nord-Norge interesser meg midt på ryggen. Men det forhindrer ikke at jeg kan bli hjertevenn med en som er født i Nord-Norge.

Alle som befinner seg i Oslo og har hjertet sitt her har like mye rett til å være her. Det dummeste jeg vet er etniske minoriteter som kaller seg bindestreks-nordmenn; enten det er norsk-ugander, norsk-pakistaner eller blablabla. Shabana Rehman skal ha evig kudos for at hun en gang ble portrettert et eller annet sted på 90-tallet og slo fast at hun var en Oslojente fra Holmlia. Selvfølgelig har oppveksten på Holmlia prega henne mer enn at slekta hennes er fra Karachi. Identitet er da for faen ikke noe du fødes med, det er noe du skaper gjennom samvirke med personer i omgivelsene. Identitet er rett og slett ikke noe mer eller mindre enn summen av dine handlinger og refleksjoner.

Det er ingen som har eiendomsrett til Oslo. Bare bruksrett. Oslo identitet skapes hver dag en en million forskjellige samhandlinger. Kun den som bruker byen vår, har rett til den. Bruksrett. Ikke noe gjør meg surere enn hvis en full trønder eller telemarking er i Oslo som turist, skjeller ut Osloborgere som har bodd her hele livet og ber dem pelle seg hjem fordi de ikke kan spore stamtavla si tilbake til Harald Hårfagre, men Djengis Khan. Hvem tror du egentlig ville vinne hvis de to krigsherrene skulle barke sammen?

Typisk Bøhler og være norsk

Denne sto i Aften 23.04

Typisk Bøhler å være norsk

Valgkamp. Oslo Aps Jan Bøhler har startet valgkampen med visjoner om å
gjøre Oslo om til Wall Street. Dette skal gjøres ved å hente de rundt
300 fondsmeglerne som forvalter Statens Petroleumsfond fra London til
Oslo.

Det er oppsiktsvekkende tatt i betraktning av at Bøhler ved sist valg
sto i spissen for utrenskningen i Oslo Ap av dem som foraktfullt ble
kalt blåruss og vestkantsdirektører. Det rammet selv Groruddalens
dronning Siri Bjerke, fordi hun hadde tatt seg den frihet å være
direktør i NHO-systemet noen år.

Blåruss er bra for byen, bare de ikke melder seg inn i Ap. Jeg regner
med at Bøhler ser for seg et Wall Street uten prangende høyhus også,
siden Oslo Ap er mot høyhus. Aller helst bør de vel flytte inn i
Selvaags terrasseblokker i Groruddalen, og selvfølgelig skal de ikke
tjene mer enn en vanlig industriarbeiderlønn.

Bøhler er den siste representant for en utdøende rase i Norge,
statskapitalistene. Ser man bort fra Bøhlers amerikanske lengsel (Oslo
skal bli Wall Street, Groruddalen skal bli Norges svar på Silicon
Valley osv.) hadde han minnet mistenkelig om Venezuelas president Hugo
Chavez. Det neste skrittet nå må være at Bøhler truer med å sende
soldater mot utenlandske selskaper i Nordsjøen.

Tidligere har Bøhler lansert ideen om et fond som bl.a. skal brukes
for å kjøpe opp døende norske industribedrifter for å hindre at
arbeidsfolk skal lære seg noe nytt. I næringspolitikken er det umulig å
skille Frp og Bøhler. Begge vil hindre globaliseringen av økonomien ved
at staten opptrer som grensevakt og bruker oljemilliardene som våpen
for å hindre fiendtlige raid.

I praksis betyr det at det allerede underutviklede norske næringslivet
blir redusert til sosialklienter som spør pengepusheren sin, staten, om
penger, fremfor å utvikle den nødvendige globale kompetansen. Det er
slutt med å sy puter under armene på bedriftene. Bøhler tar skrittet
fullt ut og gir de stakkars bedriftene de nye «Up and Go»-bleier hver
gang de skal ut i verden for å lære seg å gå.

Det spørs vel om Bøhlers interesse for blårussen kommer til å vare
mange timene etter valget i høst, men finansklyngen i Oslo har et
globalt potensial som kan utnyttes bedre.

Oslo Børs er viktigst i verden innenfor flere områder knyttet til
olje- og gassvirksomhet, oppdrettsnæring med mer. DnB NOR og Nordea er
størst i verden innenfor shipping. Å lage en komplett finansklynge som
klarer å bli verdensledende innenfor sine nisjer, samtidig som de
stimulerer de andre næringsklyngene i Oslo-regionen og Norge, er helt
avgjørende for den industrielle verdiskapningen her til lands.

Der bør fokuset være, ikke på hvorvidt noen personer burde sitte her
fremfor der.

Erling Fossen, Oslo Byaksjon


Frp-koden

Harald Eia og trøndernasjonalisten Magnus Marsdal går ut i Dagbladet og kritiserer kultureliten for at deres Frp-forakt gir Frp flere stemmer. Hvis man skal ta folket på alvor bør man vel heller ha som utgangspunkt at frpvelgere akkurat som andre velgere stemmer på det partiet de er mest enige med. Å tro at velgerne flokker seg rundt frp bare fordi Vetle Lid larsen er slem mot dem er rett og slett mongo. Jeg skulle likt å se herrene framvise noen kausalitet eller empiri på en så åndssvak hypotese..  

Oslo er verdens 26. beste by å bo i

Den årlige rangeringen foretatt av Mercer er litt bobbob. Byer som New York, London osv. er for "spicy" slik at expats (arbeidstakere som jobber utenfor landet de er født) heller drar til Geneve som er trygg og døll. Men at Oslo hopper opp fra 31. til 26. (bare slått av Osaka) er verdt en liten bajer. Det er særlig på klima vi skårer håpløst dårlig, men tror det er mer fordommene mot vårt klima (isbjørner i gaten) enn faktisk klima. Helsinki kommer på 5. plass totalt, og ikke fortell meg at klimaet er så mye bedre der? Vi skårer rimelig dårlig på recreation også, men det er også mer basert på fordommer tror jeg. Oslo markedsføres som den blågrønne byen; altså som en naturby, og ikke en kulturby. Dermed tror jeg mange av expatene som jobber i Oslo ikke får med seg kultur- og utelivet, men føler seg tvunget til å bruke naturen. 

Klimapropaganda fra Bjerknessenteret

Skriverier ikke sendt noe sted. ef.

Klimapropaganda fra Bjerknessenteret

 

I oppslaget "Frykter våt opera?" 14.02 slår klimaforsker Atle Nesje ved Bjerknessenteret i Bergen fast at operaen i Oslo kan ligge under vann om 100 år. Oppslaget sannsynliggjør at vannstanden kan stige inntil 2,9 meter i løpet av hundre år. Dette er rett og slett en spekulasjon som verken er troverdig eller verdig til å stå på trykk.

            FNs siste klimarapport spår at havstanden vil øke med mellom 20 til 50 cm i løpet av de neste hundre år. 20 års klimaforskning har altså redusert en forventet havstigning på flere meter ned til centimeter. For Norges vedkommende er det ytterligere komplisert. Landmassivene vokser med inntil 4 millimeter i året i følge DNMI fordi landet vårt så lenge har vært under isbreer.

            Et worst case scenario er derfor at middelvannstanden ved operaen har vokst med maks ti centimeter om 100 år, forutsatt at ikke klimaet blir kaldere. Da er det langt igjen til Statbyggs smertegrense på 2,6 meter. Å spekulere i hvilke skader en ev. stormflo kan skape som Nesje gjør er kun egnet til å spre bekymring hos en befolkning som allerede er segneferdig.


Hvit Vinter

Hvit Vinter
2007-02-21
Stoisk ro, urbanisering og teknologisk innovasjon er det Norge trenger for at vi fortsatt skal få hvit vinter, sier Erling Fossen i dette debattinnlegget i Aften.

Slutt å syte og bruk hodet
Aftenposten Aften 20.02.2007

Stoisk ro. Urbanisering og teknologisk innovasjon er det Norge trenger for at vi fortsatt skal få hvit vinter.

På mine regelmessige turer fra nord til sør i Nordmarka denne vinteren kjøper jeg alltid en vaffel på Sandvikhytta ved Katnosa gård. Bak disken står Arne Krogsæter, en furet, værbitt skogens mann av den gamle sorten. Praten handler mye om været. Den ene uken er det spørsmål fra engstelige turgåere om det er så lite snø at han anbefaler å ta av seg skiene i nedkjøringen til Sandungen. Neste helg er det strålende vintervær, og alle hjerter fryder seg.

Men vår furete, værbitte mann bak disken blir amper hver gang noen klager over mangel på snø. Hadde folk vært litt mer oppfinnsomme og gått fra vest til øst eller omvendt i Nordmarka fremfor å havne nærmest midt inne i Oslo-gryta, er det nesten alltid snø. Moralen hans er enkel. Været får du ikke gjort noen ting med på kort sikt, derfor tvinges du til litt mer oppfinnsomhet hver gang mildværet slår inn og ødelegger for blå swix-føret.

Lærdom nummer en er derfor: Slutt å syte og bruk hue når du får lyst til å spenne på deg skiene.

Urbanisering

Da Vestlandsforskning i 2002 sammenlignet de økologiske fotavtrykkene til byer og steder i Norge, fant de til sin store ergrelse ut at Oslo-borgerens fotavtrykk lå 17 prosent under landsgjennomsnittet. Dette til tross for at antall flyreiser ble tatt i regnskapet selv om den eksplosive økningen i antall flyreiser de siste årene skyldes liberaliseringen av luftrommet, og ikke at folk flytter til byen. Årsaken til at Oslo er bærekraftig sammenlignet med andre norske kommuner ligger i tettheten.

Som eneste by i Norge muliggjør tettheten en skikkelig infrastruktur for kollektivtransport. I motsetning til i resten av Norge der standardboligen er en Block Watne-enebolig, bor det store flertallet av Oslos befolkning i blokk eller bygård. Dermed sparer vi både skog og fyringsutgifter. Bygårdene varmer hverandre. For det tredje muliggjør tettheten et godt utbygd fjernvarmeanlegg og effektive gjenbruksstasjoner.

Konklusjonen er entydig: Tetthet gir bærekraft.

Teknologiske innovasjoner

Eksplosjonen i antall flyreiser får forsker Cato Aall i Vestlandsforskning til å utdele røde kort til Oslo-folk. Løsningen er ikke at folk flyr mindre, men at flyene forurenser mindre. I forhold til bilsektoren er det foreløpig for lite innovasjon når det for eksempel gjelder drivstoff og motorer i flybransjen. Det er derfor ikke lønnsomt å være teknologisk innovativ i forhold til utslipp.

Men den dagen alle flyene bruker hydrogenbrenselscelle, er også utslippene en saga blott. Har vi et forskningsklima som er villig til å ta disse store skrittene? Problemet med den rødgrønne regjeringen er deres kunnskapsvegring.

Kunnskapsminister Djupedal la frem et budsjett der han barberte alle forskningsbudsjettene.

Energiminister Enoksen er mest opptatt av pelletsovner.

Og finansminister Halvorsen la frem et statsbudsjett der flexifuelbiler som kan gå på både bensin og 85 prosent bioetanol blir skattet som bensinbiler og gikk i gjennomsnitt opp med kr. 60 000,-.

Hvis nordmannen bruker sin stoiske ro til å akseptere det hun ikke kan gjøre noe med, mot til å endre det som kan endres, og forstand til å skille disse to, er det fortsatt håp om en hvit vinter.

Erling Fossen, Oslo Byaksjon

Oslos bærekraft

Denne har stått som leserinnlegg i Morgenbladet. ef.

Oslos bærekraft

av Erling Fossen, Oslo Byaksjon

 

I oppslaget ”Oslo bruker opp miljøet” framføres det mange negative påstander om Oslos bærekraft før forsker Carlo Aall ved Vestlandsforskning får konkludere: ”I en global sammenheng blir det feil å samle folk i store byer. Dagens utvikling mot sentralisering er ingen bærekraftig utvikling. Det er feil slik enkelte urbanister hevder, at det er mer bærekraftig å bo i by”. Støtte for disse påstandene finnes ikke i rapporten han har lagt fram (”Det økologiske fotavtrykket for Oslo kommune 2006”). Derimot står det svart på hvitt i Vestlandsforsknings forrige rapport om det økologiske fotavtrykket i Oslo (2002): ”Fotavtrykket for Oslo er om lag 17 prosent lavere enn gjennomsnittet for Kari og Ola Nordmann. Dette til tross for at Osloinnbyggerne har et vesentlig høyere forbruk enn landsgjennomsnittet på flere områder som gir et vesentlig utslag i fotavtrykkregnskapet”. Bl.a. hadde Oslofolk allerede den gang 60 prosent høyere fotavtrykk for flytransport. Årsaken til at Oslo var mer bærekraftig enn det norske gjennomsnittet i 2002 skyldtes vesentlig lavere bilbruk, tett bebyggelse og bedre avfallsbehandling per innbygger. Hvis dette har endret seg i løpet av fire år fordi innbyggerne i Oslo nå tar uendelig mye mer fly enn i resten av Norge, så er det en interessant utvikling. Men det krever at Vestlandsforskning legger fram nye tall som viser at Oslo i løpet av fire år har gått fra å være miljøbesting til -versting. Eller så bør Aall reservere sine egne antiurbane holdninger til Vestlandsforsknings julebord.     


Byenes endelige triumf?

Denne bokanmeldelsen sto nylig i Ny Tid.

Byenes endelige triumf?
av Erling Fossen

Byene har endelig vunnet kampen om den norske folkesjela.

Det er få om noen standardverk i norsk historie som fokuserer på byenes rolle når det gjelder sivilisasjonsbygging på norsk. Det er først når vi får de norske byenes historie at vi skjønner hvorfor. Byene har ikke spilt noen viktig rolle i Norge. Det er snarere fraværet av bymakt som har skapt den særegne norske historien som har gjort oss til et land med selveiende bønder.

Byhistorisk kortversjon

?Norsk Byhistorie ? Urbanisering gjennom 1300 år? er en lineær framstilling av urbaniseringsprosessene i Norge målt opp mot særlig to kriterier; sentralitet (økonomisk, politisk, religiøst og kulturelt) og funksjonalitet (deltakelse et større bynettverk). Ut fra sentraliteten etableres et byhierarki og ut fra funksjonaliteten plasseres byen i et bredere nettverk.

Fram til 1830 var Bergen den suverent viktigste byen i Norge. Etter 1830 handler norsk byhistorie i all hovedsak om Oslo. I 1830 var Bergen fremdeles større enn Christiania. Ved inngangen til 1900-tallet var Christiania ikke bare tre ganger så stor som Bergen, men like stor som de seks største byene til sammen.

Norge levde i mange hundre år av å eksportere tørrfisk som kysten ga oss, men få nordmenn deltok i utenrikshandelen. Fra 1300 og fram til 1600-tallet nærmest kolonialiserte hanseaterne utenrikshandelen, mens norske kjøpmenn måtte drive det som kalles regional mellomhandel eller detaljhandel. De norske byene ble ? med et lite unntak for Bergen - aldri sete for et blomstrende handelsliv, og ble aldri viktige i norsk sivilisasjonsbygging før på 1800-tallet. Byene manglet en avansert håndverksproduksjon. Riktignok var det mange håndverkere i byene, men de fungerte det som Werner Sombarth i boka kaller ?byfyllere?; de hentet sine inntekter fra produksjon og salg primært til byens egen befolkning. De fungerte ikke som ?bygrunnere? som trakk til seg inntekter utenfra.

Bymakt vs sentral makt

Leser man Lewis Mumfords standardverk ?The City in history? (1961) skildres det en kontinuerlig kamp mellom byen og sentralmakten; enten det er kirken, kongen eller fyrsten. Den europeiske historien kan på mange måter leses som denne kampen mellom den urbane og den sentrale makt. I Norge er den urbane makt helt fraværende. De aller fleste norske byene er etablert og har fått hjelp til å vokse av sentralmakten. Boka går gjennom ulike hypoteser om framveksten av norske byer, hvorav de to viktigste er P.A. Munchs strandstedsteori fra 1849 - som mente at bydannelsene tok utgangspunkt i mer eller mindre selvgrodde markedsplasser og Gustav Storm fra 1899 som mente at de viktigste byene i Norge vokste som sete for kongemakten. De er ikke uforenlige, men bokas gjennomgang viser at sentralmakten har en avgjørende innflytelse bak norsk byvekst.

Fraværet av urban makt i Norge når sitt høydepunkt fra 1830-tallet da liberalistene rundt Schweiigaard, Stang og Kristensen Daa tok til ordet for en rekke nye byetableringer for å øke handel og spre velferden. I den første bølgen av byetableringer på 1500- og 1600-tallet, for eksempel Fredrikstad, Kongsberg, Røros, Kristiansand og det nye Christiania, er det tilsvarende den danske kongemakten som står bak. På 1800-tallet var det særlig påkrevende å få etablert en by i det indre østlandet. Mange undret seg hvorfor det ikke fantes en by i dette enorme området som ville imøtekomme bygdefolkets allmenne økonomiske interesser. Det ble altså staten som måtte trå og etablere Lillehammer først som kjøpstad deretter som by i 1842 fordi innbyggerne på det indre Østlandet ikke klarte å organisere sine felles interesser i et bysystem.

Fraværet av urban makt kan også leses i byenes manglende autonomi. Riktignok ble det innført byborgerskap og ulike former for byråd fra høymiddelalderen, men det er alltid kongens mann, enten det er gjaldkeren, lensmannen, statholderen eller under enevoldstiden; magistraten, som egentlig styrer. Ikke før på 1700-tallet aner vi en maktforskyvning fra kongens mann ? magistraten - til de eligerende, byens beste menn. Ikke før på andre halvdel av 1800-tallet aner vi konturene av et utstrakt kommunalt selvstyre.

By og land mann mot mann

Christianias ekstreme byvekst fra 1830 og helt fram til 1920 skjer mot et nasjonalromantisk bakteppe der den frie bonden blir idyllisert som den egentlige nordmannen. I denne perioden blir motsetningen mellom by og land et strukturelt trekk ved den norske politikken. I andre halvdel av 1800-tallet blir for første gang en by så viktig at det truer med å kolonialisere ikke bare det norske bysystemet, men også landsbygdas levesett.

Parallelt med Christianias vekst vokser det fram helt nye og mer demokratiske byer. Patrisierbyene der noe få utvalgte familier styrte over almuen gikk på en smell under Napoleonskrigene i perioden 1807-1814. Den voksende norske handelsflåten ble blokkert, kornhøsten som slo feil i 1808 skapte hungersnød osv. I årene etter selvstendigheten gikk handelshus etter handelshus over ende, og først rundt 1830 ser vi konturene av helt andre og langt mer demokratiske byer der arbeiderne langsomt krever sin makt.

Reurbanisering

Bokas siste del ?Mot et urbanisert land? 1920-2000? er den vanskeligste å skrive. Historikeren kan vanskelig analysere nær fortid og må henfalle til å observasjoner. Parallellt med økt globalisering har vi opplevd en tiltagende reurbanisering siden midten av 80-tallet. Den kunnskapsbaserte økonomien skaper nytt næringsgrunnlag i byene. Men boka klarer ikke å komme bak de oberserverbare fenomenene. Er vi ikke egentlig vitne til en ny fase i byenes historie der de nok en gang tilraner seg makt på bekostning av sentralmakten.? Det nasjonale byhierarkiet sprekker opp og som i middelalderen vender de seg mot verden.

I sin tid spurte Lewis Mumford om hvorfor nasjonalstaten vant over bystaten. Svaret var at sentrale trekk ved den framvoksende kapitalismen var best egnet for nasjonalstaten. I dag må man spørre: Hvorfor vinner byene makt på bekostning av nasjonalstaten? Svaret er like enkelt: Den globale kapitalismens krav om høy kunnskapsinnsats i produksjonen favoriserer byene framfor nasjonalstaten.

NORSK BYHISTORIE
Urbanisering gjennom 100 år
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen,
Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu
585 s Pax Forlag 2006

Løft ulven ut av landet

Denne her står i siste nummer av Friluftsmagasinet UTE

Løft ulven ut av landet?
Av Erling Fossen

I Norge behandler vi ulv og innvandrere likt. Vi skjønner ikke noe av dem, men de kan være potensielle terrorister. Derfor er det best å være på den trygge siden og løfte dem ut av landet vårt.

På forsommeren var det full oppstandelse i kongeriket. Ulv ble observert i Rømskog kommune i Østfold. En ting er at det finnes rundt 30 ulv i trysilske ødemarken, men når den beveger seg inn i det petterøesrøykende Østfold satt østfoldingene grillmaten i halsen. Man skulle tro ut fra all støyen at ulven hadde forkledd seg som den gamle bestemoren i Rødhette-eventyret og lurt alle barna inn i stua si og spist dem opp. Men den gang ei, det var bare koblingen ulv og barn som fikk alarmen til å gå.   
Avisoppslagene på forsommeren skapte et inntrykk av at ulvebestanden har eksplodert og at en ulv er å se nærmest på hvert gatehjørne. Fakta er at ulven er en sjelden gjest i norsk fauna. Den norske ulvebestanden ligger og vaker bedagelig på rundt 40 dyr, hvorav rundt 30 av dem befinner seg på Hedmarken. Bestanden har ikke endret seg nevneverdig de siste ti årene. I 1960 var ulven så godt som utryddet og ble dermed fredet. Den nåværende bestanden er fremdeles veldig sårbar, både pga innavl og mennesker. Så hvorfor alt dette hysteriet pga noen stakkars gråulv på rundt 30 kilo?
   Veldig få nordmenn har egne erfaringer med ulv, men har fått sitt syn fra myter og eventyr. Ulven er ofte fremstilt som et ondt dyr og lystmorder; enten det er i Grimms eventyr om Rødhette og ulven, Disneytegneserier med Storeulv eller Hollywoodfilmer som Wolf. Men fremdeles finnes det ingen dokumentasjon på at ulv er farlig for mennesker. Derimot finnes det rimelig tung argumentasjon på det motsatte. Det er aldri blitt dokumentert at noen er skadet eller drept som følge av ulveangrep i Norge. Selv om en gjetergutt ble angrepet av bjørn i Flå i 1906 og døde som følge av infeksjoner.
I boka ?Vargen är värst? av Sikku & Torp (2004) intervjues eldre samer, noen født helt tilbake til 1906. De sier i boka: ?Det finns inte ett enda exempel där ett rovdjur skulle ha utgjort en fara för människan uten att det först har provocerats?. Ulveforskningens nestor Doug Pimlott brukte i 1967 Ontario som bevis for ulvens ufarlighet. Ontario i Canada har verdens tetteste ulvebestand. Men gjennom årenes løp har tusenvis av barn padlet og teltet i ulveområdene uten at det finnes noen dokumentasjon på at noen er blitt angrepet.
   Svaret på hvorfor ulven skaper slikt hysteri er veldig enkel. Den rike velfødde nordmannen vil ikke utsettes for noe han ikke forstår, og så lenge ulven ikke har gått på dresseringskurs på Pløyms hundeskole og lært å gi labb, stempler vi den som en potensiell terrorist. En rabiesbefengt varulv som hyler mot månen og vil ha kristenmanns blod. Slik vi ser på alle muslimer i vår tid. Argumentasjonen er den samme. Noen muslimer er selvmorsbombere, altså er alle muslimer potensielle selvmordsbombere. En rabiesbefengt ulv har muligens skadd et barn i Russland på 1800-tallet, altså er alle ulver potensielle barnemordere. Denne mistenksomheten ovenfor alt som er fremmed er direkte fordummende. Framfor å avkrefte fordommer ved å fremskaffe viten om både innvandrere og ulver, velger vi å fråtse i fordommene.
   Ulvens tilstedeværelse har også en næringspolitisk og en distriktspolitisk side. I sommerhalvåret hvert år slippes rundt 2,2 millioner sau i utmark. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeierne har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Det manglende tilsynet til sauene gjør at rundt 130 000 sauer dør årlig. Når er det vel et åpent spørsmål om hvor mange av dem som dør som følge av ulv. Andre rovdyr som jerv og gaupe tar mange. Mattilsynet tror det bare er en del av sannheten at rovdyrene tar så mange sau. De tror også at giftige planter, fluemakk, manglende vaksinering og parasitter er mulige forklaringer. Høsten 2007 skal konklusjonen være klar. Men det er altså bøndenes makelighet; at de sender sauene på utmark uten tilsyn, som er hovedårsaken til at så mange sau dør. Løsningen er tilsvarende enkel. Bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder eller flytt beitedyrene til inngjerdet innmark.
   Flere ulvemotstandere og bønder sier også at vi må velge mellom ulv eller å ha et levende kulturlandskap. Ulven er altså så truende for de stakkars bøndene sine at de ikke tør å slå gresset på tomta si med det resultatet at kulturlandskapet gror igjen. Hva er det bøndene i tilfelle har fått i seg hvis de ser ulver med eksplosiver rundt maven og kalasjnikover rundt skulderen? Eller hvor mye karsk har de drekki hvis de hører at ulvene roper ?Allah akbar? i samstemt kor? Hvorfor skal man bli redd for å gå i naturen selv om en enslig stakkars ulv vandrer i området? Riktignok finnes det urbaniserte ulv i områdene rundt Roma, men den norsksvenske grenseulven har ingen utpreget dragning mot mennesker, enten det er gravide kvinner, barn eller sinte menn med skjegg og børse.
Stortinget har vedtatt at det skal være tre familiegrupper med ulv, bl.a. i området Hedmark/Akershus (Oslomarka) og Østfold. Det betyr at vi kan risikere at ulven også dukker opp i Nordmarka. Det bør ikke utløse noen ramaskrik. En enslig vandrende ulv ble påkjørt av toget i Groruddalen i fjor, og er et synlig bevis for at ulven allerede snuser i marka vår. Ulv i Nordmarka er en god ide. Her finnes det ingen konflikt med sauedrift, og ulvens tilstedeværelse vil bare skjerpe sansene våre når vi ferdes i skog og mark.

Mennesket har i lang tid drevet og kultivert naturen slik at alle ubehag og overraskelser skal renskes ut. Det eneste som mangler er redde småbarnsforeldre som vil ha lovvedtak på at den giftige hvite fluesoppen skal forbys fordi barna kan være så impulsive at de tror det er frittvoksende sjampinjong og putter den i munnen. Når kommer det påbud fra en eller annen ombudsmann om å henge sikkerhetsnett under alle trær som er høyere enn 2 meter? Og bør ikke egentlig alle steiner og skarpe kanter i marka polstres?
   Med ulven tilbake i Nordmarka har naturen slått tilbake, og tatt skogen tilbake fra kulturen. Dette representerer ingen trussel for menneskene, bare en mulighet til å forstå fremmede arter som ikke har som sin høyeste drøm å bo bak inngjerdete hekker i egen villa i forstedene. Ved å forstå ulven fjerner mennesket også frykten for ulven. Følgen er at kulturen forblir kultivert, mens naturen forblir natur, og mennesket kan vandre mellom begge rikene.

Se dette kan vi i dag gjøre med vår jord

Publiserer her det som skulle vært introartikkelen til en pågående artikkelserie i Ny Tid. Av plasshensyn ble den barbert bort. Første artikkel var om hydrogensamfunnet, deretter fultgte undervannsteknologi langs Subsea Valley, programvareindustri i Oslo, havbruk og kreftklyngen i Oslo.

?Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord?

Ny Tid vil i en artikkelserie framover kaste lys over nye teknologier. Serien skal skissere teknologiens lyse side og er inspirert av Orienterings artikkelserie fra 1958.

Den gang trykket Orientering en artikkelserie der fremtredende norske vitenskapsmenn skisserte anvendelsesmuligheter for ny teknologi. Bakgrunnen for serien var et berømt foredrag professor Edgar B. Schieldrop holdt i Den norske Ingeniørforening med tittelen ?På skilleveien i dette angstens og håpets århundre?. Sterkt følelsesladd snakket Schieldrop om behovet for å meisle ut en konstruktiv vei: ?Hele vår tids pessimistiske bilde rulles stadig opp for oss med vidunderlig presisjon. Men det finnes jo også et lyst alternativ; en konstruktiv mulighet. Hvorfor sitter så ikke en hær av eksperter og arbeider med det? ? en realitetens eventyrbok som vi kan henge opp for verden, som vi kan peke på og si: ?Se dette kan vi i dag gjøre med vår jord.?

Teknologipessimistene vant. Framskrittsoptimismen ble erstattet av dommedagsprofetier om kjernefysisk krig og overbefolkning. De radikale var ikke lenger opptatt av teknologi og endringskrefter, men moral og rettferdighet. Økonomi og samfunn skilte lag. Den fatale konsekvensen viser seg først i dag. En stadig mer kompleks produksjon foregår uten verken politisk stimulering eller styring. Produksjonen blir mer og mer kortsiktig, tilpasset de kommersielle bedriftenes behov. Samfunnet mister dermed muligheten for å utvikle nye teknologier som trenger 30-50 år før de er kommersielt modne.

Artikkelserien trekker fram fem områder der miljøer i Osloregionen og Norge er verdensledende. Fem områder som er utsatt for en intensivert global konkurranse, men der norske miljøer til tross for manglende politisk støtte slåss om verdenshegemoniet. Det er på tide å gi de nye arbeiderne den anerkjennelse de fortjener. Det er nettopp de som følger Schieldrops oppfordring fra 1958 : ?I dag må signalet lyde som i Napoleons dager: Dristighet, dristighet og dristighet?.

Hva bidra egentlig samfunnsviterne med?

Hva bidrar egentlig samfunnsviterne med?Av Erling Fossen
Norges har verdens høyest utdannede befolkning. Problemet er at de er feilutdannede. Vi har for mange samfunnsvitere.

Samfunnsviterne er rammet av den samme impotens som filosofene. De er bare opptatt av å fortolke verden, og ikke forandre den som Marx påpekte i sine teser om Feuerbach. Samfunnsviterne har glemt at alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle tilsynelatende mysterier som forleder teori til mystisisme har sin fornuftige løsning i den menneskelige praksis og i forståelsen av denne praksisen. I vår innovasjonsdrevne økonomi trenger vi yrkesgrupper som kan forholde seg til denne praksisen. Ingeniørene og cand. scientene avlister naturens dens hemmeligheter og tar patent på nye produkter. Venturekapitalistene og bedriftsøkonomene skaffer finansiering, industridesignere forener form og funksjon, mens markedsførerne og kommunikasjonsekspertene brander produktet. Samfunnsviterne har ingen plass i denne verdiskapningskjeden. De er kontraproduktive. Som ansatte innenfor akademia bidrar de i liten grad til anvendt forskning, i forvaltningen utgjør de byråkratiet som forsøker å ta livet av nytenkning, og som bidragsytere i offentligheten er de så opptatt av å være kritiske og opposisjonelle at de blir løpende etter enhver samfunnsutvikling.  
Kampen om hegemoniet
Dag Solstad har sagt at nordmannen aldri har vært så lykkelig som på 50-tallet. 50-tallet framstår i ettertid som den politiske konsensusens og ingeniørens tiår. Produktiviteten økte jamt og trutt. Alle som arbeidet følte de var del av noe større enn seg selv. De var med å bygge Norge etter krigens ødeleggelser. Men mot slutten av 50-tallet vokste skyggene fra den kalde krigen seg både større og kaldere. Teknologioptimismen fikk seg en knekk med Cubakrisen og en potensiell atomkrig. Det viste seg at den samme teknologien som kunne skape liv også kunne ødelegge liv. På 60-tallet vokste det fra en ny særnorsk motmakt som ikke hadde noe annet program enn å reversere den teknologiske utviklingen. Denne motmakten var knyttet til de nye samfunnsviterne.
Fødselskullet fra 1946 – verken før eller senere er det født over 70 000 barn i Norge - inntok først gymnaset, senere universitetet tidlig på 60-tallet. Politikken tok en kopernikansk vending. Veslevoksne 20-åringer tok humaniora og samfunnsvitenskap før de begynte med sine ideologiske sverdkamper mot positivismen og Arbeiderpartiets ekspertvelde. UiO erstattet NTH som akademisk premissleverandør for samfunnsutviklingen. Ingeniørene fra NTH ble stemplet som kapitalismens sersjanter, hvis eneste oppgave var å bruke stoppeklokke og finne opp tekniske duppeditter for å pine den siste kraften ut av den stakkars utbytta arbeideren.
Ut forsvant vitenskapsmennene og ingeniørene. Inn kom statsvitere, sosiologer, sosialantropologer og psykologer. Den pragmatiske koblingen mellom politikken og produksjonen ble erstattet av en helt ny ideologisert politikk der økonomisk vekst ble bannlyst. Vekst representerte ikke lenger muligheter, men førte oss ytterligere et skritt nærmere sivilisasjonens undergang. Å produsere ble obskønt.  Kreative økosystemer Samfunnsviternes problem er at de ikke er på høyde med dagens teknologiske utvikling. Hva vet Øyvind Østerud om ikke-lineære innovasjonssystemer? Hva vet Ottar Brox om Technology Transfer Office? Hva vet Nils Christie om inkubatorer? Den mest iøynefallende endringen i dagens tradisjonelle produksjon er at arbeideren i den blå kjeledressen er erstattet av ingeniører med doktorgrad som sitter foran en PC. Interessant i så måte er at programmererne i softwareselskapet Opera kaller produksjonsrommet sitt for ”The factory”. Smelteindustrien er erstattet av programvareindustri. Men kanskje enda viktigere er det at dagens produktivkrefter ikke lenger kan isoleres til enkel analyse av innsatsfaktorene i industrien.  Verdiskapning i dag skjer gjennom innovasjonssystemer; eller det Richard Florida kaller ”broad creative ecosystems.” Verdiskapning må knyttes til både betalt og ubetalt arbeid, arbeidet kan like gjerne utføres på fritid som i lønnsarbeiderens arbeidstid. Politikk må i en bred forstand handle om å utvikle mangfoldige og robuste samfunn for å gi grobunn for gode ideer som kan generere nye arbeidsplasser. Dette betyr bl.a. at enhetsskolen må oppgis og skolene må fokusere på lokale forskjeller og frambringelse av unike ideer knyttet til lokalsamfunnene. Forholdet mellom arbeid og fritid spiller også inn. Kunnskapsbaserte arbeidsplasser trives best i kulturelt avanserte omgivelser. Arbeidsplassene og bedriftene kommer til stedene, ikke omvendt som det var før. Dette gjør at de vanntette skottene mellom ulike politikkfelt som kultur-, by- og næringsutvikling faller sammen      Samfunnsviteren som sosial entreprenør Hvis det revolusjonære subjektet skal identifiseres i vår tid må det være entreprenøren og hans søster den sosiale entreprenøren. Entreprenør betegner her ikke en yrkesgruppe eller en fagutdannelse, men en generell holdning til omgivelsene. Entreprenøren lever av å se gull der andre bare ser gråstein. I sitt vesen er begge to dermed både grenseoverskridende og løsningsorientert. Arbeidsdelingen dem i mellom er åpenbar: Gründeren ser muligheter for å utvikle de materielle produktivkreftene, mens den sosiale entreprenøren av seg de immaterielle innsatsfaktorene og reorganiseringen av samfunnet.Her har faktisk samfunnsviteren en rolle å spille: Som sosial entreprenør. Å utarbeide nye og avanserte samfunnsformasjoner som er på høyde med og effektivt styrer den teknologiske utviklingen. Hvordan lage et velfungerende bedriftsdemokrati som organiserer seg rundt de ansattes kunnskap? Hvordan etablere velfungerende funksjonelle byregioner til erstatning for kommunen? Hvordan utvikle fleksible overnasjonale styringssystemer til erstatning for nasjonen? Hvordan utvikle det representative demokratiet til et mer deltakende demokrati? Det er mange uløste spørsmål, ett av dem er om våre samfunnsvitere er i stand til å transformere seg til sosiale entreprenører.    

Fri oss fra Hamsun

Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1408635.ece
logo

Fri oss fra Hamsun

BY OG LAND. Skal den norske by og landkonflikten legges død, må Knut Hamsun rives ut av den norske folkesjelen. Hans reaksjonære bondeideologi ble født delvis som følge av mislykkede forsøk på å etablere seg i byen, skriver Erling Fossen. Hamsundagene på Hamarøy pågår akkurat nå.


(Først publisert: 03.08.06  Oppdatert: 03.08.06 kl. 00:02 )

ERLING FOSSEN, Oslo Byaksjon

MODERNIST OG HEIMSTADDIKTER. Egentlig burde alle Hamsuns bøker etter "Victoria" blitt til store bokbål på fjelltoppene fra Hamarøy til Nørholm. Som kunstnerisk modernist var han uovertruffen. Som heimstaddikter er han bare utålelig.

Hamsun er den siste i rekken av de norske dikterhøvdingene og har derfor en helt spesiell posisjon i Norge. Han er den som gjeter og vokter over den norske folkesjelen. Daglig piner han oss med høytlesing fra en av sine uendelig platte skillingsromaner der kampen mellom det gode og det onde står mellom den nøysomme (fisker)bonden som skaper verdier og den jålete kramkaren med altfor mange ringer som bare omsetter.


Den gamle og nye tid.

Scenene vandrer mellom den gamle tid der fattige og nøysomme bønder, med eller uten godsherren som solkonge og ordnende element i tilværelsen, og den nye tid fylt av byens prangende tomhet og mange arbeidere. Som den forfyllede, men cellospillende telegrafist Bårdsen sier altfor tidlig i "Segelfoss by" (1915): "Livet blir latterlig, hva vi handler og vandler er til mat og klær, vi imiterer å leve. I gamle dager var det den store forskjel, det var slottet og ørkenen, nu er alt likt, i gamle dager var det skjæbnen, nu er det daglønnen."


Norsk bondeideologi.

Den norske bondeideologien kommer til syne allerede i "Kongespeilet" fra 1200-tallet der faren råder sønnen til å investere i jord. Resultatet ble, som Nagel i "Mysterier" (1892) så foraktfullt omtaler, en nasjon bestående av to millioner bønder. Som ble herset med, først av de tyske hanseatene som overtok all oversjøisk handel fra både Oslo og Bergen, deretter danskene og til slutt svenskene. Norge var i mange hundre år et eventyrlig spisskammer som kunne plyndres fordi bøndene ikke forsto seg hverken på handel eller krig, slik vikingene gjorde.


Bli ved røttene.

Kjernen i Hamsuns bondeideologi er at man skal være fornøyd med "nesten ingenting", og ikke hige etter bedre kår på andre steder enn der man har sine røtter. I "Landstrykere" kommer dette klart frem da Polden får gode tider etter at Joakim får et bra "stæng" med sin sildenot. Dette fører til velstand i bygda, men med velstanden kommer fordervelsen. Enden på visa er at de får det verre enn før. Her med den fallerte kjøpmannen Gabrielsens ord: "Han (altså Joakim) påførte oss dette sildstænget i vinter, og gjorde menneskene gale. Vi fik et snev av fordærvelsen allesammen, brukte alt, og ble sittende "verre farne enn før", vi sat tilbake med fordærvelsen i sindet."


Latterlig lykkesøken.

Å søke etter lykken i byene eller i Amerika blir latterliggjort av Karel, en annen fastboende: "Leve bedre, hvorledes leve bedre? Søtere mat. Har du hørt verre! De får ikke rosiner og gotter nok her hjemme og så stryker de av landet." Idealet blir livet til gamle Martinius: "Nu har jeg levet i Polden al min tid, som far min levet det og bedstefar min levet det og hans før ham igjen. Vi er alle blit gamle folk, det blir bortimot en tre hundrede år at vi ser på den samme himmel og den samme jord. Den ene stuen har rotnet ned efter den andre for os, og så har vi bygget os en ny såpas at vi kunde være i den. Forsynet var med os."
Det gode liv består altså i å ro Lofotfisket på vinteren, redde en liten avling på høsten, og bortsett fra det dagdrive fra stue til stue for å se dem råtne opp.


Ubrukelig som bonde.

Hamsun ville gjerne være "Markbo i Sind og Skind og Jordbruker uten Naade" som Isak, men det paradoksale var at han var ubrukelig som bonde. I Nordlandsårene fra 1911 til 1917 gjorde han som gårdbrukeren fra Åsmarka og brukte "kjærringa som hest", og skrev brev til sine venner om hvor ynkelig livet var i Baknorge. Kona Marie skjøttet gården. Hamsuns største dåd var å slite hodet av en høne som kakla for mye da han skulle konsentrere seg om skrivingen. "Mønsterbruket" Nørholm hadde heller ikke vært mulig uten at kunstneren Hamsun hadde pløyd alle sine skriveinntekter inn i driften.
Hamsun-biografen Jørgen Haugan mener at Hamsuns vending mot bondeideologien kan forklares ved å se på hans liv og "en begynnende retrett fra modernistiske storbybastioner". Særlig Paris-oppholdet der han bokstavelig talt agerer som bonde i byen, setter sine spor. Den unge Knut Pedersen med sine innestengte erotiske følelser klarte ikke spranget fra å være sønn av en mislykket gårdbruker og inn i den borgerlige intelligentsiaen.


Gjemte seg under dekk.

Alle byer snur seg mot ham, ikke bare Paris. Da han kom tilbake fra sin andre Amerika-reise, husket han hvor slem Kristiania hadde vært, så gjemte han seg under dekk da Amerika-damperen "Thingvalla" la til kai og ble med båten videre til København. Uten at han ble venn med den byen heller. I Chicago jobbet han seg til å bli sporveiskonduktør. Selv Sarpsborg ble han uvenn med etter å ha spionert på og fotfulgt en ung tjenestepike, uten å ha til hensikt å fullbyrde akten.
Hans to korte opphold i Kristiania på 1880-tallet merket ham heldigvis så mye at vi fikk "Sult". Men det er jo ikke riktig som hovedpersonen sier på slutten, da han våt av feber og matthet ute på fjorden ser inn på land og sier farvel til Kristiania "for denne gang". Det var et mentalt farvel for alltid.


Mislykket i byen.

Hamsuns reaksjonære bondeideologi ble altså født i hvert fall delvis som følge av mislykkede forsøk på å etablere seg i byen. Han fikk også en kunstnerisk krise etter "Victoria", samme år som han første gang giftet seg i en alder av 38 år og får hus, hund og hustru. "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria" var kunstnerromaner som tematiserer en manns uforløste eros. Etter hvert forkaster Hamsun tesen om litteraturen som formidler av eksklusivt, raffinert sjeleliv og blir heimstaddikter. Bondeideologien og oppblussingen av fedrelandskjærligheten fikk næring i årene rundt unionsoppløsningen, og skjøt fart under første verdenskrig, da selvforsyning ble tidens tema. Så sent som i "Landstrykere" er selvforsyning et tema da Joakim holder en tale til sin bror Edevard på slutten: "Så er det at vi skulde dyrke vår egen jord, Norges jord så slipper vi å kjøpe så megen av vår mat fra utlandet, og få svi for det igjen i skatter og tyngsler".


Idérike August.

Den eneste Hamsun-skikkelsen fra 1900-tallet som inngir håp, er entreprenøren August fra trilogien "Landstrykere" (1927) - "August" (1930) og "Men livet lever" (1933). Poldens skjebne er avhengig av August. Han drar bygda opp og han drar den ned. Spilloppmakeren og løgnhalsen er et oppkomme av nye ideer, og nedlegger en enorm arbeidsinnsats i bygda hver gang han kommer hjem fra enten de syv hav eller bare markedet i Levanger.


En høy himmel.

Det er ikke riktig at det er noen motsetning mellom by og land. Alle steder, enten det er Hamarøy eller Oslo, er avhengig av å gjøre himmelen så høy at det er plass til August'ene. Til dem som kapper over røttene sine og gjør en avtale med Mefistofeles for å kunne være kreative og skape. Som Welhaven sier det: "Men er der Livskraft i vort Norges Bringe - og uden det er Resten Narrerier - da maa hans Tanker flyve ud som Bier, da kan ej Fjeldets Jettemuur ham tvinge."

Leve August, men fri oss fra Hamsun. La den neste som biograferer ham bli rammet av varig svekkede sjelsevner.

Amen.

Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.
Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Gi regjeringen førstehjelp

Denne står i siste nummer av Stat & Styring i min faste spalte Lyskesparket:

Gi regjeringen førstehjelp

Av Erling Fossen

 

Dette er et lyskespark til de som lyskesparker regjeringen. De som sparker folk som ligger nede er ikke kritikere, men mobbere.

 

VG har den siste måneden bestemt seg for å ta den politiske eliten. Men siden de ikke har evnet og finne noe politisk sprengstoff, har de bestemt seg for å gå på privatlivet til regjeringen og Stortinget. I en måned har VGs graveredaksjon svidd av millioner og funnet tre rystende forhold. Noen medlemmer av regjeringen har firmabil. Siv Jensen har noen ganger så vondt i kroppen at hun er avhengig av personlig trener og den kanskje mest sjokkerende av alle avsløringene: Venstres Trine Skei Grande har klippet håret og fått det dekket av stortingsgruppa. Stor var sikkert oppstandelsen i VGs redaksjon da de fant ut at stortingsrepresentanter er så forfengelige at de må klippe håret. Noen vil sikkert kalle dette å ha et kritisk søkelys på makta, andre vil kalle det et rop om hjelp fra VG. I sin iver etter å tekkes det misfornøyde folket og stoppe opplagsnedgang, har avisa mistet alle hemninger. Avisa har fått Stortingets backbenchere som er villig til å gjøre og si hva som helst for å komme i avisa, til å stå fram og bruke ord som ”rystet” og ”sjokkert”. Men Norge har et oljefond på 1700 milliarder kroner og et BNP som er like schwært. At en stortingsrepresentant bruker 800,- på en frisør er i denne sammenheng ikke verdt å bruke trykksverte på.

            Hva blir det neste mobben og VG slår ned på? Hvor liten kan en sak være før VG bestemmer seg for å kjøre den? Hva snakkes det om rundt alle gassgrillene, fylt til randen med grillpølser, folket er da ikke snobber heller? Er det de dyre kanapeene som blir fortært hver gang regjeringen har gjester? Er den dressen til Stoltenberg egentlig kjøpt på Dressmann? Og hvorfor flyr utenriksminister Støre så mye? Trenger han å treffe så mange utlendinger? Er ikke Norge bra nok for han? Og må regjeringen spise middag på Akershus Slott hver gang de skal feire? Tenk dere hvor store fyringsutgiftene må være i et slikt gammelt slott.

Særlig striden om regjeringens firmabilordning avslører til fulle hva som er det norske problemet. For det er ikke et stort samfunnsproblem at regjeringen hadde en gunstig firmabilordning. Problemet er at folket ser ikke lenger på regjeringen som sine representanter som skal koordinere fellesinteressene slik at de blir realisert. Det mistro folket har ikke lenger noen fellesinteresser. Folket er bare opptatt av sine egne interesser forkledd som de fire dydige V`er: Villa, Volvo, Vovvov og Viv. Frps framgang skyldes ganske enkelt at det norske folket ikke har klart overgangen fra den møkkete blå kjeledressen til den glinsende grilldressen. Stilt ovenfor en aggressiv natur har det nøysomme norske folket gjennom generasjoner gjort sin plikt og deltatt til fellesskapet. Den oppvoksende generasjonen bare krever uavhengig om det er rett eller ikke. Velstanden kom for fort og for voldsomt. Folket hadde ikke opparbeidet mentale strukturer som gjør at det klarer å håndtere plutselig velstand. Det norske folket er blitt skamløse pøbler. En mobb som hvileløst jakter i gatene på alle som har rettigheter det selv ikke har, og på innvandrere som truer deres egne støtteordninger. Frp er ikke noe annet enn denne mobbens interesseorganisasjon.

 

Den rødgrønne regjeringen består kanskje ikke av de skarpeste knivene i skuffen, men deres anonymitet og manglende evne til å tukte den umedgjørlige norske menneskekroppen, skyldes ikke inkompetanse, men i all hovedsak grunnleggende strukturendringer i økonomien. Det som før var en avgrenset nasjonaløkonomi der keynesianerne i Finansdepartementet med stor nøyaktighet kunne måle effekter av økte investeringer, er nå en bitteliten økonomi i en mye større verdensøkonomi. Stilt ovenfor disse økonomiske strukturendringene avgir nasjonalstaten makt både nedover til regionene og oppover til EU og andre overnasjonale styringsorganer. Nasjonen er spent mellom to ville hester; regionalisering og globalisering, og fortæres innenfra av markedet dag for dag. Som maktutrederne konkluderte. Den nasjonale makten fragmenteres og står i fare for å bli avmakt. 

                        Det er ikke å forvente av en regjering som er vokst opp med å slå på bankebrett at de forvandles til nasjonale førere av Gerhardsens format over natten. Det er ingen bål av viljer som brenner blant regjeringsmedlemmene. Bare enkle sjeler fra middelklassen som gjør så godt det kan. Gi dem arbeidsro. I denne skjebnetid da den norske adhd-økonomien er uten kontroll, mens det norske samfunnet er inkontinent som bare en gammel dame kan være, må regjeringen foreløpig fredes. Glem ideologi. De er døde, men samfunnene trenger sterke styringskrefter mer enn noen gang. Demokratiet består av en grunnleggende motsetning. De som styrer skal både være folkets tjener, men også lede det. De fleste partiene er populistiske værhøner som uten blygsel gjør seg til dørmatter for folket. Vi trenger en regjering som kan lede folket i disse skjebnetider, og den rødgrønne regjeringen er foreløpig den eneste vi har.

Når verden banker på

N år verden banker på

DAGBLADET: De 400 nigerianske prostituerte i Norge representerer ikke syndefloden. De kommer hit som følge av feminiseringen av den globale fattigdommen.


FOLKET BØR i disse VM-tider tildeles rødt kort. For hovedgrunnen til at de nigerianske damene er å finne på Karl Johan er veldig enkel, slik forskerne har konkludert. Det funker. I tillegg til at det sedvanlige horestrøket i Kvadraturen er fullt av østeuropeiske prostituerte med halliker som jager bort alle andre. Men det er altså plenty med norske menn som opptrer like schizofrent som Dr. Jekyll & Mr. Hyde; som fordømmer damene på dagtid og kjøper tjenester av dem på kveldstid.

KRIMINALISERING AV prostitusjon er universalkortet som blir trukket fram hver gang man står ovenfor en uventet utvikling i gateprostitusjonen. Kriminalisering gjør at det blir færre svarte ansikter å se på Karl Johan. Dermed blir sikkert folk flest fornøyde, men løser det egentlig noen problemer? Nær sagt alle de nigerianske damene er ankommet Europa gjennom Italia eller Spania, og hvis de ikke kan drive business i Norge, drar de til et annet europeisk land. Det eneste vi oppnår er å skyve det globale problemet videre. For roten til den økende menneskehandelen ligger i feminisering av den globale fattigdommen, og en økende migrasjon som følge av den.

I ÅR HAR både Pro Sentret og FAFO skrevet rapporter om de nigerianske prostituerte (henholdsvis Utenlandsk prostitusjon i Oslo og Afrikanske drømmer på europeiske gater ). Nigerias grenser er en arv fra kolonitiden, og de mange etniske gruppene slåss knallhardt for å få plassert sine egne i maktposisjoner. En vanlig familie må betale mellom 30 og 50 prosent av inntekten i bestikkelser til offentlige myndigheter. Nigeria er blant de mest korrupte regimene i verden, og det er det fattigste landet i OECD.
Flertallet av de 400 nigerianske damene som er kommet de siste to årene, er fra Edo-provinsen i det sørlige Nigeria og tilhører den etniske gruppen bini. Mange av dem kommer fra landsbyer rundt provinshovedstaden Benin City, og det er stort sett der rekrutteringen skjer. Kvinnenes posisjon er rimelig håpløs. Familiestrukturen består i all hovedsak av storfamilier der de prostituertes far har mange koner og tilsvarende mange barn. Hver kvinne har en fødselsrate på nær seks barn. Kvinner arver ikke på lik linje med menn, og enker arver nødvendigvis ikke etter sin avdøde mann. De har verken rett eller krav på utdanning.

LØSNINGEN FOR MANGE blir å reise til Europa, slik halve Norge dro til USA på 1800-tallet. Problemet nå er at den europeiske migrasjonspolitikken lager uoverstigelige murer for disse kvinnene. Det lages et intrikat system der bakmenn trikser og mikser for å få dem hit. Men både myten om den lykkelige horen og den onde halliken må skytes ned. Det er mye penger i omløp i denne menneskehandelen, og foreløpig liten risiko for å bli tatt. Men verken Pro Sentrets eller FAFOs rapport kan fortelle om tragiske skjebner som i filmen Lilja forever . Menneskehandel er ikke lik fysiske overgrep. Tvang er alltid til stede, men oftere økonomisk enn fysisk. Flere av de prostituerte i Norge er også gjeldfrie, og fortsetter med prostitusjon av egen vilje fordi det er mer penger å tjene her enn i andre bransjer. Det er derfor på sin plass å gi gult kort til alle som overdriver de mange tragiske skjebnene til de prostituerte, og som bruker kriminalisering som et argument for å bli kvitt menneskehandel.
Pro Sentrets rapport slår fast at prostitusjon har en tendens til å øke i tider som er preget av urbanisering, migrasjon og økonomisk transformasjon. Når de europeiske landene i nærmest ren panikk stenger grensene slik at kvinnene ikke kan arbeidsinnvandre på lovlig vis, blir kvinner uten utdannelse forvist til en tilværelse kjennetegnet av de tre D-er når de ankommer mottakerlandet: dirty, degrading og dangerous.
I Italia og Spania, som er de store transittlandene for Sub-Sahara, har den ulovlige migrasjonen skapt betydelige problemer. Siden 1982 har Italia gitt oppholdstillatelse til 1,5 millioner illegale immigranter. Først får de oppholdstillatelse for ett år, deretter for to år og etter seks år får de permanent oppholdstillatelse. Tilsvarende har 800 000 statsborgere fra Sub-Sahara fått oppholds- og arbeidstillatelse ved amnesti i Spania. Å fremstille 400 nigerianske damer som et stort nasjonalt problem, blir i denne sammenheng veldig ynkelig, men typisk norsk. Hvorfor kan ikke de 400 prostituerte få innvilget midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse i Norge?

FLERTALLET AV DAMENE ønsker å bli i Norge, ifølge FAFO-rapporten. Flere ønsker seg også over til det ordinære arbeidsmarkedet. Det har de ikke mulighet til i dag. Hvorfor ikke gi dem en historisk håndsrekning? Norge har et udekket behov i både servicenæringene og omsorgssektoren. Ved å åpne for midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, åpnes det også for at damene lettere kan bryte med bakmennene og -kvinnene, og dermed avsløre den uformelle økonomien. Norge har en hallikparagraf som med fordel kan brukes mer aktivt. I dag får de prostituerte 45 dagers amnesti, såkalt refleksjonstid, hvis de anmelder halliken sin. Pro Sentret vil ha seks måneder. Da er det ikke lenge igjen til midlertidig oppholdstillatelse på ett år. La oss hjelpe de prostituerte her i Norge: gi dem en mulighet til å forfølge og virkeliggjøre sin europeiske drøm. Det var derfor de kom hit.

La den gamle industrien dø

Hvorfor er næringspolitikerne mest opptatt av å hindre døden for gamle industribedrifter, fremfor å skape nytt liv? spør Erling Fossen, Oslo Biaksjon i dette innlegget i Aftenposten Morgen:

logo

La den gamle industrien dø

Hvorfor er næringspolitikerne mest opptatt av å hindre døden for gamle industribedrifter, fremfor å skape nytt liv?

(Først publisert: 06.07.06  Oppdatert: 05.07.06 kl. 19:34 )
Av Erling Fossen, Oslo Byaksjon
UNIONS MANGE VENNER. Vi husker alle valgkampen. Politikerne drev med populistiske værhaneøvelser og løp ned Union-fabrikken i Grenland for å overby hverandre i kampen om å redde bedriften. Noen måneder senere kan Aftenposten melde at 17 IT-bedrifter med tilsammen 280 ansatte, har eller skal flytte inn i den nå nedlagte papirfabrikken. Og det stopper ikke der. IKT-Grenland har som målsetting at innen kort tid skal Union-lokalene romme 500 arbeidsplasser. Til sammenligning var det 350 som jobbet der da Norske Skog stanset produksjonen. Hvorfor var det så viktig å redde Union?
Det korte svaret er at Norge har råd til å være sentimentale. Med 1700 milliarder på bok, har vi råd til å la de sentimentale følelsene ta overhånd. Vi kan høre ufaglærte arbeidere fortelle tåredryppende historier fortelle om samholdet i gamle dager og legge skylden på nyliberalismen for alt som er vondt her i verden.
Mosse-lukten.

En litt mer ubehagelig forklaring er at ingen tror vi kan lage nye arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Jeg reiser årlig rundt og arrangerer InterCity-debatter i norske byer. Da vi var i Moss i fjor lurte jeg på hvorfor Moss ikke klarte å kvitte seg med Peterson fabrikker som ikke bare spyr ut det Moss er kjent for; Mosse-lukten, men også okkuperer store deler av sentrum slik at helhetlig byutvikling er umulig.
Svaret fra både politikere og sal var at de ikke ville bli som Bærum. Peterson ga dem identitet som en hardt arbeidende industriby. Hvis fabrikken ble nedlagt, ville Moss bli en ren sovekommune til Oslo, fordi byen ikke klarte å lage nye arbeidsplasser i de nye næringene.
Manglende kunnskap.

En tredje og beslektet forklaring er at næringspolitikerne ikke vet hvordan man skal lage kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Hver gang noen snakker om innovasjonssystemer, klynger og risikovillig kapital går det trill rundt for våre næringspolitikere. Våre næringsministere er mest opptatt av å forklare at det ikke er noen verktøy i verktøykassen (Høyres Ansgar Gabrielsen) eller at verktøykassen nå er et smykkeskrin (Aps Odd Eriksen). Vi har en venstreside som enten er opptatt av fordeling (SV), tradisjonell industri (Ap) eller primærnæringer og turisme i distriktene (Sp), og en høyreside som mener at den beste næringspolitikken er å ha lav rente.
En annen og mer innfløkt forklaring på spørsmålet er at alle arbeidstagere i Norge slummer nedover og lyver på seg arbeiderklassebakgrunn. I steinrøysa Norge har vår forfedre slitt mer mot den omkringliggende naturen enn noen andre. Ifølge den franske filosofen Voltaire har språket to opprinnelser. En i sør der maten hang i trærne og de nakne menneskene møtes rundt kulpen og sa "elsk meg". I det hardføre nord var "hjelp meg" de første ordene som ble uttalt. Arbeideren i blå kjeledress vil alltid være det nærmeste vi kommer en helgen i Norge. Alt annet arbeid er mindreverdig. Den ufaglærte smelteverksarbeideren ved Eramet i Sauda vil alltid stå høyere på den moralske næringskjeden enn en dr.scient. som jobber med å utvikle ny programvare i søkemotorselskapet FAST.
Best i utlandet.

Da Oslo Byaksjon besøkte sjefen i FAST, John M. Lervik, for noen år siden, sa han at ingen av politikerne hadde tatt seg bryet med å besøke bedriften, som ble kåret til Europas hurtigst voksende kunnskapsbedrift før valget i 2003. Lervik fortalte også når han møtte familien til obligatoriske søndagsmiddager var det ingen som skjønte eller hadde interesse av hva han jobbet med. Lervik måtte den gang til utlandet for å få anerkjennelse.
Det er nok vekstkraft i Norges bringe til å lage nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser til erstatning for samtlige industriarbeidsplasser som blir borte. Jobb nummer én for politikerne er å slutte med å redde bedrifter som ikke har livets rett, la Aetat hjelpe de få arbeidstagerne som har vanskeligheter med å skaffe seg ny jobb, og så legge forholdene til rette for at de kunnskapsbaserte næringene skal vokse like inn i himmelen.
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten.
Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.
 

Barn bør vokse opp i Oslo

Det stormer i Dagbladet etter førstesideoppslaget i Dagbladet i dag der en gjeng bøgdiskjendiser sier at de ikke vil la barna sine vokse opp i Oslo. At bøgdiser sier at det er bra å vokse opp på landet er vel knapt overraskende. Det må de gjøre eller så pisser de på oppveksten sin. Det hadde fått større tyngde hvis noen som hadde vokst opp i Oslo hadde sagt det.

Hagas prosjekt er å stoppe flyttestrømmen. Sist Sp satt med kommunalministeren (Enoksen) skjedde akkurat det samme som nå. Sentraliseringen akselrerer. Folk vil til sivilisasjonen. Norges befolkning siger nedover mot Oslofjorden og inn til byene ellers i Norge.

Ingen forskning støtter at det er bedre for barn å vokse opp i distriktene. Snarere tvert imot. Både sosialantropolog Hilde Liden og samfunnsgeograf Guro V. Gabrielsen tilknyttet Norsk Form konkluderer med det motsatte. Å vokse opp i by gir mer tolerante barn som blir i stand til å håndtere komplekse situasjoner.

Bøgdekjendisene bør la barna sine vokse opp på bøgda hvis de vil at barna skal bli like enfoldige som dem selv. Å stoppe flyttestrømmen til Oslo er verken ønskelig eller mulig. 

Er Oslo en messe verdt?

En engere krets tilknyttet Oslo Byforum skal feire Oslodagen 15. mai (da Oslos skytshelgen St. Halvard ble drept) for fjerde året på rad. Gå hit for å se programmet. Hvorfor feire Oslodagen spør du. Er ikke Oslo verdt å feire svarer jeg. Hva bør en Oslodag inneholde? Lars L. Stenberg som synger Oslosangen? Bør Melafestivalen legges til 15. mai for å feire at Oslo er en multietnisk by? Hva er det som bør vektlegges? Kristianiabohemen på Grand Cafe som førte an i Kultur-Norges gullalder rundt forrige århundreskifte? Fraværet av adel og tilstedeværelsen av de mange byoriginalene? Byen med det store hjertet som var en revy på 50-tallet? Revyens gullalder i Oslo i mellomkrigstiden da den såkalte Oschlotonen ble skapt? Hva skal erstatte barnetogene? Mange spørsmål, men få svar foreløpig. Hjelp.


Norges store NTH-problem

Norges store problem er ikke at vi har for få sivilingeniører utdannet i Trondheim, men at vi tror det er det eneste vi trenger. Skal vi lage nye arbeidsplasser er det avhengig av at vi har robuste innovasjonssystemer. Sivilingeniørene er bare en av mange yrkesgrupper som vi trenger i et slikt innovasjonssystem. Min konklusjon i dette debattinnlegget i Aftenposten er at vi ikke får avanserte landbaserte produksjonssystemer før vi får større fokus på andre yrkesgrupper som produktdesignere, advokater, venturekapitalister og brandere. Og fordi krevende kunder er helt avgjørende for å utvikle både gode bedrifter og læresteder bør også siving-utdanningen regionaliseres slik at hver region utdanner sine egne sivingere i tett kontakt med det lokale næringslivet.      

Norge - nyskapende i samspill med naturen. Hæ?

Norge er usynlig. Det vil Omdømmeutvalget gjøre noe med. De vil markedsføre Norge som et nyskapende land i samspill med naturen. Den på alle måter tynne sluttrapporten fra Omdømmeutvalget bare måtte få en kommentar i Dagbladet. Var også i P2-debatt med bl.a. Janne H. Matlary som nok ikke var helt bekvem med å framstille Norge som et naturland. Det er jo litt snålt at de offentlige myndigheter ikke har fått med seg at 80 % av innbyggerne nå bor i by