Mener Rogaland er penger, Gud og «kommunist-Høyre»

fossenjpg965934g


Fossen trenger ikke tenke seg om lenge. Det er som om han har ventet på å få karakterisere folk fra «oljefylket» eller «bibelbeltet» om du vil.

- Det med melankolien tror jeg har med bølgene som slår inn over strendene å gjøre - og med nøysomheten. I utgangspunktet skulle det jo ikke bodd folk i Rogaland. En har jo måttet rydde hver eneste stein for å bo og da får en jo en spesiell mentalitet, analyserer Fossen i Stavanger Aftenblad
 

I år blir det...

kortreist kalkun

Hentet fra Zofies verden i Dagbladet

Nobelprisen = Blekkulfprisen?

Svenske myndigheter vil granske hvorvidt Nobelkomiteen gis etter de retningslinjer som Nobels statutter gir. Dette får Geir Lundestad til å reagere i Dagbladet. Men annet er det ikke å vente når Nobelkomiteen de seneste år har kastet seg på dommedagsprofetiene og gir fredsprisen til miljøaktivister, enda det ikke er noen beviselige sammenhenger mellom miljø og krig. I 2004 fikk miljøvernaktivisten Wangari Maathai fra Kenya fredsprisen for hennes arbeid for å hindre ørkenspredning. Det gjorde hun primært ved å plante trær. Enda verre var det i fjor da Al Gore - som har sett litt for mange Bruce Willis-filmer- pga et slideshow om jordens tilstand, som var så ensidig at det ble forbudt vist på skoler i England uten en bruksanvisning om at filmen så virkeligheten utelukkende fra den mørkeste siden. Sånn går det når avdanka norske politikere gjerne vil leke verdenspoliti. Granskningen er det beste som kan skje Nobelprisen slik at den igjen blir en reell fredspris, og ikke en Blekkulfpris.  

Zofies verden 11.12

Zofies verden presenterer en resirkulert stripe hver dag i Dagbladet og Oslo S. I tillegg er 24 andre invitert til å lage tekst til de samme stripene. Temaet skal være jul og miljø.

01. des: Trond Giske
02. des: Lise Myhre
03. des: Siri Kalvig
04. des: Knut Nærum
05. des: Linn Skåber
06. des: Christopher Nielsen
07. des: Egil Hegerberg
08. des: Kurt Oddekalv
09. des: Helle Vaagland
10. des: Erik Solheim
11. des: Erling Fossen
12. des: Espen Thoresen
13. des: Bertine Zetlitz
14. des: Vibeke Løkkeberg
15. des: Unni Askeland
16. des: Sigrid Bonde Tusvik
17. des: Erlend Loe
18. des: Petter Schjerven
19. des: Inga Marte Thorkildsen
20. des: Jostein Gaarder
21. des: Ingrid Olava
22. des: Ingeborg Gjærum
23. des: Marie Simonsen
24. des: Frode Øverli

Hydrogenfremtiden er her nå

Fremtiden er her nå!

- Hydrogensamfunnet ligger ikke 50 år frem i tid, teknologisk sett er det allerede mulig. Dette mener Erling Fossen fra Oslo Teknopol, som 25. juni var ordstyrer for seminaret "Hydrogen and Sustainable Vehicles". Seminaret, som ble arrangert i Brussel av blant andre Osloregionens Europakontor, bød på hydrogenteknologiske smakebiter fra flere europeiske land. Les mer her


erlingfossen

Lessons from New York

Jeg er blitt frelst. Sånn ære bare. New York er fra nå av en evig kilde til inspirasjon, og et permanent forbilde for min urbanisme. Her er fire avgjørende inntrykk jeg har absorbert: 
  1. Modernitet. New York er ingen kunstig skapt metropolis som f.eks. Las Vegas, men modernitetens ypperste by. Da stålmagnaten Carnegie bygde Carnegie Hall mot slutten av 1800-tallet snakket han om ?the improvement of mankind?. Det er både en kulturell og sosial dimensjon ved byens ekstreme fysikk som det bare er å ta av seg hatten for. Strukturene i denne byen oser først og fremst av kraft, enten det er stålvaierne i Brooklyn Bridge, kuppelen i Chrysler building eller de uendelige lange sølvfargede tbanekonvoiene i subwayen.
  2. 24-timersbyen. New Yorkerne utspiller sine liv i all offentlighet, ikke minst spiser de alle sine måltider ute. Kombinasjonen av tetthet og det sosiale folkeslaget muliggjør 24-timersbyen. De mange dinerne er alltid fulle, og på en av dem telte jeg 12 kelnere/ryddere/hovmestere/kokker i et lokale som ikke tok mer enn 40 sitteplasser. De er eksperter på logistikk og å organisere køer slik at du får like bedre service i en overfylt new york-diner enn i en folketom Oslorestaurant. Jeg vil ha et nytt folk i Oslo, og en restaurantbransje som begynner å fokusere på høyt volum og lav pris framfor lavt volum og høy pris.
  3. Høyder er ikke noe problem. Ingen steder i New York får du følelsen av en mur. Det er fordi det eksisterer en ekstrem høy differensiering av bygg, også innefor hvert kvartal der høydene kan variere fra en etasje til 100 etasjer. Dette taggete lappetepper skaper en organisk følelse og en ekstrem visuell dynamikk. Ved hvert eneste gatehjørne venter det deg en overraskelse i julaftenklassen.
  4. Å være høflig er en urban dyd. Det er muligens en forutsetning for å leve så tett som de gjør i New York, men ved hvert eneste sammentreff, enten det er i overfylte gater eller på subwayen, så sier begge parter konsekvent sorry. Selv når jeg tråkket på skoene til noen andre sa de sorry. Nå skal også jeg bli høflig.

Stockholm vs. København vs Oslo

Oppslag i Dagbladet Søndag som sammenligner de tre byene. Her er kun mine sitater gjengitt.

OG JEG RINGER VIDERE, til en yngre mann, til Fossen, Erling Fossen, urbanisten, Oslos egen bydoktor, som sitter hjemme, og, skal det vise seg, skriver på ei bok han har gitt arbeidstittelen «Funky Oslo».

- Camilla Collett skrev en gang at «Oslo er en parveny», altså en oppkomling uten dannelse. Hun sammenliknet Oslo med Berlin, der en kvinne kunne gå på gata uten å bli antastet, noe man ikke kunne i Oslo på den tida. 150 år seinere er det jo fortsatt sånn her, konstaterer Fossen.


- Hvorfor? - Det tar lang tid å endre mentaliteten etter 500 år som koloni. København og Stockholm er hovedsteder i gamle europeiske riker, mens Oslo er hovedstaden i en tilbakestående provins. Vi vil gjerne være hippe og kule, men vi er det ikke. Både Stockholm og København har en naturlig selvtillit som vi ikke har.


- Hvem er osloborgeren? - Margreth Olin har sagt at «hvis Oslo er en mann, er han urolig og rastløs, han gjør alt for å skjule det, men greier ikke å fortrenge verken brutaliteten eller ømheten». Som råmateriale i starten av en dannelsesprosess, er osloborgeren et bra utgangspunkt. Men i motsetning til for eksempel Bergen, har Oslo en lite lesbar identitet. 50 prosent av innbyggerne kommer fra andre steder. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, men det blir et problem ettersom det ikke finnes tydelige identitetsmarkører å gripe fatt i. I motsetning til byer i som Stockholm og København, har ikke Oslo en identitet som er så tydelig at den kan være felles for alle.


- Er det bare et problem? Finnes det ingen fordeler? - Jo visst. Jeg liker den litt Klondyke-aktige stemningen. Oslo preges av en gullgraveraktig mentalitet som gir byen en viss vitalitet. Har man en god idé, er det bare å kjøre på. Musikkscenen er eksplosiv sammenliknet med Stockholm og København. Men samtidig er den veldig provinsiell. Knapt et eneste band lager musikk som er interessant utenfor Svinesund.

- Hvor lang tid vil det ta før vi er like siviliserte som folk i Stockholm og i København, tror du?

- Det er vel ikke noe mål å bli like snørrhovne som stockholmerne eller liksomeuropeiske som københavnerne, men jeg håper vi en dag kan få litt bedre selvtillit, sånn at vi i sterkere grad kan erobre verden med våre ideer.


- Når kan vi få oppleve det? - Det er ikke godt å si, sier Fossen.

- Men jeg håper det skal skje i min levetid.


Desillusjonert bransje

"Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?" spør Erling Fossen i denne artikkelen i Snitt

Det totalitære økosamfunnet

Miljøbevegelsen representerer vårt største klimaproblem sier Erling Fossen i dette debattinnlegget:

Debattinnlegget har skapt en rekke sidedebatter som kan være verdt å lese/følge/delta i:

Åpent brev til Erling Fossen:
Miljøbevegelsens menneskesyn: (Erling Fossen har rett i at i deler av miljøbevegelsen bidrar til å
skape manglende selvtillit på vegne av mennesket)
Endelig en som sier fra om miljø-krisemaksimeringen:
En ubehagelig stillhet: (Fantastisk gledelig at noen endelig våger å ta til motmæle mot de som
bruker klimaendringene til å skremme vannet av oss. Takk Dagbladet. Takk Erling Fossen)

Miraklenes tid er ikke over. Det er mulig å få til en balansert klimadebatt i Norge også

Ler av svenskene

- Det er et desperat forsøk på å gjenvinne hegemoniet i Skandinavia. Men geopolitisk ligger byen klønete til, inneklemt, og størstedelen av de transnasjonale investeringene skjer i Øresund-regionen. Det vil ha null konsekvenser for Oslo. Oslo eier også stadig mer av Stockholm, i Dagens IT står det at vi har kjøpt opp ti prosent av IT-selskapene, sier Fossen, leder i Oslo Byaksjon i dette innlegget i NA24


Farvel Europa

Denne står i siste nummer av Stat & Styring

Farvel Europa
av Erling Brussel

Det er bare tolkene som elsker EU. Vi andre elsker Europa. Det er vanskeligere enn noen gang.

Brussel og Berlin. To europeiske byer som på hvert sitt vis er rammet av en uforklarlig europeisk syke. Begge prøver å være litt bystat for seg og sine innbyggere, litt hovedstad for nasjoner som ikke lenger eksisterer, og samtidig prøver de å agere som hovedstad for et Forent Europa som aldri har eksistert. Byenes schizofreni er symptomatisk for både EU og Europa.
   
Brussel. Første gang jeg besøkte Brüssel var jeg syk, ensom og nedbrutt. Bedre ble det ikke av å gå i gatene. Nord lå EU-ghettoen uten kontakt med byen, i sentrum var det øde og forlatt med lettere amerikanske tilstander. Bykjernen utenfor de japanertette områdene rundt Grand Place og Maneken Pis var overlatt til immigrantene. Siste gang jeg besøkte Brussel var det uforandret. På 10 år har altså ikke EU klart å bli en integrert del av Brussel. De er fremdeles en vestkantghetto nord i byen med egne t-banestasjoner, lukkede boligenklaver og med egne sikkerhetsstyrker. Hvordan skal EU bli et mektig imperium når de er fremmede, og blir behandlet som det, selv i sin egen hovedstad?

Mer oppløftende var det ikke å bli loset gjennom strenge sikkerhetstiltak i Regionkomiteens hus til en konferanse som lovet oss å kutte ?through the jargon, from thinkin to action?. Men hvorfor i all verden oppfører de seg som om den amerikanske presidenten hadde stevnemøte med Mulla Krekar på innsiden? Selvfølgelig for å lure besøkende til å tro at det foregår noe viktig på innsiden. De mimer maktens språk selv om ingen terrorister vil bruke en kalori på folkene i dette bygget.

Enhver konferanse i EU-regi er en oppvisning i babelsk forvirring. Alle land skal snakke på sitt eget språk. Brussel er ikke uten grunn tolkernes hovedstad. Et titalls tolker sitter til enhver tid parat. For å være sikker på at ingen faktisk skal høre på det du har og si er det egen monitor med eget headset på hver av pultene. Alle foredragsholderne viser powerpoint-foredraget sitt på monitoren, selvfølgelig har vi også fått utdelt det samme foredraget på papir. Og for å være sikker på at tolkene ikke snubler, sier foredragsholderne det samme som det står på papiret og som de viser på monitoren.

Dette er EUs essens i et nøtteskall. Alt handler om at ingen av landene skal diskrimineres, og gjennomføringskraften blir tilsvarende en laber bris. EU er først og fremst en møteplass for nasjonalstatene. De nasjonale representantene er mest opptatt av å forsvare sin nasjons ære, og glemmer hvorfor de er der. Selv i Kommisjonen er det vanskelig å finne europeere. Først og fremst er de franskmenn, italienere eller svensker. Å treffe noen som er villige til å blø for EU, bortsett fra tolkene, er en vanskelig oppgave. Men det gjør seg bra på CV`en å ha jobbet i EU-systemet, du tjener mye penger, og hvis du er litt smart er det også mulig å lurer noen ekstra kroner ut av EU-systemet fordi det er så uforklarlig komplisert at ingen finner ut av det. Det var faktisk mulig å være med i EU-parlamentet og heve penger, men uten å være tilstede på ett eneste møte. Italienerne var flinke til nettopp det.

Berlin noen dager senere. Denne gang er det et Berlin i krise som har invitert andre ?kreative byer? til stevnemøte. Den tyske stat pøser milliarder inn i sin nye hovedstad. Nye bygg blir reist hver uke, men de forblir tomme. Det finnes antageligvis ingen hovedstad i hele verden som har flere ledige lokaler enn Berlin. Noen senatsmedlemmer fra delstaten Berlin har funnet ut at Berlin skal satse på design og musikk og snu ryggen til ingeniørtette Tyskland. Representanter fra EU-systemet er selvfølgelig til stede. Der byer og regioner aner muligheter for å dra noen kroner ut av EU-systemet får en sir eller madam fra Brussel hedersplassen. Forestillingen om EU som en fet lommebok lever i beste velgående.

Et av spørsmålene som skulle besvares var om det finnes noe ?european content?; altså finnes det noe som heter europeisk design? film? musikk? Da jeg vokste opp i Oslo var det Gimle som viste europeisk kvalitetsfilm; filmer med lite handling, mye dialog, og unhappy ending. Amerikanske actionfilmer med happy ending ble vist på Eldorado. Nå viser alle kinoene amerikanske filmer med happy ending.

Ingen hadde noe godt svar. Det kunne også skyldes en matthetsfølelse i forsamlingen. Det var sensommer og nærmere 40 grader i den nå nedlagte postbygningen. Senatorene svetta. Hjemme i Berlin oppførte også tyskerne seg som franskmenn. Plutselig var det ingen som ville eller skjønte engelsk. Utstyret til den ellers utmerkede tolketjenesten var lettere østeuropa før Berlinmurens fall og hver gang tyskerne snakket ble gjestene utsatt for russisk jamming så vi knapt hørte noe. Tolketjenesten i Berlin er verdensledende ble jeg fortalt i en av pausene.
Svaret på om det var noe felles europeisk ?content? kom helt på slutten av konferansen. En snål australier som både hadde undervist som filosof og vært politimann og nå var blitt berliner, svarte epistemologi. Måten vi tenkte på var typisk europeisk, sa han og alle lurte på om han hadde drukket. Eller fått litt for mange slag i hodet som politimann. Jo, fortsatte han, buddistene for eksempel tenker ikke som oss. Dialektikken er en felles europeisk oppfinnelse. Der endte vi. Det som gjør oss til europeere er altså dialektikken. Yess det skaper begeistring. Det EU vi skal bygge er fundamentert på at vi er de eneste som tenker i motsigelser og med gjendrivelser.

Middagen etter konferansen foregikk på en folketom restaurant i en folketom by. Den gresk-østerikske moderatoren gjennom konferansen sa det var for mye snakk om konkurranse på konferansen. Konkurranse skapte tapere sa han, og hørtes ut som foreldrene til de dårligste kidza på fotball-laget jeg pleide å trene. Hans Pauli ord var at vi måtte samarbeide mer. Det begynte å bli ampert rundt bordet. Jeg sa at jeg heller ville leve en uke og så dø i favelaen i Sao Paulo enn å leve et liv i det intensitetsløse sosialdemokratiske marerittet han beskrev. Han løftet en utrenet finger ? han vil vel ikke at den skal konkurrere med de andre fingrene sine ? og lurte på hvem jeg var som kunne fortelle han om hvor mye intensitet og konkurranse det skulle være i livet hans.

Bordet løste seg opp av flere grunner. Jeg gikk bort til hedersgjesten på konferansen; en eldre distingvert brite som gjennom mange år hadde skrevet om den kreative økonomien, og som nå så ut som en portvinsfull blanding av Postman Pat og en eldre utgave av John Cleese. Jeg lurte på om han ville være med videre på Orianenburger Strasse og sjekke ut hookerne og hasjisen. ?Yes?, sa han begeistret. Vertinnen; en tysk stram ungsau spurte briten om han visste hva hadde sagt ja til. ?Absolutely not?, svarte han like begeistret. Og gikk i dørken. Sammen med drømmen om Europa.